Dette innlegget er publisert i Vårt Lands nettavis 29. august 2025 og papiravis 1. september 2025. Det er skrevet av partner Rasmus Bøgh Holmen i Vista Analyse og seniorforsker Paal Brevik Wangsness ved Transportøkonomisk institutt. Vårt Land har lenge viet en del oppmerksomhet til valgordningen. Innlegget følger opp forfatternes innspill til Valglovutvalget om ivaretakelsen av målkriteriene i det norske valgsystemet. Det følger også opp et innlegg av forfatterne ved navn «En bedre sperregrenseordning» publisert i Vårt Land 14. august 2021, som gjengis under det nye innlegget. Begge innleggene gjengis i sin originalform, ettersom forfatterne ikke har rettigheter til redigeringer foretatt av Vårt Lands debattredaksjoner, uten at det er snakk om vesentlige forskjeller.

Atter en gang nærmer det seg stortingsvalg i Norge, der sperregrensen kan bli utslagsgivende. Under valgene bidrar utjevningsmandater til å sikre proporsjonal representasjon etter at distriktsmandatene, som sikrer geografisk representasjon, er delt ut. Utjevningsmandatene deles imidlertid kun ut til partier med minst fire prosent i oppslutning. Sperregrensen ivaretar hensynet til styringsdyktighet, men dette går på bekostning av proporsjonal representasjon og forebygging av strategisk stemmegivning. Vårt hovedpoeng i innleggene er at målkriteriene i valgordningen kan ivaretas bedre ved alternative ordninger enn de gjør i dag, resonnert ut fra fagfeltet mekanismedesign.

Nok en gang kan sperregrensen gi en annen valgvinner enn det majoriteten av folket vil ha. Slik trenger det ikke å være.

I stortingsvalget i 2021 trengte Venstre 17 000 stemmer for hver av sine åtte stortingsrepresentanter. MDG trengte 39 000 for hver av sine tre. Forskjellen? Venstre havnet rett over sperregrensen og fikk åtte mandater, MDG rett under og fikk tre. Denne skjevfordelingen betyr at mange stemmer fikk ingen reell innflytelse.

Når fireprosentstreken avgjør valget

Tidligere har sperregrensen avgjort valg, uten at vinnerblokken hadde flertall. I 2009 vant Jens Stoltenberg valget etter at Venstre falt under terskelen. I 2017 var det Erna Solberg som kunne glede seg over valgseier, etter at både MDG og Rødt falt under.

I år kjemper Rødt, Venstre, MDG og KrF alle mot sperregrensen. I tett valgkamp er kampen mot sperregrensen nesten vel så spennende som hvem som får flest stemmer. Men det er vel ikke akkurat en demokratisk styrke, er det?

Ifølge The Economist var Norge verdens beste demokrati i 2024, med ytterligere fremgang fra året før. Det kan vi være stolte av. Men som andre norske enere – som Haaland og Carlsen – må vi alltid se etter måter å bli bedre på. Vi tror at der vi kan få mest demokratiforbedring for penga er å ta noen grep rundt sperregrensen.

Som Jonas Stein på UiT så utmerket påpekte på Dagsnytt 18 (16. juli 2026 fra 39:49) tilbake i juli, så er det ingenting i det norske valgsystemet som gir såpass store skjevheter som det å være rett over eller rett under sperregrensen. Den geografiske skjevfordelingen av distriktsmandater slår ikke på langt nær så skjevt ut når utjevningsmandatene slår inn.

Hva sperregrensen gir oss – og hva den tar fra oss

Sperregrensen på fire prosent gjør det enklere å danne flertall, uten at for mange småpartier må forhandle. På den måten bidrar den til å sikre et styringsdyktig Storting.

Men prisen er høy. Resultatet er skjev representasjon og mange bortkastede stemmer.

I tillegg fører regelen til strategisk stemmegivning. Velgere dropper sitt egentlige førstevalg for å hjelpe et annet parti over terskelen, eller lar være å stemme fordi de tror favorittpartiet uansett faller under.

Samlet ønsker man at en valgordning ivaretar hensynene til både proporsjonalitet, sannferdig stemmegivning, styringsdyktighet og geografisk representasjon. Vårt poeng er at hensynene til proporsjonalitet og sannferdig stemmegivning kan ivaretas bedre enn i dag ved et alternativt valgsystem, uten at det går utover de øvrige hensyn. Flere av forslagene vil med høy sannsynlighet også motvirke polarisering.

Preferansevalg kan ivareta valgordningens målsetninger bedre

Flere ordninger, som egentlig bare er mindre justeringer av dagens ordning, egner seg for å beholde styringsgevinstene av sperregrensen, og samtidig sørge for at stortingssammensetningen bedre speiler hva velgerne faktisk stemmer på. Vi har tidligere redegjort for våre forslag i vårt innspill til Valglovutvalget ved årsskiftet 2018/2019 og innlegget «En bedre sperregrenseordning» i Vårt Land, publisert 14. august 2021 (se under dette innlegget).

Med preferansevalg (også kjent som ranked choice voting) rangerer du partiene i ønsket rekkefølge. Hvis ditt førstevalg havner under terskelen og ikke får distriktsmandat der du bor, går stemmen videre til ditt andrevalg. På den måten bevares mye av representativiteten, uten at vi mister styringsdyktigheten, som sperregrensen bidrar til.

Ved å vise sine sanne partipreferanser gjennom rangering framfor å stemme taktisk, vil man forstå bedre hva norske velgere faktisk ønsker seg. Det er en demokratisk verdi i seg selv. Samtidig gjør det signalet til våre politiske ledere tydeligere.

Flere demokratier bruker dette, blant annet Australia, Irland og – nylig – New York City. Erfaringene er at velgerne raskt forstår ordningen, og at den kombinerer brede styringsflertall med mer rettferdig representasjon. I flere av tilfellene ser det også til at valgdeltakelsen økte etter at preferansevalg ble innført.

Flere veier til Rom

Det finnes også andre valgordninger som ivaretar hensynet til styringsdyktighet, uten vesentlig forringelse av hensynene til proporsjonalitet og forebygging av strategisk stemmegivning. Disse har ulike fordeler og ulemper, men har til felles at de ville ivaretatt valgordningens målsetninger bedre enn dagens ordning.

Hvis preferansevalg virker for komplisert, kan vi bruke godkjenningsvalg (også kjent som approval voting). Da setter du kryss ved alle partier du kan støtte. Stemmen din går til dem alle. Hvis favoritten din faller under sperregrensen, har du fortsatt påvirket sammensetningen av Stortinget med de andre kryssene. Når det gjelder fordelingen av utjevningsmandater, kan man fordele hver velgers bidrag over de partiene som kommer over sperregrensen.

En annen variant er at partiene rundt sperregrensen avklarer før valget til hvilke partier deres utjevningsmandater skal gå til, dersom de havner under sperregrensen. For eksempel kunne MDG avklart på forhånd at annethvert av deres tapte utjevningsmandater skulle gå til SV og Venstre, dersom partiet havnet under. Ved en slik ordning ville partiene som kjempet mot sperregrensen hatt innflytelse på hva som ville skje med sine eventuelle tapte utjevningsmandater, og velgerne ville kun trenge å stemme på ett parti.

Vi blir bedre med en mindre utslagsgivende sperregrense

La oss håpe at sperregrensen ikke blir utslagsgivende for hvilken blokk som får regjeringsmakten i 2025. Mot framtidige valg bør man jobbe mot en valgordning som fortsatt ivaretar hensynet til styringsdyktighet, uten å kaste bort folks stemmer og la sperregrensen avgjøre valg etter valg. Norge er kanskje et demokrati i verdensklasse, men betyr ikke at vi ikke kan og bør bli enda bedre.

Under følger det relaterte tidligere innlegget i Vårt Land, som ble publisert 14. august 2021. Også dette innlegget er skrevet av partner Rasmus Bøgh Holmen i Vista Analyse og seniorforsker Paal Brevik Wangsness ved Transportøkonomisk institutt.

En bedre sperregrenseordning

Norges valgsystem er av høy kvalitet, men det kan alltid bli bedre

Man kan få inntrykk av at medlemsbefolkningen i valgkampen denne sommeren er mest opptatt av personer og spørsmål om regjeringsskifte.

Det er lite diskusjon om selve valgsystemet vårt i 2021. Unntakene har vært reportasjer og ledere i Vårt Land, og diskusjonen i Dagsnytt 18 (13. juli 2021 fra 37:20) med Emil André Erstad fra Vårt Land, Roy Steffensen fra FrP og Per Sandberg fra Liberalistene, om sperregrensen.

Der diskuterte de fordeler og ulemper ved å enten heve, senke eller fjerne sperregrensen. Det er legitime argumenter for og imot, og debattantenes argumenter sammenfaller i stor grad med deres egeninteresse.

Kjerneargumenter

La oss oppsummere kjerneargumentene:

• Lavere sperregrense sikrer mer representativitet, det vil si nærmere «en person, en stemme». Færre stemmer kastet bort, og det blir jevnere fordeling av stemmer per mandat. I 2019 kom Rødt over sperregrensen og hadde 15 000 stemmer per mandat. MDG kom under, og hadde dermed 95 000 stemmer for sitt ene mandat. Det er en tydelig skjevfordeling av representativitet. Valglovutvalget anbefalte senking til 3 prosent i sin endelige rapport i fjor.
• Høyere sperregrense sørger for at færre partier slipper inn på Stortinget, og at større partier blir litt mer overrepresentert, noe som kan gjøre det litt lettere for dem å danne regjeringsflertall uten et stort antall partier. Det kan bidra til mer styringsevne.

Et tredje alternativ

Representanter fra små partier pleier å legge mer vekt på representativitet, mens de fra større partier pleier å legge vekt på styringsevne. Heldigvis finnes det metoder som langt på vei forener disse to synspunktene, med bare en liten justering av dagens valgordning.

Ved å ha preferansevalg (også kjent som ranked choice voting) kan velgerne vise sin prioriterte rekkefølge av partier. Dersom en velgers førstevalg havner under sperregrensen og ikke får noe distriktsmandat i velgerens distrikt, så vil ikke stemmen bli kastet bort, men den vil gå til velgerens andrevalg. Hvis partiet som er andrevalget har en oppslutning over sperregrensen, vil dette partiet få andrevalgsstemmen, som vil telle i fordelingen av utjevningsmandater.

Konsekvensen blir at velgere som tidligere ble fratatt representativitet nå delvis får beholdt den ved å kunne bli representert av et alternativt valg. Samtidig bidrar sperregrensen til mindre fragmentering på Stortinget og mer styringsevne.

En demokratisk verdi

Per i dag bidrar sperregrensereglene også til strategisk, snarere enn samfunnsengasjert, stemmegivning. Et eksempel er at folk stemmer på et annet parti enn sitt førstevalg for å hjelpe et annet parti over sperregrensen. Et annet eksempel er at folk frykter å stemme på sitt førstevalg, fordi de anser det som usannsynlig at deres parti kommer over sperregrensen.

Under preferansevalg med sperregrense kan man alltid stemme på partiet som står hjertet nærmest, uten å bekymre seg for at stemmen blir kastet bort. Ved å vise sine ekte partipreferanser fremfor å stemme taktisk, så vil vi få et bedre bilde av hva norske velgere faktisk ønsker seg. Det er en demokratisk verdi i seg selv. Samtidig blir signalene til våre politiske ledere tydeligere.

Kan bli bedre

Preferansevalg brukes flere steder i verden, blant annet i Australia og Irland. Den nyeste implementeringen av dette systemet er ved valget i Wales, fordi det i stor grad kombinerer styringsevne med representativitet.

Vi håper at neste gang det blir en utredning av valgsystemet, så vil utvalget få mandat til å eksplisitt utrede ordninger for å bedre håndtere stemmer til partier som havner under sperregrensen.

Norges valgsystem er av høy kvalitet, men det kan alltid bli bedre.

Dette innlegget ble først publisert i Kommunal Rapport fredag 24. januar 2025 i en noe forkortet versjon. Det er basert på en utredning utarbeidet på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet, som du kan lese her. Partnerne Rasmus Bøgh Holmen og Haakon Vennemo i Vista Analyse har skrevet innlegget sammen med Knut Moum, som for anledningen har vært samfunnsøkonom i Vista Analyse på prosjektbasis.

Bekymringer om målefeil har stått i veien for at kapitalkostnader blir hensyntatt i utgiftsutjevningen i det kommunale inntektssystemet. I en ny utredning for Kommunal- og distriktsdepartementet viser vi at kapitalkostnader lar seg anslå på en rimelig robust måte og skisserer mulige måter å inkludere dem i utgiftsutjevningen på.

– Bred enighet om at kapitalkostnader ideelt sett burde vært med

I 2024 ble rundt 225 milliarder kroner bevilget i rammetilskudd til norske kommuner og fylkeskommuner gjennom det kommunale inntektssystemet. For å tilrettelegge for likeverdige kommunale tjenester kompenseres norske kommuner og fylkeskommuner for ufrivillige forskjeller i løpende driftsutgifter.

For en gitt kommunal tjeneste anslås de kompenserte utgiftene ved bruk av regresjonsanalyse, som avdekker variasjoner i kommunenes utgiftsbehov. I regresjonsanalysene forklares kommunenes løpende driftsutgifter per innbygger av relevante forhold i omgivelsene som antas å ligge utenfor kommunenes kontroll og av frie inntekter per innbygger. For fylkeskommunene foretas istedenfor enkle korrelasjonsanalyser, i og med at det er snakk om langt færre beslutningsenheter.

Prinsipielt er det ingen grunn til å forskjellsbehandle kapitalkostnader og utgifter som kostnadsføres direkte. Kommunenes investeringsbehov vil, i likhet med de løpende driftsutgiftene, variere med forhold utenfor deres kontroll. Det har lenge vært bred enighet om at kapitalkostnader ideelt sett bør inngå i den kommunale utgiftskompensasjonen. Praktiske og måletekniske motargumenter løftet fram av flere offentlige utvalg har så langt satt en stopper for det.

– Et bedre beslutningsgrunnlag

På oppdrag for Kommunal- og distriktsdepartementet har Vista Analyse utredet prinsipielle og empiriske sider knyttet til eventuell inkludering av kapitalkostnader i det kommunale inntektssystemet på nytt. Kapitalkostnadene består av kapitalslit og rentekostnader, i tillegg til prisutviklingen på kapitalen. Kapitalslitet kan tilnærmes enten ved bokførte verdier eller beregnes ut fra nettoinvesteringsstrømmer, med ulike forutsetninger om kapitalens levetid og prisutvikling. Vi finner at ulike tilnærminger til målingen av kapitalkostnader gir anslag av ulike størrelsesordener, men at anslagene er sterkt korrelerte mellom kommunene.

Kommunenes rentekostnader kan anslås ved hjelp av kommunenes faktiske rentekostnader eller en såkalt kalkylerente som gjenspeiler kostnadene ved alternativ anvendelse av realkapitalen. For kommunenes faktiske rentekostnader kan gjeldskostnadene måles direkte, mens egenkapitalkostnadene kan tilnærmes ved å anslå egenkapitalen og et tilhørende avkastningskrav. I praksis viser det seg at økt gjeldsgrad henger sammen med noe høyere lånerente for kommunene. I og med at egenkapitalen vil ha en høyere rente enn gjelden på grunn av risiko, virker en felles rente for kommunal sektor som en rimelig forenkling.

Kalkylerenter anslås gjerne som en risikofri rente med et risikopåslag. For kommunal sektor framstår summen av kalkylerenta for kommunale selvkosttjenester kombinert med Hagen-utvalgets anslag på risikopremien for norske investeringer som et godt alternativ.

– Forklarer utgiftvariasjonen utover dagens inntektssystem

Våre empiriske analyser viser at kapitalkostnadsmålene varierer med forhold i kommunenes omgivelser, men til dels på en annen måte enn de løpende driftsutgiftene. Til dels ulik samvariasjon er en forutsetning for at inkluderingen av kapitalkostnadene i utgiftsutjevningen skal gi en ny fordeling av det samlede rammetilskuddet mellom kommunene. Forhold utenfor kommunenes kontroll omfatter blant annet demografisk utvikling, geografi, næringsøkonomi og skalaegenskaper. For samtlige av tjenestene som inngår i kommunenes utgiftsutjevning er korrelasjonen mellom løpende driftsutgifter og kapitalkostnadene godt under femti prosent.

Sentrale kommuner har både lavere løpende driftsutgifter per innbygger og lavere kapitalkostnader per innbygger enn grisgrendte kommuner. Dersom man på ulike måter korrigerer for samvariasjonen mellom de løpende driftsutgiftene og ulike sentralitetskjennetegn, blir imidlertid sammenhengene mellom kapitalkostnadene og de samme kjennetegnene mer sprikende. I dagens kommunale inntektssystem innebærer relativt høye løpende driftsutgifter per innbygger i grisgrendte strøk at disse kommunene mottar en relativt stor del av kommunenes rammetilskudd. Siden systemet allerede kompenserer for ufrivillige høye løpende driftsutgifter, er det ikke åpenbart hvordan inkludering av kapitalkostnader vil slå ut langs sentralitetsskalaen.

Vi har også foretatt regresjonsanalyser tilsvarende de som ligger til grunn for dagens utgiftsutjevning. Her undersøker vi hvordan ulike kapitalkostnadsmål alene eller summert med løpende driftsutgifter kan forklares av systemkriteriene i dagens utgiftsutjevning, etter at vi har kontrollert for frie inntekter og normalisert alle variabler per innbygger. Disse regresjonene gir relativt få signifikante resultater på tvers av sektorer. Det er imidlertid godt mulig at kostnadsvariasjonen kan forklares bedre av supplerende kriterier. For fylkeskommunene finner vi sterke korrelasjoner mellom kapitalkostnadsmålene og dagens systemkriterier på tvers av tjenestene i fylkeskommunenes utgiftsutjevning.

– Betydelig målefeil ved utelatelse av kapitalkostnadene

Vår utredning gir ikke alle svar på hvordan kapitalkostnadene bør inkluderes i kommunenes inntektssystem. Den innebærer likevel et skritt videre i forståelsen av hvordan kapitalkostnadene kan måles, hvordan de samvarierer med omgivelsene, og hvordan de eventuelt kan inkluderes i inntektssystemet. Gitt at man finner en hensiktsmessig måte å inkludere kapitalkostnader i utgiftsutjevningen på, vil kapitalkostnadene kunne anslås ved bokførte kapitalverdier eller ved kapitaltall beregnet ut fra nettoinvesteringsstrømmer. I det videre arbeidet med det kommunale inntektssystemet anbefaler vi at mulighetene for både kompensasjoner per tjenesteområde og en aggregert kompensasjon undersøkes nærmere.

I tidligere utredninger har det blitt argumentert for at kapitalkostnader ikke bør inkluderes i utgiftsutjevningen på grunn av vesentlige målefeil. I denne forbindelse vil vi påpeke at å utelate kapitalkostnader også innebærer målefeil, dersom hensikten er å fange opp de samlede kostnadsvariasjonene mellom kommunene. Det er heller ikke åpenbart at usikkerheten knyttet til kapitalkostnadenes størrelsesorden er vesentlig større enn enkelte av de andre usikkerhetene som aksepteres i inntektssystemet. Før kapitalkostnader kan tas inn i det kommunale inntektssystemet, må man imidlertid finne fram til gode indikatorer for kostnadsvariasjoner mellom kommuner og hva som vil være en hensiktsmessig innretning for kompensasjonen.

Dette innlegget ble originalt publisert i Dagens Næringsliv 10. desember, og er skrevet av partnere Rasmus Bøgh Holmen og Haakon Vennemo i Vista Analyse sammen med Gaute Torsvik, professor ved UiO og leder for Norsk senter for skatteforskning (NFS). Innlegget er basert på en rapport utarbeidet på oppdrag fra Finansdepartementet, som du kan lese her.

Selskapsskatten i Norge ble kuttet kraftig fra 2014 til 2019. Vi har evaluert kuttene for Finansdepartementet, og finner lite som tyder på at kuttene har gitt økte investeringer.

I perioden 2014 til 2019 ble selskapsskatten i Norge kuttet fra 28 til 22 prosent. Et viktig formål var å legge til rette for flere og bedre investeringer, både fra egne selskaper og gjennom å tiltrekke seg investeringer fra andre land. En OECD-rapport fra 2010 hadde argumentert for at selskapsskatten hemmet økonomisk vekst mer enn andre skatter. I årene som fulgte, sank selskapsskatten i mange land.

Vista Analyse og Norwegian Fiscal Studies, et senter ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo, har nylig evaluert kuttene i selskapsskatten på vegne av Finansdepartementet. Spørsmålet i evalueringen var om kuttene har økt investeringer, slik formålet var.

Dette er et vanskelig spørsmål å besvare, fordi kuttene i selskapsskatten omfattet alle selskaper i Norge. For å evaluere kuttene ordentlig trenger man en troverdig kontrollgruppe å sammenligne med. Vi bruker to strategier. Vår første strategi utnytter det vi mener, med utgangspunkt i økonomisk teori, er systematiske forskjeller i hvor relevant skattereduksjonen var for ulike norske selskaper. Vår andre strategi går ut på å sammenlikne norske selskaper med andre nordiske selskaper. De nordiske landene har senket selskapsskatten, men på forskjellige tidspunkter og med ulik styrke. Det gir en naturlig variasjon i selskapsskatten som kan utnyttes til å sammenlikne likeartede selskaper i Norden.

Få effekter å spore

I de norske dataene hvor vi sammenligner investeringer i selskaper som er fullt ut eksponert for skattereduksjonen med selskaper som er mindre eksponert, finner vi små forskjeller i investeringer etter skattereduksjonen. Bedrifter som ikke er i skatteposisjon når skattekuttene blir gjennomført, har for eksempel ikke signifikant høyere investeringer enn lignende selskap i skatteposisjon. Vi finner heller ikke store forskjeller mellom nasjonale og multinasjonale selskaper, eller mellom selskaper som finansierer investeringer med egenkapital og selskaper som i større grad finansierer med gjeld.

I vår undersøkelse med nordiske data sammenlikner vi investeringer i Norge med Sverige og Finland, under hensyn til at selskapsskatten endret seg på forskjellig tid i disse landene. Vi ser på næringslivet som en helhet, og enkeltnæringer. Vi kontrollerer for næringsvise trender og foretar en rekke sjekker knyttet til valutakurser, effektive skatterater, tidsforsinkelse i investeringene, eierskap og makroøkonomiske forhold. I sum gir ingen av variantene utsagnskraftige resultater.

Våre funn føyer seg til tilsvarende funn internasjonalt

Funnene våre indikerer dermed at lavere selskapskatt ikke kan ha hatt store effekter på investeringer. Det er imidlertid viktig å presisere at det er betydelig usikkerhet knyttet til klassifiseringen av eksponerte og mindre eksponerte selskaper og til selve estimatene (statistisk usikkerhet), slik at det kan være positive investeringseffekter vi ikke klarer å identifisere i vår analyse. En sikrere identifikasjon krever uavhengig - tilfeldig - variasjon i skatterater på tvers av ulike selskaper. Dersom man ønsker å estimere effekten av skatteendringer bør man gjennomføre mer avgrensede eksperiment før man implementerer nasjonal politikk.

Samtidig er synet på selskapsskattens virkninger i endring internasjonalt. Der OECD i 2010 mente at den var den mest skadelige, argumenterer en ny OECD-rapport fra 2023 for å nyansere dette synet. Vår undersøkelse er et datapunkt som trekker i samme retning. En undersøkelse fra Finland, der selskapsskatten ble kuttet på omtrent samme måte som i Norge, fant heller ikke noen klar effekt på investeringer.

Skattedebatt handler i stor grad om å vurdere ulike skatteformer mot hverandre. Debatten handler både om effektivitet, som vi har undersøkt, og fordeling. Vi har ikke vurdert selskapsskatten mot andre skatter, for eksempel formuesskatt, men det bør være en viktig oppgave fremover.

Dette innlegget ble originalt publisert i DN 10. oktober 2024 og er skrevet av Steinar Strøm (partner i Vista Analyse) og Torgeir Høien (daglig leder i Logometrica).

Å måle offentlige utgifter som andel av verdiskapingen kan si noe om bærekraften, men vi kan ikke ignorere norsk offshore-bnp.

Offentlig forvaltnings utgifter måles typisk som en andel av fastlands-bnp, senest i Nasjonalbudsjettet for 2025. Men hva betyr prosentandelen, og er den informativ? Vi klargjør og argumenterer for at utgiftene i forhold til inntektsgrunnlag bør måles på en annen måte.

Bruken av «andel» kan være forvirrende. Fastlands-bnp måler verdiskapingen på fastlandet. En del av offentlig forvaltning, som undervisning og helsestell, er verdiskaping og telles med i fastlands-bnp. Men mye av utgiftene, som alderspensjoner, uføretrygd og subsidier, representerer ikke verdiskaping. Det er omfordeling.

Prosentandelen brukes for å sammenligne norske og utenlandske offentlige utgifter, og da topper ofte Norge listen. I fjor var prosentandelen 61 i Norge, 56 i Finland, 46 i Danmark og 42 i Sverige. Men denne sammenligningen er misvisende. Mens andre lands utgifter relateres til bnp, ignoreres norsk offshore-bnp. Offentlige utgifter utgjorde 46 prosent av samlet bnp i fjor.

Å måle offentlige utgifter som en prosentandel av verdiskapingen kan indikere om utgiftene er bærekraftige, nå og i fremtiden. Men å fokusere på fastlands-bnp alene gir ikke et presist bilde. I andre land finansieres utgiftene typisk med skatter og avgifter. Slik er det bare delvis i Norge, som har Oljefondet. I fjor finansierte uttak fra fondet 16 prosent av de offentlige utgiftene.

Hvordan skal man da best måle utviklingen i utgiftene og sammenligne dem med andre land?

I Perspektivmeldingen 2024 gis det anslag på offentlige finanser frem til 2060. Prognosene viser utviklingen i de viktigste inntektsgrunnlagene, som fastlands-bnp og endringen i Oljefondet. Men meldingen gir en uklar fremstilling av det siste.

Oljefondet endres ved innskudd av skatter og avgifter fra olje- og gassvirksomheten, og det vokser gjennom aksjeutbytter, renteinntekter og kapitalgevinster. Gevinstene, som også kan være negative, oppstår når aksje- og obligasjonskursene endres, og når kronekursen svinger. Fondet påvirkes også av statens uttak.

I fjor økte Oljefondet med 3400 milliarder kroner. Fastlands-bnp var på 3900 milliarder kroner, noe som betyr at inntektsgrunnlagene vokste til totalt 7300 milliarder kroner. De offentlige utgiftene var på 2300 milliarder kroner, som tilsvarer 32 prosent av inntektsgrunnlagene.

For å sammenligne med andre land må man bruke en litt annen tilnærming.

Generelt består de offentlige inntektsgrunnlagene av nasjonens inntekt, som inkluderer bnp pluss netto lønn og finansinntekter fra utlandet. Summen av dette kalles brutto nasjonalinntekt, forkortet bni. For de fleste land utgjør netto lønn- og finansinntekter en liten del av bni. Det er ikke tilfelle for Norge.

Man må justere bni-tallene for å inkludere kapitalgevinster. Globalt er ikke slike gevinster inntekt, men for en nasjon betyr positive kapitalgevinster at man kan konsumere flere varer og tjenester uten å svekke formuen. Vi kaller justert bni for bni+.

Hvor mye utgjorde offentlige utgifter i prosent av bni+?

Norge nådde ikke den nordiske pallen i fjor. Prosenten var 50 i Danmark, 49 i Finland, 41 i Sverige og 30 i Norge.

Aksje- og obligasjonskursene er volatile, og det samme gjelder kronekursen. Norsk bni+ varierer betydelig fra år til år, og fjoråret var spesielt godt. I gjennomsnitt, siden 1996 da Norge begynte å ha positive netto finansinntekter fra utlandet, har prosentandelen knytte til offentlige utgifter vært 56 i Finland, 52 i Danmark, 47 i Sverige og 41 i Norge.

Hva skjer så fremover?

Det avhenger av forhold utenfor politisk kontroll og av politiske valg. Hvor mye lønnsomt produsert olje og gass kan hentes ut fra kontinentalsokkelen?

Vil man stimulere gründere til å starte flere nye bedrifter og gi dem som står utenfor arbeidslivet incentiv til å begynne å jobbe?

Hva vil skje i finansmarkedene? Vil vi oppleve en ny global bølge av proteksjonisme?

Hva fremtiden bringer for bni+ er usikkert. Men det er lite sannsynlig at det vil krympe varig ned til nivået for fastlands-bnp.

En lengre artikkel som gir et dypdykk i statsfinansene fra 1946 til i dag er sendt til Samfunnsøkonomen. I artikkelen viser vi at fra 1946 til 2023 vokste offentlige utgifter med nesten samme vekstrate enten landet ble styrt av røde eller blå regjeringer; enten det måles mot fastlands-bnp, bnp, bni eller bni +. Om noe er veksten litt høyere når de blå regjerte.

Nivået på offentlige utgifter i forhold til inntektsgrunnlagene var jevnt over høyere i blå enn i røde år.

Dette innlegget ble originalt publisert i Aftenposten 18.09.2024 og er skrevet av partner Michael Hoel i Vista Analyse i samarbeid med Steinar Holden ved Universitetet i Oslo.

Vårt forslag vil øke kostnadene til oljeproduksjon og kan innebære at oljeutvinningen tar slutt tidligere.

Vår oljeeksport fører til klimagassutslipp i andre land som er mange ganger større enn de samlede klimagassutslippene i Norge.

Vi foreslår at Norge innfører en ordning for klimatiltak og grønne investeringer i utviklingsland, finansiert med en klimakostnad pr. produserte tonn olje. Målet er en utslippsreduksjon som tilsvarer utslippene ved bruk av oljen.

Settes stadig nye temperaturrekorder

Verden står overfor store klimautfordringer. I fjor nådde de globale CO₂-utslippene et nytt rekordnivå, og det settes stadig nye temperaturrekorder. Norges klimapolitikk skjer i samarbeid med EU, og våre forpliktelser i henhold til Parisavtalen og klimaloven er utformet som et felles mål for Norge i samarbeid med EU.

Hvis hele verden fremover fører en klimapolitikk i samsvar med EUs og Norges ambisjoner, vil global temperaturøkning trolig bli klart lavere enn 2 grader.

Dessverre er det liten grunn til å tro at resten av verden vil føre en klimapolitikk i tråd med EUs ambisjoner. Når EU bare står for om lag 7 prosent av de globale klimautslippene, og Norge under 0,15 prosent, blir dette avgjørende for de globale utslippene fremover. Selv om vi forsterker innsatsen i Norge, vil effekten uansett begrenses av at våre utslipp utgjør en så liten andel av totalen.

Norge har et visst moralsk ansvar

Om våre egne utslipp er små, har Norge en større rolle som oljeprodusent. Utslipp fra forbrenning av vår eksport av olje og gass gir årlige utslipp på rundt 500 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Det vil si om lag ti ganger så mye som de årlige utslippene på rundt 50 millioner tonn i Norge. Oljen blir solgt på verdensmarkedet, der det er lite omfang av karbonskatter og klimamessige tiltak.

Det bidrar til større oljeforbruk, høyere oljepris og høyere inntekter til oss, men er samtidig skadelig for Jordens klima. I henhold til Parisavtalen er disse utslippene ikke Norges ansvar formelt sett, men det kan likevel argumenteres for at Norge har et visst moralsk ansvar.

En mulig politikk er å begrense vår produksjon av olje og gass gjennom direkte produksjonstiltak eller ved å redusere leting og fremtidig utbygging. Det vil gi mindre utslipp, men klimaeffekten vil trolig dempes ved at redusert produksjon i Norge vil bidra til høyere priser og økt produksjon av olje, gass og kull i andre land. Hensynet til forsyningssikkerhet kan også tale for å videreføre en betydelig norsk petroleumsvirksomhet fremover.

En bedre politikk er å gjennomføre tiltak som reduserer øvrige utslipp i verden med en mengde tilsvarende forbrenningsutslippene fra vår oljeproduksjon, og dermed kompensere for utslippene fra Norges oljeeksport. Dette vil være mer effektivt enn ensidige begrensninger på norsk petroleumsvirksomhet og gi en raskere og større reduksjon i globale utslipp til lavere kostnader, noe vi argumenterer for i en artikkel som kommer i fagtidsskriftet Samfunnsøkonomen.

Nødvendig med bistand fra rike land

Konkret foreslår vi at Norge bidrar til grønne investeringer og andre klimatiltak i utviklingsland gjennom finansiering og garantier, med sikte på utslippsreduksjon som tilsvarer utslippene ved bruk av oljen. Vårt forslag omfatter olje og ikke gass fordi norsk gass trolig i betydelig grad erstatter kull og fordi utslippene fra norsk gasseksport til Europa blir regulert gjennom EUs kvotesystem. For olje er det derimot et verdensmarked, og økt oljeeksport gir større oljetilbud på verdensmarkedet og dermed høyere utslipp.

Storparten av de globale utslippene kommer nå fra land med middels og lave inntekter, men i disse landene begrenses klimatiltakene blant annet av manglende kapital, for lave karbonpriser, svake institusjoner og andre problemer som høy gjeld og utbredt fattigdom. For å få tilstrekkelige klimatiltak i disse landene er det nødvendig med finansiell bistand fra rike land.

Én måte Norge kan kompensere for forbrenningsutslippene fra oljeproduksjonen vår på, er å øke investeringene gjennom Klimainvesteringsfondet. Dette fondet skal redusere klimautslipp ved å investere i fornybar energi i utviklingsland.

Staten må ta den største regningen

I en numerisk illustrasjon i vår artikkel, basert på resultatene fra Klimainvesteringsfondet, anslår vi den årlige kostnaden knyttet til vårt forslag til om lag 9 milliarder kroner. Dette er et betydelig beløp, men pr. fat olje utgjør det likevel bare ca. 13 kroner, tilsvarende omtrent 1,5 prosent av prisen pr. fat. Kostnaden er rundt 30 kroner pr. tonn reduksjon i årlig utslipp av CO₂-ekvivalenter.

Trolig vil kostnadene bli høyere når det gjøres i større skala, men det er likevel av en helt annen størrelsesorden enn de kostnadene man ellers vurderer.

Det høye skattenivået og den høye statlige eierandelen innebærer at staten bærer det meste av kostnaden

Etter vår mening bør klimatiltakene ses på som en kostnad ved oljeproduksjonen og dermed belastes denne. Det bør beregnes et beløp som dekker klimautslippene ved forbrenning pr. tonn produsert olje, og oljeselskapene betaler beløpet pr. tonn til en enhet som finansierer klimatiltak i utviklingsland. Kostnadene dekkes dermed av oljeselskapene, på lik linje med andre kostnader knyttet til oljevirksomheten.

Det høye skattenivået og den høye statlige eierandelen innebærer likevel at staten bærer det meste av kostnaden.

Trenger en grundig faglig utredning

Selv om kostnadene knyttet til utslippsreduserende tiltak i utlandet er ganske små i dag, vil de trolig øke over tid. Vårt forslag vil øke kostnadene til oljeproduksjon og kan dermed innebære at oljeutvinningen tar slutt tidligere. Det vil bidra til at utfasingen skjer kostnadseffektivt, ved at den minst lønnsomme produksjonen fases ut først.

Dersom man skulle følge opp vårt forslag, vil det være behov for en grundig faglig utredning av hvordan en slik ordning skal organiseres, klimaeffekten og kostnader ved ulike typer kompenserende tiltak, samt hvilket ambisjonsnivå man bør ha.

Siden forslaget er motivert av svært mangelfulle klimatiltak og karbonskatter globalt, bør en slik vurdering også omtale hvordan ordningen gradvis kan avvikles hvis det i fremtiden blir mer forpliktende internasjonale klimaavtaler.

Vi forsøker å bringe fakta inn i debatten om integreringen av Flytoget i Vy, og har hatt flere innlegg i avisene i de siste dagene.

Debatten om Flytoget: Villedende fra Vy publisert i Aftenposten 01.02.2024, skrevet av partner Tor Homleid og daglig leder Orvika Rosnes.

Ulike behov krever ulike togtilbud publisert i Dagsavisen 31.01.2024, skrevet av partner Tor Homleid og daglig leder Orvika Rosnes.

Vista-rapporten "Tilbringertilbud til Oslo Lufthavn, Gardermoen. Hva er samfunnsøkonomisk lønnsomt?" kan leses her.

Dette innlegget ble originalt publisert i Aftenposten 24.01.2024, og er skrevet av partner Tor Homleid og daglig leder Orvika Rosnes i Vista Analyse. Innlegget er basert på Vista-rapport 2023/37 "Tilbringertilbud til Oslo Lufthavn, Gardermoen. Hva er samfunnsøkonomisk lønnsomt?"

I lederartikkelen 23. januar mener Aftenposten at «Flytoget i dag spiser altfor store deler av kapasiteten i Oslo-området». Dette begrunnes med at mange av flytogene er halvfulle samtidig som resten av togtilbudet er i ferd med å bli sprengt.

Ifølge siste offentlig statistikk fra Statistisk sentralbyrå var kapasitetsutnyttelsen i Flytoget 25 prosent i 2022, noe som tilsvarer gjennomsnittet for alle jernbanestrekninger i Norge. Til sammenligning var utnyttelsen i lokaltog i Oslo-området 18 prosent, i Intercity-togene 28 prosent og i andre regiontog 21 prosent. Tallene viser at overfylte tog er et begrenset problem og knyttet til enkeltavganger i rushtid.

Problemet er knyttet til avganger med mange reisende til og fra Oslo lufthavn og strekninger utenfor Oslo-området. Samtidig er det god plass i andre regiontog, og lokaltogene kjøres halvtomme.

Mindre trengsel i rushtiden kan oppnås både ved bruk av pris og ved endringer i tilbudet. Trafikanter er ikke like. Noen er opptatt pris, andre av komfort eller punktlighet. Tilbud som tilpasses ulike behov, gir større muligheter til å flytte trafikanter fra overbelastede avganger til avganger med ledige seter.

I et oppdrag utført for Flytoget AS har vi beregnet at integrert tilbud (nedlegging av Flytoget) gir et samfunnsøkonomisk tap på opp mot 400 millioner kroner pr. år for tilbringertrafikken til og fra Oslo lufthavn. Vi tror ikke dette tapet kan veies opp av tilsvarende gevinster for lokale reiser eller løse problemene med overfylte avganger.

Beslutningen om å legge ned Flytoget er tatt på mangelfullt grunnlag. Andre virkemidler for å fordele togtrafikken bedre er ikke vurdert.

Aftenposten mener det er oppsiktsvekkende at Høyre og Fremskrittspartiet har tatt til orde for å reversere beslutningen om nedleggelse. Vi mener det er minst like oppsiktsvekkende at beslutningen er fattet uten en tilstrekkelig vurdering av alternative løsninger.

Det har vært kaldt mange steder i landet de siste dagene, og mange har fyrt med ved for å holde varmen i boligen. Vedfyring er imidlertid den klart største enkeltkilden til utslipp av svevestøv i Norge. Svevestøv kan medvirke til lunge- og hjertesykdommer, og i verste fall for tidlig død.

Vedfyring påfører derfor samfunnet eksterne kostnader i form av lokal luftforurensing og negative helseeffekter. I rapporten Virkemidler for å redusere utslipp fra vedfyring (Vista Analyse rapport 2019/02) finner vi at helsekostnaden av varmen fra vedfyring kan være så høy som 26 kr/kWh i de store byene. Dette er svært høyt sammenlignet med prisen på alternative oppvarmingskilder, selv når elektrisitetspriser er høye som nå. I andre tettsteder kan kostnaden være litt over 1 kr/kWh varme. Denne eksterne helsekostnaden er ikke inkludert i vedprisen (eller varmeprisen) som husholdningen betaler.

I rapporten drøfter vi også hvilke tiltak som kan redusere utslipp fra vedfyring, og hvilke virkemidler kommunene kan bruke.

Overgang fra eldre ovner til alternative energiformer, som elektrisk oppvarming, varmepumpe eller fjernvarme, har naturlig nok størst effekt på reduksjon av utslipp, ettersom disse energiformene ikke gir lokale utslipp. Overgang fra gamle til nye ovner vil også redusere utslippene betydelig: vedovner produsert før 1998 har mer enn 2,5 ganger høyere utslipp enn dagens ovner, og fire ganger høyere utslipp enn de som forventes på markedet om noen år (se figuren). Likevel er det tydelig at selv de nyeste ovnene fortsatt har veldig store utslipp per varmeenhet, sammenlignet med alternative oppvarmingskilder.

Andre tiltak, som ettersyn og vedlikehold, bedret trekkregulering, bedret fyringsteknikk og installasjon av partikkelfilter, gir forholdsvis små reduksjoner i utslipp sammenlignet med overgang til renere teknologi. Det kan likevel være mye å hente fra informasjon og opplæring om bedre fyringsteknikk. Både fyringsteknikk og kvalitet på veden som benyttes har stor betydning: utslippene fra den samme ovnen kan variere 5-10 ganger, avhengig av hvordan den brukes.

En støtteordning som gis som et kontantbeløp er den beste ordningen ut fra effektivitetshensyn. Da vil prissignalet nå fram til forbrukere og oppmuntre husholdninger til å tilpasse sitt strømforbruk. Høye priser sender også signalet om at energieffektivisering kan lønne seg på lang sikt. I tillegg kan den enkelte husholdningen selv bestemme hvordan støtten kommer best til nytte. Kontantoverføring er også et treffsikkert virkemiddel hvis hovedproblemet er høye priser i kombinasjon med lav inntekt, og man kan definere målgruppen presist. For en god støtteordning er det viktig å definere hva formålet og hvem er målgruppen for ordningen.

Med unntak av et tørrår i ny og ne har norske forbrukere hatt lavere kraftpriser enn forbrukere i mange andre europeiske land. Dette endret seg høsten 2021, og sommeren–høsten 2022 var kraftprisene det mangedobbelte av det historiske nivået. Etter en periode med veldig lave priser tidligere i høst har prisene økt nå igjen.

Myndighetene i Norge og i andre land innførte ulike støtteordninger for å avhjelpe situasjonen i fjor. Mange av ordningene ble innført ganske fort, med en forventning om at de skulle vare en kort periode. Ordningene har blitt forlenget og revidert flere ganger, bl.a. gjelder det en ny strømstøtteordning fra 1. september og det er foreslått at den skal gjelde ut 2024. Hvis støtteordningen skal vare lenge, er det også viktigere at den er godt gjennomtenkt og målrettet.

I rapporten «Strømstøtte til husholdninger» drøfter vi hvordan støtteordninger mot høye kraftpriser kan utformes på en god måte. Rapporten gir et kunnskapsgrunnlag for utforming av strømstøtteordninger ved å drøfte de prinsipielle sidene ved mulige støtteordninger og også hvordan de kan innrettes slik at de hjelper de vanskeligstilte.

Priser er budbringere

Høye kraftpriser er ikke et problem i seg selv – derimot gir de et signal om at elektrisitet er en knapp og verdifull ressurs. Prisene er budbringere i markedet – de forteller hvordan det er lurt å tilpasse seg. Prisene gir et signal til produsenter om det er lønnsomt å øke eller redusere produksjonen, og de gir et signal til forbrukere om det er lurt å øke eller redusere forbruket. For at markedet skal fungere effektivt, er det viktig at både produsenter og forbrukere får de riktige signalene.

I motsetning til hva som ofte hevdes, har husholdninger mulighet til å tilpasse sitt strømforbruk. Men tilpasningsmulighetene varierer mellom ulike husholdninger: noen husholdninger kan bruke vedovn istedenfor elektrisk oppvarming, noen kan stenge av rom som ikke brukes så ofte, andre vil redusere innetemperaturen litt og heller ta på en ullgenser, noen vil skru av varmekablene på trappen eller i oppkjørselen, andre vil flytte bruken av vaskemaskin og oppvaskmaskin til timer med lavere priser. På sikt kan noen investere i en varmepumpe eller andre energieffektiviseringstiltak. Alle trenger ikke å gjøre alt, men det at noen forbrukere reduserer eller flytter strømforbruket sitt, vil frigjøre kraft til resten av markedet; det vil bidra til å redusere markedsprisen for alle.

Høye kraftpriser treffer ulikt

Høye priser skaper problemer først når husholdninger ikke klarer å betale strømregningen. Elektrisitet er et nødvendighetsgode, dvs. at lavinntektshusholdninger bruker en større del av sitt budsjett på elektrisitet. Høye kraftpriser får dermed større konsekvenser for lommeboka for lavinntektshusholdninger enn for husholdninger med høy inntekt. Elektrisitet er også den viktigste oppvarmingskilden for mange norske husholdninger. Problemet med høye kraftpriser oppstår i sammenheng med lav inntekt og høyt energiforbruk.

En god støtteordning må være treffsikker og kostnadseffektiv, uten å føre til utilsiktede negative konsekvenser. Det er viktig å balansere effektivitets- og fordelingshensyn mot hverandre. Et viktig spørsmål er hva er formålet med støtteordningen. Er det å hjelpe husholdninger som sliter med høye utgifter eller er det å sørge for lave kraftpriser for alle?

Støtteordninger kan utformes på ulike måter

Overordnet kan virkemidler mot høye priser deles i tre kategorier:

1. Økonomiske virkemidler

2. Informasjon

3. Lover og reguleringer

De økonomiske virkemidlene kan videre deles i to typer: subsidierte priser og kontantoverføring. I tillegg gir fastprisavtaler en forsikring mot prisøkninger. Fastprisavtaler finnes allerede i dag, men de var ikke særlig utbredt blant norske husholdninger før 2021.

Dagens strømstøtteordning rettet mot husholdninger i Norge er en form for prissubsidiering, ved at myndighetene dekker 90% av kraftprisen over 70 øre/kWh. En slik støtteordning gir med andre ord lavere kraftpris til alle. Den hjelper således mot kortsiktige problemer med høye utgifter. Men en slik ordning er ikke særlig målrettet: den gir også støtte til velstående husholdninger, som ikke nødvendigvis trenger det. Subsidierte priser gir heller ikke husholdningen incentiver til å tilpasse seg optimalt, f.eks. ved å endre forbruksmønsteret.

Subsidierte priser fjerner heller ikke den bakenforliggende årsaken til høye markedspriser, tvert imot forstyrrer eller fjerner de signalet om knapphet. Høye strømpriser i 2021/2022 skyldtes at det faktisk var for lite energi tilgjengelig – det var lite vann i magasinene i Norge samtidig som gassprisene i Europa var høye. Denne knappheten forsvinner ikke om man innfører et pristak eller regulerer prisen på en annen måte til enkelte forbrukere – det vil heller forsterke problemet. Det at den enkelte betaler bare 10% av prisen som er over 70 øre/kWh, fjerner incentivene til effektiv tilpasning når prisene er høyest og knappheten i markedet er størst, for eksempel om morgenen og ettermiddagen. Det gir klart mindre incentiver til å flytte bruken av vaskemaskin fra en ettermiddagstime til en sen kveldstime.

Flere land i Europa ga strømstøtte som en kontantoverføring. I Finland fikk husholdninger et skattefradrag dersom de totale strømutgiftene til husholdningen i løpet av perioden 1. januar – 30. april 2023 oversteg 2 000 euro (begrenset oppad til 6 000 euro). I Tyskland fikk alle som betaler inntektsskatt 300 euro i engangsstøtte. I Storbritannia fikk alle husholdninger en utbetaling på 400 pund. Mange land, for eksempel Nederland og Østerrike, hadde tilsvarende ordninger for lavinntektsfamilier.

En støtteordning som gis som en kontantoverføring er den beste ordningen ut fra effektivitetshensyn. Høye priser oppmuntrer husholdninger til å tilpasse seg på kort sikt (fra dag til dag eller time til time), og de gir også signaler om at energieffektivisering kan lønne seg på lang sikt. I tillegg kan den enkelte husholdningen selv bestemme hvordan støtten kommer best til nytte: er det størst behov for penger til å betale energiregningen eller kan man redusere innetemperaturen litt og heller bruke noe av støttebeløpet på mat eller klær? Sannsynligvis vil en kombinasjon være best for de fleste. Kontantoverføring er et treffsikkert virkemiddel, hvis hovedproblemet er høye priser i kombinasjon med lav inntekt, og man kan definere målgruppen presist.

Informasjon er viktig som supplement til de andre virkemidlene, ikke minst for at de andre virkemidlene og støtteordningene skal ha den ønskede effekten. Informasjon om eget strømforbruk og kunnskap om hvordan man kan redusere sitt strømforbruk eller hvilke energieffektiviseringstiltak man kan gjennomføre er viktig for å kunne redusere regningen. Kunnskap om ulike typer strømkontrakter og prissammenligningstjenester, som hjelper forbrukere å sammenligne priser fra ulike tilbydere og finne den gunstigste avtalen, er også viktige for å kunne redusere utgifter (uansett nivået på forbruket).

Den konkret utformingen av støtteordningen er viktig

Både kontantoverføring og prisstøtte kan utformes på ulike måter, og det er i detaljene skillet mellom en god og dårlig støtteordning ligger. For eksempel kan en kontantoverføring knyttes til inntekten eller til antall personer i husholdningen. Også prissubsidier kan knyttes til ulike kriterier, for eksempel til kraftforbruket eller størrelsen på boligen. Ulempen med det siste er at det er ofte en positiv sammenheng mellom størrelsen på boligen eller kraftforbruket og inntekten. En slik støtteordning kan medføre at de mer velstående nyter mer godt av ordningen enn de vanskeligstilte.

Som sagt er dagens strømstøtteordning ikke effektiv, ved at den svekker incentivene til å tilpasse strømforbruket. Den nåværende støtteordningen er riktignok mer forutsigbar enn den forrige, der støtten var avhengig av gjennomsnittsprisen i en måned. Dagens ordning er «riktigere» i den forstand at man får støtte for prisene i de timene man har brukt strømmen. Men noen ganger hadde det vært riktigere å ikke bruke strømmen i disse timene.

For en god støtteordning er det viktig å definere hva formålet og hvem er målgruppen for ordningen.

Orvika Rosnes, daglig leder og partner i Vista Analyse

Dette innlegget ble originalt publisert i Dagens Næringsliv den 16. august, og er skrevet av partner Åsmund Sunde Valseth i Vista Analyse. Nedenfor følger et utdrag av innlegget, som kan leses i sin helhet på nettsidene til DN.

Elektrifisering av Melkøya og økt utvinning fra Snøhvit bør vurderes hver for seg. Økt utvinning har høy verdi, men elektrifisering har usikker virkning på verdens utslipp og betydelige, negative virkninger for reindriften.

Regjeringen har nå godkjent prosjektet Snøhvit Future, som omfatter tiltak for økt utvinning fra Snøhvit-feltet og elektrifisering av omdanningsanlegget på Melkøya.

Av samlet netto nåverdi på 56,3 milliarder kroner for Snøhvit Future kommer 52,8 milliarder kroner fra økt utvinning. Verdien av økt utvinning er så stor at landkompresjon bør gjennomføres uansett om Melkøya elektrifiseres eller ikke. Videre kan landkompresjon gjennomføres uten å elektrifisere hele Melkøya og uten å bygge den omstridte kraftledningen fra Skaidi til Hammerfest, siden det knapt krever 30 MW, mens elektrifisering krever 350 MW.

Elektrifisering vil redusere utslippene fra Melkøya med 850.000 tonn CO₂ hvert år. Men disse utslippene er omfattet av EUs kvotesystem, der det er satt et tak for samlede utslipp. Uten elektrifisering må Equinor kjøpe kvoter for utslippene sine. Hvis Melkøya elektrifiseres, kan andre bruke disse kvotene til å øke sine utslipp. I utgangspunktet har elektrifisering derfor ingen virkning på verdens utslipp. Kvotesystemets slettemekanisme gjør dette noe mer komplisert, fordi lavere etterspørsel i noen tilfeller fører til at kvoter slettes. Men både hvorvidt kvoter slettes og i hvilket omfang er usikkert.

Hvis det kostet mindre å kutte utslipp på Melkøya enn andre steder, kunne elektrifisering likevel vært fornuftig. Men slik er det ikke. Ifølge Olje- og energidepartementet koster det 1700 kroner å kutte ett tonn CO₂ gjennom elektrifisering av Melkøya. Kvoteprisen er i Finansdepartementets karbonprisbane lavere enn dette gjennom hele 2030-tallet.

Uansett må verdien av elektrifisering veies opp mot kostnadene ved kraftledningen fra Skaidi til Hammerfest, og det er lite som tyder på at departementet har gjort en helhetlig vurdering av fordelene og ulempene ved elektrifisering. I vurderingene etter energiloven setter departementet som premiss at Melkøya skal elektrifiseres, og i vurderingene etter petroleumsloven tas bare deler av de økonomiske kostnadene ved kraftledningen med, og konsekvensene for natur og reindrift omtales ikke.

Til slutt er det grunn til å stille spørsmål ved at regjeringen ikke har lagt saken frem for Stortinget. Saken har åpenbart «prinsipielle og samfunnsmessige sider av betydning», investeringene er over 15 milliarder kroner når man tar med nettkostnadene og justerer for prisvekst, og det er tvilsomt om elektrifiseringsdelen viser «akseptabel samfunnsøkonomisk lønnsomhet». Det er derfor usikkert om en eneste av forutsetningene som Stortinget har satt for at departementet kan godkjenne direkte, er oppfylt.

Regjeringen bør nå gå en runde til, og så legge frem for Stortinget en sak som gir et bedre grunnlag for disse viktige beslutningene.

Dette innlegget ble originalt publisert i Dagens Næringsliv den 24. april, og er skrevet av partner Åsmund Sunde Valseth i Vista Analyse og postdoktor Katinka Holtsmark ved Økonomisk Institutt, Universitetet i Oslo.

Produksjonsavgift på havbruk løser få problemer, men skaper mange nye. Fjern heller bunnfradraget i grunnrenteskatten.

Jon Gunnar Pedersen, siviløkonom og tidligere statssekretær for Høyre, har i to innlegg argumentert for at produksjonsavgift vil være bedre enn grunnrenteskatt. Pedersen mener at «Så lenge avgiften er lavere enn grunnrenten, unngår man at den påvirker produksjons- og investeringsbeslutninger».

Dessverre er det i praksis umulig å utforme en produksjonsavgift som virker på den måten Pedersen argumenterer for.

For at en produksjonsavgift ikke skulle påvirke beslutningene, måtte den skreddersys til hvert enkelt prosjekt. For svært lønnsomme prosjekter ville den kunne settes høyt, mens den for mindre lønnsomme prosjekter måtte settes lavt eller kanskje til null.

Vi har vanskelig for å se for oss at det er dette Pedersen ønsker seg, en modell der staten skal gå inn og fastsette riktig avgift i hvert enkelt tilfelle. Informasjonsproblemene ville vært enorme, de administrative kostnadene store, og faren for feil betydelig.

I stedet kan vi oppnå nettopp en slik skreddersøm med grunnrenteskatt, som er en skatt på overskudd:

• For svært lønnsomme prosjekter vil overskuddet være stort, og da blir skattebetalingen i kroner også høy.
• For mindre lønnsomme prosjekter blir skattebetalingen mindre eller kanskje null.
• Dersom et prosjekt skulle vise seg å gå med tap, vil staten ta sin del av tapet gjennom negativ skattebetaling.

Grunnrenteskatt innebærer i praksis at staten tar en andel i alle investeringer selskapene gjør. Hvis et selskap gjør en investering til 100 millioner kroner som forventes å gi inntekter på 200 millioner kroner, dekker staten 35 millioner kroner av kostnadene og tar 70 millioner kroner av inntektene.

Fordi staten bare tar en andel av overskuddet, er alle investeringer som er lønnsomme før skatt også lønnsomme etter skatt.

Eierne av havbruksselskaper vil tape på en slik skatt. De får ikke lov til å investere fullt så mye i en næring med ekstraordinært høy avkastning, ettersom staten skal ha en andel i alle prosjekter. Men prosjektene er like lønnsomme som før, selv om det er en mindre andel som er tilgjengelig for private investorer.

Med en produksjonsavgift vil staten ta en andel av inntektene uten å samtidig ta en andel av kostnadene. Da vil en del investeringer bli ulønnsomme for selskapene.

Heller ikke regjeringens forslag er perfekt:

• Bunnfradraget vil få uheldige virkninger for hvordan næringen er organisert, og bør fjernes.
• Det bør vurderes enda større fradrag for historiske kostnader, for å unngå at forventninger om høyere fremtidig skatt påvirker investeringer negativt både i denne og andre næringer.
• Til sist bør det vurderes å utbetale skatteverdien av underskudd umiddelbart, slik at skatten fullt ut blir en kontantstrømskatt.

Store skatteendringer kan skape usikkerhet om fremtidig skatt både i den aktuelle næringen og i resten av økonomien. Dette kan påvirke investeringer negativt. Derfor bør skatteendringer være grundig utredet og godt begrunnet.

Det er dessuten uheldig dersom det skapes inntrykk av at staten vil øke beskatningen av selskaper eller næringer som gjør det spesielt godt. Uheldig fordi nettopp muligheten for å hente ekstraordinære overskudd kan være viktig for å gjøre risikable investeringer attraktive.

Disse utfordringene gjelder imidlertid en produksjonsavgift i like stor grad som den foreslåtte grunnrenteskatten. I tillegg vil en produksjonsavgift by på ytterligere problemer.

Kreftene bør nå rettes inn mot å gjøre grunnrenteskatten så god som mulig.

Åsmund Sunde Valseth, partner i Vista Analyse
Katinka Holtsmark, postdoktor ved Økonomisk Institutt, Universitetet i Oslo

Dette innlegget er skrevet av seniorøkonom Haakon Riekeles og daglig leder Haakon Vennemo og ble originalt publisert i Dagens Næringsliv den 28. mars 2023. Innlegget er et motsvar til et innlegg skrevet av Rystad Energy i samme avis. Debatten knytter seg til funnene i en nylig publisert Vista-rapport om klimaeffekten av økt norsk olje- og gassproduksjon, som også Rystad har utredet nylig. Hele Vistas rapport finnes i sin helhet her.

Rystad Energy mener mer norsk olje vil redusere verdens klimagassutslipp, men begrunner fortsatt ikke forutsetningene sine: at gass erstatter kull og at energibruken ikke øker når prisene faller.

Rystad Energy har kommet frem til at økt norsk petroleumsproduksjon reduserer verdens klimagassutslipp. I vårt forrige innlegg påpekte vi at Rystads konklusjon skyldes at de bruker få og tilfeldige kilder. I sitt tilsvar benekter Jarand Rystad, Jo Husebye og Jonas Sjong Forfot i Rystad Energy ikke at de bruker få kilder, men forsvarer seg med at deres kilder er mer «relevante».

Vi er uenige med Rystads vurderinger på mange punkter, men har særlig trukket frem to: hvor mye forbruket av olje og gass endrer seg når prisen synker, og hvilke energikilder olje og gass konkurrerer med.

Når det gjelder konkurrerende energikilder så er det fortsatt ingenting i deres rapport eller svar til oss som begrunner de helt sentrale forutsetningene om at gass erstatter 70 prosent kull, eller at samlet energibruk forblir uendret. Vi bruker empirisk forskning og kommer til andre konklusjoner.

Det er riktig at forskningen vi bruker er noen år gammel, men det taler for at vi overvurderer – ikke undervurderer – de sparte utslippene ved at norsk gass fortrenger annen energi.

Verdens energimiks blir som kjent stadig renere.

Når det gjelder endringen i forbruket er kjernen av uenigheten hvordan oljeetterspørselen reagerer på prisendringer (etterspørselselastisiteten). Vi viser til dobbelt så mange studier, og en såkalt metastudie av 75 forskningsartikler. Rystad svar på at det er altså at deres kilder er mer relevante.

De sier de kun bruker nyere studier, men samlet sett er det like mye gamle data med i studiene deres, og vi har også med flere nyere studier som de utelater.

De kritiserer at vi også ser på studier av kortsiktig effekter. Her hopper Rystad bukk over at man vet at kortsiktige effekter av prisendringer er lavere enn de langsiktige. Vi bruker noen studier av kortsiktige effekter til å få en nedre verdi på langsiktige effekter. Studiene er vesentlig mer siterte enn alle Rystads studier.

Rystad kritiserer oss også for å bruke tall fra enkeltland. Det gjør Rystad også, men kun fra USA. Vi bruker også studier om blant annet Kina og India. Det er åpenbart relevant for å forstå oljemarkedet.

Rystad kunne med fordel også tatt et kritisk blikk på kvaliteten på noen av de andre studiene de bruker. To av dem har null akademiske siteringer. De kritiserer vår metastudie for å ikke være fagfellevurdert, men det samme gjelder tre av deres 11 studier.

En studie de ukritisk viser til, finner til og med at tilbud og etterspørsel opptrer stikk motsatt av det all annen teori og empiri tilsier: at økt pris gir redusert tilbud på kort og lang sikt, og tidvis også økt etterspørsel.

Til syvende og sist må man vurdere hva man anser som et plausibelt resultat. Hvis Saudi-Arabia kommer med en studie som viser at mer saudiarabisk olje er nøkkelen til lavere globale utslipp på grunn av deres lave produksjonsutslipp, vil noen tro på den?

Eller vi man påpeke at den konklusjonen, i likhet med Rystads, er den motsatte av hva andre som har sett på spørsmålet finner?

Dette innlegget er skrevet av seniorøkonom Haakon Riekeles og daglig leder Haakon Vennemo og ble originalt publisert i Dagens Næringsliv den 15. mars 2023. Innlegget er basert på en nylig publisert rapport om klimaeffekten av norsk olje- og gassproduksjon, som finnes i sin helhet her.

Rystad Energy tar feil. Klimaet berges dessverre ikke av mer norsk olje og gass.

Hvor stor innvirkning har endret norsk produksjon av olje og gass på globale klimagassutslipp? I den politiske diskusjonen om norsk olje og gass blir dette spørsmålet stadig mer relevant.

I Plan for Utbygging og Drift (PUD) av nye petroleumsfelt må selskapene redegjøre for de globale utslippsvirkningene av ny produksjon. I diskusjonen om åpning av nye felt for leting, er de globale utslippsvirkningene av ny norsk produksjon et viktig bakteppe.

OED har nylig gitt Rystad Energy i oppdrag å utrede de globale utslippsvirkningene av norsk produksjon av olje og gass. Rystad Energy finner at økt olje- og gassproduksjon gir reduserte utslipp i alle fremtidige klimascenarioer.

Vista Analyse har parallelt utredet det samme spørsmålet på oppdrag fra av WWF Verdens naturfond, Naturvernforbundet, Natur og Ungdom og Greenpeace. Vi kommer til motsatt konklusjon.

Vi finner at økt norsk petroleumsproduksjon netto øker globale utslipp, uavhengig av scenario og tidshorisont. For olje er økningen på 47–90 kg CO₂ per fat, mens økt gassproduksjon innebærer utslipp på 6–41 kg CO₂ per fat-ekvivalent.

Forskjellen i virkelighetsforståelse er stor.

• I Rystad Energys verden vil for eksempel oljefeltet Wisting gjennom sin levetid redusere globale klimagassutslipp med hele 23 millioner tonn CO₂. Det er nesten like mye som Norge samlet må redusere utslippene med for å nå klimamålene for 2030.
• Våre tall viser at Wisting øker globale utslipp med 14 millioner tonn CO₂, eller om lag 30 prosent av Norges samlede, innenlandske utslipp. I et scenario der resten av verden fører en politikk i tråd med 1,5-gradersmålet, øker utslippseffekten til 36 millioner tonn CO₂.

Hva er forklaringen på uenigheten?

Forskjellene skyldes ulike forutsetninger om energimarkeder og teknologi. Dette er kompliserte sammenhenger, der det ikke er mulig å finne entydige svar.

Vi har lagt vekt på å i størst mulig grad forankre våre anslag i forskning. Våre funn samsvarer også med det internasjonale studier av dette spørsmålet har konkludert, inkludert amerikanske myndigheters anslag av klimaeffekten av økt oljeproduksjon fra oljefeltet Willow i Alaska.

Rystad Energy skiller seg ut fra forskningslitteraturen ved å anta at etterspørselen etter olje i svært liten grad reagerer på prisendringer, selv på lang sikt. De bruker en priselastisitet for etterspørselen på -0,11. Ut fra det konkluderer Rystad Energy med at 91 prosent av en norsk produksjonsøkning av olje bare fortrenger annen produksjon, mens kun ni prosent går til økt forbruk.

Det er bred enighet om at oljeetterspørselen reagerer svakt på prisendringer, men hvor svakt har mye å si. Vi mener at Rystad Energy bruker få og tilfeldige kilder for sitt anslag. På bakgrunn av et bredt litteratursøk og en stor metastudie, kommer vi frem til at -0,26 er det beste anslaget for elastisiteten.

Sammen med en noe lavere tilbudselastisitet gjør det at vi finner at forbruket av olje øker med 27 prosent av en norsk produksjonsøkning. Høyere forbruk betyr større utslipp.

Den andre, store forskjellen mellom vår og Rystads analyse, er hvordan vi beregner sparte utslipp fra annen energibruk når forbrukere bytter til norsk olje og gass. Rystad Energy forutsetter at samlet energibruk er uendret, slik at økt forbruk av olje og gass kun fortrenger annen energi. Rystad antar også at norsk gass fortrenger 70 prosent kull og 30 prosent fornybar energi.

Dette er et spørsmål vi heller besvarer ved hjelp av empirisk forskning. Den viser at det ikke stemmer at samlet energibruk er upåvirket av pris. Vi bruker også empirisk forskning på krysspriselastisiteter til å beregne akkurat hvor mye andre energikilder som fortrenges.

Vi finner faktisk at utslippene fra de andre energikildene er noe høyere enn det Rystad Energy konkluderte med i 2021. Men i årets Rystad-rapport er utslippene fra alternativer til gass skrudd kraftig opp, og er nå seks ganger høyere enn i deres forrige rapport!

Rystad Energys rapport har sine styrker. Med en egen oppstrømsdatabase med balansepriser for alle kjente oljefelt, kan de produsere gode estimater på tilbudselastisiteten slik den fortoner seg i dag. I fremtiden vil riktignok en annen tilbudskurve gjelde.

Vi har benyttet estimater fra forskning og beregninger basert på tall fra IEA, men kan ikke med sikkerhet si at disse er bedre. Disse styrkene hos Rystad Energy veier ikke opp for de områdene der de er langt utenfor den forskningsbaserte konsensusen.

Det er nok dessverre ikke slik at klimaet reddes av mer norsk olje og gass.

Haakon Riekeles, seniorøkonom i Vista Analyse
Haakon Vennemo, daglig leder i Vista Analyse

Dette innlegget er skrevet av konsulent Andreas Stranden Hoel-Holt og ble originalt publisert i Dagens Næringsliv den 20. februar 2023.

Med den nye strømstøtten får du mer støtte i kroner og øre av å bruke mye strøm når det er knapt med strøm – ikke mindre.

Dagens Næringsliv kaller på lederplass den gamle strømstøtteordningen «svært god», og den nye «enda bedre». Samtidig roser avisen regjeringen for å stå imot kravene om makspris.

Den nye ordningen ligger imidlertid enda nærmere makspris enn den gamle, og den gamle ordningen var heller ikke særlig god.

I EU må medlemslandene nå innføre tiltak for å spare på strømmen, særlig i såkalte høylasttimer der prisene ofte er høye. I Norge virker regjeringen innstilt på å gjøre det motsatte.

Et alternativ til dagens ordning er å gi befolkningen penger på konto, som folk selv er i stand til å disponere etter sine vurderinger og behov, eller en annen ordning som ikke er knyttet til løpende forbruk. Da bidrar man til å redusere den underliggende årsaken til høye priser, som er knapphet på energi, fordi man ikke svekker folks incentiver til å spare strøm. Samtidig omfordeler man det store overskuddet nasjonen har fra salg av strøm.

I tillegg unngår man å gi mest støtte til dem som har mest fra før: de som i snitt har det høyeste strømforbruket.

Slike alternativer burde vært utredet nærmere. I stedet går regjeringen motsatt vei og svekker incentivene til fornuftig strømbruk ytterligere.

I den gamle ordningen hadde du nemlig to grunner til å flytte forbruket til billigere timer. Årsaken er at beløpet du betalte for strømmen før støtte, ble regnet ut annerledes enn støttebeløpet. Beløpet før støtte var summen av forbruk ganger pris i hver enkelt time i løpet av måneden. Dermed sparte du penger ved å flytte forbruk, som gjorde dette leddet i regnestykket mindre. Denne effekten er uendret mellom de to ordningene.

I den gamle ordningen ble det deretter trukket fra et støttebeløp, som var summen av alt forbruket, men der prisen imidlertid var gitt ved et gjennomsnitt du ikke kunne påvirke. Hvis gjennomsnittprisen i ditt område var høyere enn 70 øre per kilowattime (kWh) dekket staten 90 prosent av den overskytende prisen.

På den måten kunne du risikere å ende opp med relativt liten netto støtte dersom du kun brukte strøm i de dyreste timene om morgenen og ettermiddagen og hvis prisen varierte mye. Nettostøtten ble derimot høyere om du flyttet forbruket vekk fra de dyreste timene.

Det faktiske støttebeløpet du fikk, ble dermed påvirket av hvor mye du kunne justere forbruket ditt. De som var «flinkest» til å flytte forbruket, endte opp med mer støtte enn de som ikke flyttet forbruket, alt annet likt.

Den nye ordningen, derimot, gir deg støtte når prisene er over 70 øre/kWh uansett når du bruker strømmen. Du vil fortsatt ha en grunn til å flytte forbruket til billigere timer, siden du selv betaler ti prosent av det som overskyter 70 øre/kWh. Men nå vil du ikke få mindre støtte i kroner og øre av å bruke mye strøm i høypristimer, du vil få mer. Dette gir deg mindre grunn til å flytte forbruket enn før.

For hver enkelt av oss er det lettvint å slippe å tenke så mye på når det er lurt å bruke strøm. Men endringen i støtteordningen er ikke fornuftig for samfunnet som helhet, fordi vi ender opp med å forsterke problemet vi prøver å løse.

Andreas Stranden Hoel-Holt, konsulent i Vista Analyse

Seniorøkonom Åsmund Sunde Valseth i Vista Analyse hadde den 2. september en kronikk om strømstøtten på trykk i Dagens Næringsliv, sammen med postdoktor Katinka Holtsmark ved UiO. Her gis et utdrag av kronikken, som kan leses i sin helhet hos Dagens Næringsliv.

I et markedsbasert kraftsystem er det høye priser som skal presse forbruket ned til et nivå vi har nok energi til å dekke. Omfanget av måter å redusere energiforbruket på er uoverskuelig. Både husholdninger og bedrifter kan redusere energiforbruket på et utall forskjellige måter, både på kort og lang sikt. Når hver av oss står overfor priser som gjenspeiler hva strøm er verdt for andre, kan vi selv vurdere hvilket forbruk vi ønsker å redusere.

Gjennom prisene tvinges vi altså til å vurdere verdien av vårt eget forbruk opp mot verdien strøm har for andre. På denne måten løser markedet et enormt planleggingsproblem.

Ingen rasjoneringsmyndighet vil klare å ta innover seg hvilke muligheter ulike forbrukere har for å spare strøm, og hva det koster dem, på samme måte som forbrukerne selv.

Men markedet tar ingen fordelingshensyn. Knappe energiressurser fordeles etter betalingsvilje. Husholdninger med lav inntekt presses til smertefulle kutt også i annet forbruk, når utgiftene stiger til det strømforbruket en ser seg nødt til å opprettholde tross høyere priser.

Hvis vi skal bruke markedet til å håndtere energiknappheten i Europa, må vi også håndtere fordelingsvirkningene. Dette er politikkens oppgave.

Problemet med dagens strømstøtteordning er at den hindrer markedet i å løse planleggingsproblemet effektivt, samtidig som den heller ikke ivaretar fordelingshensyn særlig bra.

Åsmund Sunde Valseth, seniorøkonom i Vista Analyse
Katinka Holtsmark, postdoktor ved Økonomisk institutt, UiO

Dette innlegget er skrevet av seniorøkonom Åsmund Sunde Valseth og ble originalt publisert i Dagens Næringsliv den 22. november 2022.

Finanstilsynet vurderer boliglånsregulering ut fra hensynet til finansiell stabilitet alene. Nå bør fordelingsvirkningene utredes og tas hensyn til.

Finanstilsynet foreslår nå å stramme inn utlånsforskriften. Forslaget har nettopp vært på høring.

Finanstilsynet har gjort sin vurdering ut fra hensynet til finansiell stabilitet alene, uten å vurdere fordelingsvirkningene av boliglånsreguleringen. Dette selv om Finansdepartementet har bedt tilsynet omtale hvordan reguleringen påvirker ulike grupper låntagere. Tilsynet har vurdert virkninger på førstegangskjøpere og boligkjøpere i distriktene, men ikke på ulike grupper ut fra inntekt og formue.

Dersom kravene i utlånsforskriften har negative fordelingsvirkninger, har det trolig store konsekvenser. Norges Bank uttrykker dette godt i et vedlegg til Finanstilsynets høringsnotat: «Inngangen i boligmarkedet, det vil si når man kjøper sin første bolig, er viktig i et marked med stigende boligpriser over lengre tid, siden det vil ha kraftige effekter for hvordan en persons formue utvikler seg over hele livsløpet.»

Finanstilsynet anerkjenner i høringsnotatet at krav «til finansforetaks utlånspraksis påvirker visse låntagergrupper i befolkningen mer enn andre, herunder grupper med relativt lite oppsparte midler og lave inntekter», men konkluderer etter et kort avsnitt med at det er «vanskelig å vurdere hvordan kravene i boliglånsforskriften samlet sett har slått ut for ulike grupper i samfunnet».

Spørsmålet som burde vært besvart, er i hvilken grad kravene i utlånsforskriften gjør at de med lav inntekt eller formue, eller foreldre med lav inntekt eller formue, kommer senere inn på boligmarkedet enn andre – og med mindre kapital.

I det nevnte vedlegget fra Norges Bank finner man analyser som gir gode utgangspunkt for å besvare dette spørsmålet.

• Norges Bank finner at kravet om å tåle fem prosentpoeng høyere rente, det såkalte rentestresskravet, i større grad begrenser mulighetene for husholdninger med lave inntekter. Årsaken er at normale utgifter til livsopphold tar en større del av inntekten for de med lav inntekt. Da gjenstår det mindre til å betale økte renter.
• Norges Bank presenterer også foreløpige funn fra forskning om fordelingsvirkninger av krav til gjeldsgrad. Forskerne finner at foreldres formue har betydning for når man kjøper sin første bolig. De med foreldre med lav formue kjøper sin første bolig senere enn de med foreldre med høy formue. Analysen viser at bare rundt halvparten av forskjellen forklares av egenskaper ved boligkjøperne selv, som egen inntekt, formue og utdannelse.

Forskerne finner at forskjellen i kjøpstidspunkt ser ut til å ha økt over tid. De peker på at dette kan ha sammenheng med innføring og innstramning av boliglånsreguleringen, men at andre forklaringer, som virkningen av høyere boligpriser, ikke kan utelukkes.

Det er utfordrende å vurdere fordelingsvirkningene av utlånsforskriften, men det er ikke umulig. Enkle modellanalyser av den typen Norges Bank har gjort for rentestresskravet, bør være mulig å gjøre også for kravet til maksimal gjeldsgrad – for ulike forutsetninger om egenskaper ved boligkjøperne selv og deres foreldre. Trolig finnes det relevant forskning fra andre land. Etter hvert vil det også komme flere resultater fra pågående forskning på norske forhold.

Finansdepartementet må nå spørre seg om høringsnotatet gir et tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til hvor strenge krav utlånsforskriften skal stille. Det kan være verdt å minne seg selv på at veilederen til utredningsinstruksen er nokså tydelig på at «viktige fordelingsvirkninger bør beskrives» og at hvis «tiltaket som anbefales gir betydelige negative virkninger for noen grupper, skal utredningen gi særskilt informasjon om dette».

Hensynet til finansiell stabilitet er viktig. Etter all sannsynlighet er det fornuftig med en viss regulering av boliglån. Men vi må vite mer om fordelingsvirkningene for å kunne vurdere hvor strenge kravene bør være.

Dagens nasjonale e-helseløsninger har et betydelig utviklingspotensial og en videreutvikling av disse bør stå i spissen for økt samhandling mellom de ulike delene av helsetjenesten. Kjernejournal ligger til grunn for data- og dokumentdeling, deling av kritisk informasjon og informasjon om pasientens legemidler. For å oppnå de overordnete målene i politikken, bør det satses videre på kjernejournal og videreutvikling av standarder og normer. Dette fordrer imidlertid et par viktige grep som vi ikke kan finne igjen i statsbudsjettet.

Arbeidet med e-helseløsninger må konsolideres slik at det blir enklere å prioritere og optimalisere ut fra der man faktisk står i dag

Det arbeides i dag med e-helsetiltak fra en rekke ulike virksomheter. Det skjer e-helsesatsinger i regi av Direktoratet for e-helse, Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, helseforetakene og kommunene. I tillegg opererer Norske Helsenett, i en ny rolle, et sted mellom forvaltningen og privatmarkedet som en nasjonal tjenesteleverandør.

Flere av e-helsesatsingene retter seg mot å løse de samme problemene. Helsepersonell bruker unødvendig mye tid på informasjonsinnhenting og pasienten får dårligere behandling enn de burde hatt. Satsingene må derfor koordineres bedre slik at man unngår dobbeltarbeid, feil prioritering og en unødvendig inngripen i løsninger som markedet allerede har utviklet eller kan utvikle. Med andre ord bør arbeidet med nasjonale e-helseløsninger konsolideres for å sikre en bedre utnyttelse av ressursene og raskere realisering av e-helseløsninger. Regjeringens oppnevnelse av et utvalg som skal gå gjennom den sentrale helseforvaltningen kan være et svar på denne utfordringen.

Dette betyr at man må ta en fot i bakken og se på hva som allerede er løst og fungerer. Viktig informasjon om pasientene blir til en viss grad utvekslet mellom sykehus, kommuner og fastleger gjennom eksisterende løsninger som kjernejournal og via e-reseptkjeden, men det er mye som gjenstår. Først når man klarer å konsentrere seg om det som gjenstår kan man identifisere de riktige tiltakene, og lage en fornuftig plan for hva myndighetene skal legge til rette for gjennom bruk av ulike virkemidler, og hva som bør løses av markedet.

Myndighetene må bruke de riktige virkemidlene for å stimulere markedet

For å lykkes med å løse utfordringene innen e-helse må myndighetene ta i bruk sterkere virkemidler, på rett sted til rett tid. Dette krever god forståelse av hvordan markedet fungerer, hvor markedssviktene er størst, og en evne og vilje til å gripe inn i markedet. Virkemidlene som brukes i dag er enten underdimensjonerte eller for inngripende i markedet. Det er flere eksempler på tiltak fra myndighetenes side hvor de utvikler løsninger som allerede eksisterer i markedet. Men hva er de riktige virkemidlene?

1. Myndighetene må legge til rette for konkurranse i markedet gjennom bruk av internasjonale standarder og normer for trygg og effektiv utveksling av informasjon. Dette er en forutsetning for å løse flere av markedssviktene som eksisterer i dag.

2. Økt bruk av regulatoriske virkemidler gjennom lov og forskrift. Historisk har det det tatt svært lang tid å realisere samfunnsøkonomisk lønnsomme e-helseløsninger. Økt bruk av regulatoriske virkemidler vil øke andelen som tar løsningene i bruk og bidra til raskere gevinstrealisering. Det kan også bidra til å redusere problemer med leverandørinnlåsing hvor eksempelvis kommunene blir låst til én enkelt leverandør da det er kostbart og ressurskrevende å bytte leverandør

3. Økt statlig finansiering av nasjonale e-helseløsninger. Statens bør gripe inn der det er betydelig markedssvikt. I dagens marked finner vi både stordriftsfordeler og eksternaliteter. Myndighetene må, ved hjelp av økonomiske virkemidler, gi virksomhetene insentiver til å gjøre tilstrekkelige investeringer i egne systemer. Situasjonen slik den er i dag gir en situasjon med underinvestering siden nytten ofte oppstår et annet sted enn kostnadene. Hver enkelt virksomhet har med andre ord ikke insentiver til å dele data med andre aktører da samfunnsnytten eller andres nytte ikke medberegnes i den enkelte bedrifts investeringsbeslutninger. Statlig finansiering er en forutsetning for økt bruk av regulatoriske virkemidler.

Samhandling mellom kommunal sektor og helseforetakene må prioriteres.

I statsbudsjettet for 2023 blir finansieringen til felles kommunal journal foreslått avviklet. Dette fremstår som fornuftig, gitt at forutsetningene i Prop. 1 S (2021–2022) ikke er oppfylt. Regjeringen argumenterer med at Statens rolle bør dreies mer mot regulering av standarder og krav til funksjonalitet. Dette er vi enige i, men vi finner ikke igjen denne dreiningen i statsbudsjettet. Regjeringen må prioritere et skikkelig løft for samhandling mellom kommunene og helseforetakene. Nytten av bedre samhandling mellom pleie- og omsorgstjenestene, fastlegene og helseforetakene er svært høy, og det er viktig at innsatsen går til dette formålet. Denne innsatsen må basere seg på de løsningene som allerede er der i dag, eksempelvis en stegvis videreutvikling av kjernejournal til å inkludere informasjon som også oppleves som nyttig for kommunene. En undersøkelse gjennomført av Direktoratet for e-helse viser at helsepersonell i kommunene vurderer kjernejournal som svært nyttig i sitt daglige arbeid, og anbefaler bruk av kjernejournal. Dette kan gjøres ved bruk av økonomiske virkemidler som for eksempel tilskudd for å øke insentivene til å investere i kommunale e-helseløsninger.

Samtidig må kommunene selv ta et ansvar, herunder et finansielt, for å samkjøre utviklingen i det kommunale journalmarkedet. Kommunene har stor markedsmakt og de bør i større grad utnytte denne gjennom å koordinere krav og dialog med markedet.

Kristian Roksvaag, seniorøkonom
Ingeborg Rasmussen, partner

Dette innlegget er skrevet av seniorøkonom Åsmund Sunde Valseth og ble originalt publisert i Dagens Næringsliv den 4. oktober 2022.

Høyprisbidraget er en vridende avgift som gjør kraftverksskatten ikke-nøytral. Avgiften vil hindre investeringer, særlig i prosjekter som gir oss mer strøm når vi trenger den mest.

Regjeringen har foreslått et høyprisbidrag på 23 prosent av strømpris over 70 øre per kilowattime, for vannkraft og vindkraft.

Høyprisbidraget vil føre til at en del prosjekter som er lønnsomme for samfunnet og bør gjennomføres, blir ulønnsomme for bedriftene.

Særlig vil avgiften svekke lønnsomheten til prosjekter som flytter strømproduksjon fra tidspunkt der vi trenger den lite, til tidspunkter der vi trenger den mye. Dette kan være effektutvidelser som gjør det mulig for magasinkraftverk å bruke mer vann på tidspunkter der strømprisen er høy. Eller det kan være pumpekraftverk, som bruker strøm til å pumpe vann opp i magasinene når prisen er lav, for å kunne produsere mer når prisen er høy.

Et enkelt eksempel er et prosjekt som flytter produksjon fra timer med strømpris på 70 øre, til timer med høyere strømpris. For eksempel et pumpekraftverk. For et slikt prosjekt virker høyprisbidraget, som ikke er fradragsberettiget i selskapsskatten eller grunnrenteskatten, på samme måte som en avgift før skatt på 70 prosent av inntektene.

På grunn av avgiften må et slikt prosjekt ha mer enn tre ganger så høye inntekter som kostnader, for å være lønnsomt etter skatt. Det betyr at prosjekter som egentlig er svært verdifulle for samfunnet, vil bli skrinlagt fordi de med avgiften ikke lenger er lønnsomme for selskapene.

Den negative virkningen på investeringer er betydelig også for prosjekter som flytter produksjonen fra timer med lavere pris enn 70 øre, men da noe mindre. Et prosjekt som flytter produksjon fra lavpristimer med 40 øre til høypristimer med 150 øre, må på grunn av avgiften ha nesten dobbelt så høye inntekter som kostnader for å være lønnsomt. Ved flytting fra 20 til 120 øre, må inntektene være halvannen gang så store. Høyprisbidraget innebærer for disse prosjektene en effektiv avgift før skatt på henholdsvis 50 og 35 prosent av inntektene.

Avgiften vil også dempe investeringene i ny kraftproduksjon mer generelt. Dette gjelder selv om forventet gjennomsnittspris skulle være lavere enn 70 øre, av to grunner:

• Strømprisen varierer mye gjennom døgnet og året. Hvis gjennomsnittsprisen for eksempel er 70 øre, vil prisen i mange timer være høyere enn dette. For eksempel om morgenen eller mer generelt om vinteren. I disse timene må selskapene betale høyprisbidrag. Gjennomsnittlig strømpris etter avgift blir derfor lavere enn 70 øre. Da vil noen prosjekter som var lønnsomme ved gjennomsnittspris, bli ulønnsomme.
• Investeringsbeslutninger tas under usikkerhet. Strømprisen kan bli både høyere og lavere enn selskapene forventer. Men selskapene vet at dersom prisen blir høyere enn 70 øre, slår avgiften inn. Dette må selskapene ta hensyn til når de vurderer prosjekter. Forventet pris etter avgift blir lavere. Igjen blir noen lønnsomme prosjekter ulønnsomme når avgiften tas med.

Gjennomgående påvirkes altså investeringene negativt fordi staten tar en andel av inntektene, uten å ta en tilsvarende del av kostnadene. I motsetning til ved en nøytral grunnrenteskatt, der staten dekker en like stor del av kostnadene som den tar av inntektene.

I tillegg påvirker høyprisbidraget også driften av de kraftverkene vi allerede har. Verdien av å flytte produksjonen til høypristimer reduseres. Produsentene vil da i mindre grad flytte produksjonen til deler av døgnet der verdien av strøm er høy, og i mindre grad spare vann til fremtidige høyprisperioder. Disse virkningene vil delvis motvirkes av enda høyere priser på tidspunkter der verdien av strøm er høy, for å motvirke avgiften.

Det er uklart om høyprisbidraget skal være midlertidig eller ikke. Dersom avgiften er midlertidig, vil den påvirke investeringene mindre. Men så lenge produsentene forventer at avgiften skal være der over en viss tid, eller at den gjeninnføres ved nye høyprisperioder, vil den likevel påvirke investeringene negativt.

Inntekter fra utnyttelse av naturressurser bør sikres gjennom nøytrale overskuddsskatter, ikke gjennom vridende avgifter. Høyprisbidraget er en fremmed fugl blant skatteforslag som det ellers er solid faglig grunnlag for.

Seniorøkonom
Åsmund Sunde Valseth

Innlegget er skrevet av Haakon Riekeles, Orvika Rosnes og John Magne Skjelvik. Det ble først publisert i Aftenposten 3. august 2022.

Aftenposten omtaler i en artikkel 1. august at ulike utredninger kommer til motstridende konklusjoner om hvorvidt et beredskapslager er nødvendig. Artikkelen unnlater imidlertid å omtale at de nye utredningene bestilt og gjennomført av Landbruksdirektoratet i sum viser at et slikt lager er samfunnsøkonomisk ulønnsomt.

Vista Analyse har på oppdrag fra Landbruksdirektoratet utredet nytten av et beredskapslager (Vista Analyse Rapport 2022/14), mens direktoratet selv har utredet kostnadene. En av konklusjonene er at dersom man skal ha et lager, er det lite hensiktsmessig med mer enn 6 måneders beredskapslager.

Men, tallene fra de to utredningene viser at også et slikt lager er ulønnsomt. Den forventede nytten er på 251 mill. kroner, klart lavere enn investeringskostnadene på mellom 339 og 1120 mill. kroner avhengig av hvilken løsning man velger, og årlige driftskostnader på minst 50 mil. kroner.

Hvorfor er samfunnsnytten av et beredskapslager såpass lav? Kort fortalt fordi sannsynligheten for at vi vil komme i en situasjon der vi vil bruke et lager er forholdsvis liten, og gevinsten av å ha et lager dersom en slik situasjonen oppstår er begrenset.

Ivar Pettersen fra Norsk Institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) har i to utredninger fra 2013 og 2014 vist at en fullstendig forsyningssvikt er svært usannsynlig. Vårt oppdrag fra Landbruksdirektoratet var derfor å se på sannsynligheten og konsekvensene av en krise som gir dramatisk økte priser, men ikke fullstendig forsyningssvikt.

Til sannsynligheten først: Basert på verdensmarkedspriser fra de siste seks tiår, og annen prisstatistikk som går tilbake til 1841, har vi ikke funnet noen hendelser der prisen på hvete øker til nivåer som kan regnes som en priskrise i Norge (definert på bakgrunn av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps krisescenarioer som en firedobling av prisen på kort tid). Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke kan skje i fremtiden. Klimaendringer, deglobalisering og geopolitisk usikkerhet kan føre til at sannsynligheten for priskriser er økende, og vi ser i dataene en viss tendens til større prissvingninger de siste tiårene. Vår utredning tok derfor utgangspunkt i scenariobaserte anslag fra forskning, som sier at risikoen for priskriser fremover er på relativt høye én prosent per år.

Vi finner også at slike priskriser vil sannsynligvis ha begrenset varighet. Det var en konklusjon vi skrev mens prisene steg dramatisk i de første månedene av krigen i Ukraina. Nå, bare to måneder senere, har hveteprisene falt med en tredjedel, og de nådde ikke nivåer som er i nærheten av å utgjøre en priskrise for Norge. Dette på tross av at det fortsatt pågår en brutal og ødeleggende krig i et av verdens viktigste hveteprodusentland, som gjør at eksport av tidligere avlinger og størrelsen på fremtidige avlinger er svært usikre. Denne prisutviklingen illustrerer at hvetemarkedet internasjonalt er forholdsvis robust for sjokk.

Så til kostnaden hvis en krise først inntreffer: Importkostnaden for Norge av hvete utgjør i et normalår en svært liten andel av Fastlands-BNP (0,01 %) og av husholdningenes konsum (0,02 %). Selv om denne kostnaden mangedobles i en priskrise, er de samlede konsekvensene beskjedne. I de mest ekstreme scenarioene vi har regnet på kan husholdningene stå ovenfor en kostnad i størrelsesordenen 0,25 prosent av samlet konsum. Det er langt lavere enn kostnadene for husholdningene ved høye kraftpriser og drivstoffpriser.

Det er på bakgrunn av disse lave kostnadene og den lave sannsynligheten at vi anslår nåverdien av nytten av et beredskapslager å være klart lavere enn kostnadene. Når kostnaden er høyere enn den forventede nytten, er det naturlig å se på alternative måter å håndtere risikoen på. Det kan for eksempel være å forberede ordninger som kompenserer husholdningene direkte, ala strømstøtten, eller finansiell sikring.

Nytten vi har beregnet forutsetter dessuten ingen substitusjon. Vi er et land som forbruker mye hvete, en kornsort vi har relativt dårlige forutsetninger til å produsere selv. En omlegging av kostholdet til mer havregrøt og rugbrød, kornsorter vi har bedre forutsetninger for å produsere, vil kunne øke selvforsyningsgraden og dermed redusere kostnaden av en internasjonal krise. Kombinasjonen av innenlandsk produksjon, internasjonal handel og høy betalingsevne gjør beredskapslagring unødvendig.

I siste nummer av Samfunnsøkonomen (nr. 3, 2022) har Vista Analyse-medarbeiderne Andreas Skulstad, Haakon Vennemo og Orvika Rosnes en artikkel på trykk der vi analyserer nyttevirkningene av et nytt testsenter for oljevernteknologi som Kystverket vil etablere. Artikkelen er åpent tilgjengelig her. I dette blogginnlegget gir vi en kortfattet gjennomgang av hva vi fant ut i arbeidet.

I 2020 fikk Vista Analyse, i samarbeid med DNV og Advansia, i oppdrag å utrede behovet for, kostnadene ved og nytten av å bygge et nytt testsenter som vil legge til rette for mer forskning og utvikling på metoder og utstyr som kan styrke oljevernberedskapen og begrense konsekvensene ved oljeutslipp. En av de særlig krevende delene ved oppdraget knyttet seg til å finne en faglig solid måte å modellere og estimere nyttevirkningene på.

Det er dette arbeidet vi nå har omarbeidet til en artikkel i tidsskriftet Samfunnsøkonomen. I artikkelen demonstrerer vi hvordan godet «styrket oljevern» kan konkretiseres og modelleres, og hvordan det kan verdsettes økonomisk. Analysen indikerer at nytten vi kan forvente oss av investeringen ikke veier opp for kostnadene.

Utstyrsprodusenter og aktører i ulike deler av verdikjeden til oljevernberedskapen har mulighet til å gjøre tester og forsøk i dag, men kostnaden er høy. De kan bruke tilsvarende fasiliteter i utlandet, noe som medfører tids-, transport- og reisekostnader for å frakte personell og utstyr til og fra fasilitetene. De kan gjøre tester og forsøk i naturlige omgivelser, noe som også medfører reise- og tidskostnader, i tillegg til usikkerhet forbundet med værforhold. Etablering av testsenteret innebærer å senke kostnaden forbundet med å utvikle nye metoder og teknologi innenfor feltet, noe som innebærer at vi for en gitt ressursinnsats får mer FoU enn vi fikk tidligere. Fundamentalt sett drives senterets nyttevirkninger av betalingsviljen for rent hav. Testsenteret er en innsatsfaktor for innovasjon, men ikke FoU-aktivitet i seg selv.

Vi formulerer en samfunnsøkonomisk modell for å verdsette nåverdien av nyttevirkningene fra senteret. I korte trekk går modellen ut på å verdsette at andelen oppsamlet olje, kjent som bekjempelsesgraden, endres.

Bekjempelsesgraden øker over tid som følge av den stadige akkumuleringen av kunnskap og utvikling av nye metoder og teknologi for å bekjempe akutte utslipp. Dette skjer både gjennom læring fra reelle akutte utslippshendelser, øvelser og treninger, samt forskningen på og utviklingen av nye metoder og teknologi av aktører både i Norge og i utlandet. Med et nytt testsenter som muliggjør FoU som tidligere ikke var mulig eller svært dyrt å gjennomføre, er det rimelig å forvente en høyere vekst. Over tid vil det være rimelig å forvente seg en merkbar økning relativt til referansebanen.

Nytten av økt bekjempelse av oljeutslipp oppstår gjennom to komponenter. Den viktigste er befolkningens betalingsvillighet for å unngå oljeutslipp. Den andre er kostnadene til å gjennomføre kyst- og strandrensingsaksjoner, altså rensing av olje som treffer land. Den forventede nytteøkningen et gitt år er lik produktet av den økte bekjempelsesgraden, kostnadskomponentene og utslippsfrekvensen dette året (utslippsfrekvens er antall forventede forekomster av utslippshendelser et gitt år). Nåverdien av tiltaket er lik den neddiskonterte nyttestrømmen fra hvert år der tiltaksbanen er høyere enn referansebanen.

Disse parameterne tallfestes så på bakgrunn av tidligere studier om betalingsvillighet for å unngå oljeutslipp og kostnader til oljevernaksjoner. Vi henter utslippsfrekvensene fra AISyRisk, som er et verktøy utviklet av DNV GL og Kystverket for å beregne risiko for ulykker og utslipp i norske farvann. Disse fremskrives på bakgrunn av skipstrafikkprognoser. Videre anslår vi vekstraten i referansebanen ved å bruke statistikk fra Norsk oljevernforening for operatørselskap (NOFO) over opptakseffektivitet ved oljevernøvelser tilbake til 1980-tallet. Tallene til NOFO baseres i stor grad på verifikasjonstester på Friggfeltet. Disse testene er gjennomført under kontrollerte forhold mtp. temperatur, bølgehøyde og vannstrøm, som gjør tallene sammenlignbare over tid. Tallene viser en økning i opptakseffektivitet mellom 1985 og 2015, og det er rimelig å se for seg at dette skyldes at man har blitt bedre til å bekjempe olje på vann.

Det er stor usikkerhet knyttet til hvor mye det nye testsenteret vil bidra til FOU-aktiviteter i framtiden. Vi prøver ikke å gjøre noen vurderinger av hva vi tror økningen i vekstraten som følger av investeringen vil være, men beregner nåverdien for ulike økninger relativt til referansebanen. Dersom senteret skulle ført til at tiltaksbanen for eksempel har en dobbelt så høy vekstrate som referansebanen, ville nåverdien av dette bare tilsvart omtrent 145 mill. kr. Dersom vekstraten i stedet øker med 30 pst., ville nåverdien vært 39 mill. kr.

I oppdraget for Kystverket beregnet vi nåverdien av de samlede kostnadene til å anlegge og drifte senteret til 392 mill. kr. (justert til 2021-kroner). I artikkelen har vi beregnet hvor stor økning i vekstraten som er nødvendig for at nytten skal være like høy. Vi finner at vekstraten må øke med 240 pst. Altså må den mer enn fordobles. En så høy økning fremstår som veldig usannsynlig.

Alt i alt anser vi det som lite sannsynlig at senteret vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt. De lave forventede samfunnsøkonomiske nyttevirkningene av investeringen skyldes at til tross for at oljeutslipp når de først inntreffer er forbundet med veldig høye samfunnsøkonomiske kostnader, er sannsynligheten for at de skal inntreffe veldig lav. I tillegg finner vi det vanskelig å hevde at virkningen av tiltaket vil være særlig stor.

Andreas Skulstad, konsulent
Orvika Rosnes, partner
Haakon Vennemo, parter og daglig leder

Det skaper ikke like fete overskrifter i media at byggverket ble bra, som at det ble skandaløst dårlig. Kanskje er det nettopp derfor at nokså begrenset spalteplass er blitt viet til Regjeringens forslag til endringer i petroleumsskatteloven. Proposisjon til Stortinget ble offentliggjort i april. Av og til er det imidlertid på sin plass å gi rosende omtale for godt utført fagarbeid. Samtidig kan en jo benytte anledningen til å påpeke områder der det bør være rom for å gjøre ting enda bedre.

Regjeringen foreslår å omlegge særskatten for petroleumsvirksomhet til en kontantstrømsskatt. Hva betyr det? La oss først se på det systemet som nå foreslås lagt bort.

Det normale prinsippet for selskapsskattelegging er å skattlegge overskuddet i bedriftene. Dermed skal lønnsomme selskaper betale skatt, mens selskaper som går med underskudd ikke gjør det.

Et enkelt og greit prinsipp. Det blir imidlertid fort komplisert.

Et selskap kan gjøre store investeringer i et enkeltår med hensikt å kunne tjene på investeringen senere. Store investeringer gjør at overskuddet blir borte i en periode, før investeringen forhåpentligvis kaster av seg. Den vanlige praksisen i skattesystemet er å fordele investeringene over flere år, såkalte avskrivninger.

Petroleumsressursene på norsk sokkel kan ikke flyttes. De ligger på norsk sokkel, de er svært lønnsomme å utvinne og de kan skattlegges betydelig. Særskatten for petroleumsvirksomheten er fram til det nye forslaget vedtas 56 prosent. Denne særskatten betales i tillegg til vanlig selskapsskatt. Samlet marginalskatt i petroleumssektoren er dermed 78 prosent. Dette har ligget fast over lang tid og endres heller ikke i det nye skatteforslaget. Det samlede skattenivået i petroleumsvirksomheten i Norge er svært høyt i et internasjonalt perspektiv og er en avgjørende grunn til at vi i dag sitter med enorme verdier i Statens pensjonsfond Utland.

Det gjeldende petroleumsskattesystemet har blitt heftig debattert.

På samme tid som vi har opplevd store netto skatteinnbetalinger til Statens pensjonsfond utland, har flere hevdet at systemet subsidierer petroleumsselskapene. Finansdepartementet mener at systemet vi har nå gir sterkere investeringsinsentiver enn en nøytral skatt.

Det har vært to argumenter for at petroleumsskattesystemet i noen tilfeller har vært for gunstig.

For det første blir det hevdet at friinntekten har vært for høy. Fram til nå har investeringer i petroleumsvirksomheten blir avskrevet over seks år. Det gir et ikke ubetydelig tidsløp fra investeringene gjennomføres, til Staten har redusert skatten tilsvarende skatteandelen av investeringene. Og i økonomiske beslutninger er tid lik penger, særlig der det er mye risikokapital involvert. For å skjerme normal avkastning av investeringene, har selskapene fått en årlig reduksjon i særskatten, kalt friinntekt. Friinntekten har vært 5,2 prosent av kostprisen for driftsmidler som produksjonsinnretninger og rørledninger i fire år. Finansdepartementet har ment at den sikre kontantstrømmen som følger av tilbakebetaling av skatteverdien av investeringer skal diskonteres med en lav risikofri rente. Oljeselskapene, og noen fagøkonomer, har argumentert med at det ikke er slik det faktisk gjøres av næringsaktørene, og at de utsatte skattereduksjonene må diskonteres med et normalt avkastningskrav.

Effekten er at Finansdepartementet har ment at Staten har vært for generøs i fastsettelsen av friinntekten, mens selskapene har ment de heller har fått for lite og at investeringer har sett dårligere ut etter skatt enn før skatt. Altså at skattesystemet ikke har vært nøytralt, enten den ene eller den andre veien.

Det andre elementet som har vært kritisert er leterefusjonsordningen. Denne ordningen sørger for at selskaper som ikke har skattbare inntekter som de kan skrive av letekostnadene mot, likevel får skatteverdien av investeringene tilbakebetalt. Det er ikke lett å finne petroleum, og mange letetokt vil ikke føre til nye utbygginger. Underskuddet vil i betydelig grad dekkes av Staten. Det er også slik at i en verden som gradvis legger om fra petroleum til grønne energikilder, øker risikoen framover i tid. Leteinvesteringer tar naturlig nok lang tid før de gir avkastning. Det må da være legitimt å stille spørsmålet om myndighetene skal ta særskilt risiko på lang sikt.

Med Regjeringens nye forslag vil mye bli annerledes.

I forbindelse med den midlertidige justeringen av petroleumsbeskatningen som følge av koronaepidemien og fall i oljeprisen, ble det innført direkte utgiftsføring av investeringer mot særskatt. Når alle inntekter og kostnader skattlegges fortløpende har vi kontantstrømsskatt. Det er det som nå foreslås som en permanent modell for særskatten. Med denne omleggingen blir diskusjonen om fremføring av skattebeløp og diskonteringsrater for denne irrelevant. Argumentet om subsidiering via friinntekten faller bort. Leterefusjonsordningen foreslås også avsluttet, siden behovet for denne i stor grad bortfaller med kontantstrømsskatt.

Selskapsskatten kommer i det nye forslag til fratrekk i særskattegrunnlaget og skattesats for særskatt må økes til 71,8 prosent for å gi 78 prosent samlet skatt.

Det nye skattesystemet fremstår som mer attraktivt for små selskaper som ønsker å ta del i utbygging og drift. Tidligere var det ganske stor forskjell i lønnsomheten etter skatt for selskaper som var i skatteposisjon, altså hadde andre inntekter å skrive av kostnadene mot, og de som måtte fremføre hele eller deler av skattefordringene mot Staten. Det må derfor forventes at flere- og mindre selskaper enn tidligere, kan ha mulighet til å skaffe seg andeler i felt under utbygging og i drift. I nær fremtid når kanskje enda flere av de store aktørene vil trekke seg ut av en stadig mer moden sokkel, kan denne skatteomleggingen være viktig for å få små og store selskaper til å ville kjøpe seg inn.

Det var en rekke relativt positive høringsuttalelser om skatteendringen både fra petroleumsselskaper og offentlige organer. Riktignok med en del kommentarer og innspill. Det er bemerkelsesverdig at bortfallet av en ordning som Finansdepartementet har ment har vært for gunstig for petroleumsvirksomheten virker å bli ønsket velkommen av næringen selv.

Blant høringsuttalelsene som har kommet inn til Finansdepartementet, er det flere som etterlyser en omlegging til kontantstrømsskatt for all skatt. Det vil si også for selskapsskatten.

Dette ville imidlertid gitt nye komplikasjoner. Det er antakelig mest fornuftig å la selskapsskatten i petroleumsvirksomheten være helt lik som for resten av næringslivet. For eksempel, ville vi raskt kunne bli møtt med argumentet om at petroleumsvirksomheten subsidieres, som innenfor selskapsskatten da ville hatt bedre betingelser for avskrivninger enn øvrig næringsliv. Tid er penger for andre enn oljeselskapene også.

Igjen, virker det som Finansdepartementet har gjort kloke valg.

Det er mye som virker bra og som fremstår som troverdige langsiktige løsninger, helt annerledes enn de unntaksreglene som er gjeldende akkurat nå.

Er da alt bare fryd og gammen? Har håndverkeren spikret sammen det beste byggverket av et skattesystem som tenkes kan?

Et problem, som også var der tidligere, er ikke løst. Det gjelder de begrensede mulighetene for grønne investeringer i forbindelse med nye petroleumsutbygginger.

I internasjonal skatteplanlegging vil selskapene ønske å føre kostnader til land med høy skatt og inntekter til land med lav skatt. Det samme gjelder mellom sektorer med ulik skattelegging i Norge. Oljeskattekontoret gjør en viktig og krevende jobb med å se til at alle kostnader som skrives av på skatten i petroleumsvirksomheten er korrekte og at urimelige kostnader ikke godkjennes.

Bekymringen hos Finansdepartementet og Oljeskattekontoret er naturligvis at såkalt «rent seeking» vil gjøre at mange dårlige energiprosjekter vil søke å komme inn under petroleumsskatteregimet. Dette gjør at Oljeskattekontoret holder en svært restriktiv linje også når det gjelder å godkjenne investeringer i eksempelvis vindmøller og kraftkabler tilknyttet elektrifiserte felt.

Elektrifisering innebærer store omformeranlegg på land og kraftige kabler ut i havet. Havvind bygges i disse dager for å bli brukt på petroleumsinnretninger i Nordsjøen. Utstyr som vi kan ha glede av også når oljeproduksjonen er over. I det lange (og grønne) perspektivet, kan det være at de beste og mest fleksible løsningene ikke godkjennes som relevante petroleumsinvesteringer?

Det vil åpenbart være krevende den dagen petroleumsvirksomheten er ferdig og nye virksomheter banker på. Det vil være andre lønnsomhetstall og andre eiere. Omstillingen vil ikke bli lett, men den kommer. Investeringer i infrastruktur som bygger en bro over til fornybarsamfunnet kan være viktige steg på veien.

Myndighetene arbeider nå med fremtidens rammebetingelser for gassinfrastrukturen på norsk sokkel. Dagens viktigste gassinfrastruktureier Gassled har konsesjonstid til 2028. Deretter må et nytt finansielt regime være på plass. Gassled er et eksempel på at rørledninger som opprinnelig var bygget ut for å transportere gassen fra ett felt, kan gå inn i et større nettverk der infrastrukturen kan betjene flere. Kanskje kan det tenkes nytt rundt den elektriske infrastrukturen også.

Her kan samfunnsøkonomiske analyser, før skatt og hensyntatt skatt, og med hensiktsmessig verdsetting av risiko, fremtidige energipriser og ikke minst hensyntatt kvotepriser og annen klimapolitikk kunne bringe inn nye perspektiver.

Det er viktig at vi tar vare på de mulighetene som petroleumsvirksomheten gir i overgangen til mer fornybar energiproduksjon på sokkelen.

Bjørnar Kvinge
Seniorøkonom

Tidligere denne måneden var flere sentrale skikkelser ute i mediene og kritiserte Equinor for slett utredningsarbeid. Saken er at Equinor ønsker å bygge ut Wisting-feltet, et funn i Barentshavet 300 kilometer fra nordkysten av Norge. Wisting vil bli den nordligste utbyggingen på norsk sokkel dersom det blir realisert. Før Equinor som rettighetshaver av feltet kan bygge ut funnet, må en plan for utbygging og drift av petroleumsforekomst (PUD) godkjennes av myndighetene. Konsekvensutredningen, PUD del 2, hadde høringsfrist mandag 2. mai (del 1 som handler om plan og drift er ventet i fjerde kvartal).

Blant dem som er svært kritiske til Equinors utredelse er Miljødirektoratet, SV og miljøorganisasjonene. Kritikerne mener miljørisiko, klimarisiko, ulykkesrisiko, og finansiell risiko for det offentlige er alt for stor til at utbyggingen kan godkjennes slik utredningen foreligger nå, og at flere nødvendige vurderinger er mangelfulle. Blant annet er det ikke utredet hvilke konsekvenser utbygging og drift av Wisting har for Norges internasjonale klimamål om å begrense temperaturøkningen til maksimalt 1,5 grader.

Et punkt som har fått mindre oppmerksomhet fra kritikerne i denne runden, men som tidligere har vært slått stort opp fra den andre siden er arbeidsplassene utredningen hevder en utbygging vil skape. I konsekvensutredningen som nå er på høring ligger en ringvirkningsanalyse, som oversettes til at utbygging av feltet vi «gi» hele 28.000 arbeidsplasser. 1.000 av disse (rundet opp fra 980 i analysen) kommer lokalt i Finnmark og syv kommuner i Nord-Troms. Utbyggingen skal ta syv år slik at 1.000 lokale arbeidsplasser tilsvarer 140 arbeidsplasser i året i syv år.

Slike utsagn har etter vårt syn ingen plass i en offentlig debatt om samfunnets lønnsomhet av en utbygging. Ringvirkningsanalysen som er gjennomført i forbindelse med konsekvensutredningen er skikkelig og ordentlig gjennomført (av KBP), men ringvirkningsanalysen som sjanger har fundamentale svakheter som gjør at resultatene ikke kan brukes direkte inn mot samfunnsøkonomisk lønnsomhet.

Ringvirkningsanalyser selges ofte inn som om de viser hvor mange arbeidsplasser en aktivitet (investering eller prosjekt) skaper. Det analysen ikke tar innover seg er at prosjektene i praksis slåss om den samme arbeidskraften og hvis man gjennomfører ett, vil det fortrenge et annet, siden det er lav arbeidsledighet i Norge. For hver plussverdi («skapt arbeidsplass») vil man se en minusverdi.

Det at fortrengningseffekter ikke er inkludert er ringvirkningsanalysens store problem som beslutningsunderstøttelsesverktøy. Dersom man skulle gjort ringvirkningsanalyse av alle prosjekter samtidig, ville ringvirkningene langt oversteget tilgjengelig sysselsetting i Norge.

Tallene fra ringvirkningsanalysen betyr med andre ord ikke at det blir flere arbeidsplasser i landet, eller lokalt. Arbeidsplassene som utbyggingen «gir», vil i liten grad representere et tillegg til de vi allerede har. Konkret ser vi tre fortrengningsmekanismer som spiser av anslaget:

• Wisting-investeringen vil redusere tilgangen på arbeidskraft og kapital i andre næringer og fortrenge fremveksten av disse andre næringene. For eksempel kan det bli vanskeligere å gjennomføre et grønt skifte hvis man fester seg til petroleumsvirksomhet.
• Driften av Wisting-feltet vil beslaglegge areal som vil fortrenge andre næringer, konkret fiskeri og sjøfart. Equinors konsekvensutredning beskriver konsekvensene som små. De er likevel med å begrense de samlede ringvirkningene fra prosjektet.
• Elektrifisering av plattformen fortrenger annen kraftkrevende næringsvirksomhet. KPB har ikke regnet ringvirkninger av kraftetterspørsel, som er fornuftig. Men man har heller ikke gitt elektrifiseringen en minuspost i form av annen næringsvirksomhet som ikke blir noe av når kraften kanaliseres til utbyggingen. Det er greit innenfor ringvirkningsanalysens rammer, men viser dens svakhet.

I en alminnelig økonomisk analyse er det alt annet like en fordel om kostnadene er lave, siden det gir høyere overskudd. I en ringvirkningsanalyse er det derimot en fordel om kostnadene er høye, siden det gir større ringvirkninger. I en ringvirkningsanalyse ser man på kostnaden som en verdi. Det er i beste fall bakvendt.

At ringvirkningsanalyser har fundamentale svakheter og er lite egnet i en debatt om samfunsøkonomisk lønnsomhet, betyr ikke at de ikke er informative og verdifulle dersom de anvendes til riktige formål. Ringvirkningsanalyser er et godt verktøy for å analysere en næring, virksomhet eller investerings påvirkning på og betydning for produksjon, verdiskaping og sysselsetting ellers i økonomien med dagens verdikjeder. I virkeligheten vil det kreve tid og investeringer å flytte arbeidskraft over til andre aktiviteter. En ringvirkningsanalyse kan gi verdifull informasjon når man skal vurdere hvor mye en omstilling vil koste, eller hvor store konsekvenser et sjokk mot økonomien vil gi.

Når vi derimot snakker om å vurdere hvilke investeringer som er lønnsomme for det norske folk, er en langt mer informativ tilnærming den samfunnsøkonomiske analysen, som setter opp samfunnsmessige gevinster og kostnader ved siden av den bedriftsøkonomiske kalkylen. Eventuelle ekstraverdier av arbeidsplasser i Nord-Troms og Finnmark vil inngå i samfunnsøkonomisk analyse sammen med miljøeffekter, økonomiske effekter og andre viktige effekter. Equinors konsekvensanalyse inneholder ansatser til samfunnsøkonomisk analyse, men den er ikke gjort ferdig. Dessuten er det brukt inngangsverdier mange vil sette spørsmålstegn ved, bl.a. om priser på petroleumsprodukter fremover mot 2050-60. Det kan derfor være grunn til å gjøre en uavhengig vurdering av konsekvensanalysen og overføre den til et stringent samfunnsøkonomisk format.

Herman Ringdal og Haakon Vennemo

Konsulent / Partner og Daglig leder

Vista Analyse har på oppdrag for miljøorganisasjonene gjennomført en ekstern og uavhengig gjennomgang av KPBs ringvirkningsanalyse som ligger til grunn for tallene i konsekvensutredningen. Denne gjennomgangen er presentert som en offentlig rappport i Vistas rapportserie, og kan leses her.

Forbrukerrådet har nylig forsøkt å reise en debatt om fjerning av merverdiavgiften på reparasjoner. Målet er å gjøre det mer attraktivt å reparere fremfor å kjøpe nye produkter, og slik sett bidra til en mer sirkulær økonomi med mindre bruk og kast. Forbrukerrådet har i denne forbindelse engasjert Oslo Economics til å utarbeide en rapport hvor de kartlegger og vurderer kunnskap om konsumrespons (priselastisiteter) og reparasjonspotensial for ulike varegrupper. Vi vil gi honnør til våre konkurrenter i Oslo Economics for å ha skrevet en rapport med god samfunnsøkonomisk utgreiing av egenskapene til etterspørselen etter ulike produkter som egner seg for reparasjon. De potensielle gevinstene ved tiltaket er svært godt belyst i rapporten.

Det rapporten derimot mangler, er en gjennomgang av kostnadene ved fjerning av merverdiavgiften på reparasjoner. Samfunnets kostnader ved tiltaket knytter seg til bortfall av skatteinntekter, innføring av (ytterligere) forstyrrelser i de relative prisene i økonomien, samt potensial for økte administrasjonskostnader. Utspillet til Forbrukerrådet fikk, ikke overraskende, tommel ned fra Finansdepartementet. Departementet kan blant annet lene seg på en offentlig utredning de mottok i 2019, som anbefaler at vi kun har én generell sats for merverdiavgift i Norge. Eksempler på varer og tjenester som har andre satser i dag er næringsmidler og persontransport, som har henholdsvis 15 og 12 prosent merverdiavgift, og aviser, bøker og e-bøker som er fritatt for merverdiavgift. Innføring av nye fritak fra merverdiavgift går altså i motsatt retning av utvalgets anbefalinger.

Ifølge skatteteorien vil det generelt være samfunnsøkonomiske kostnader forbundet med skattlegging. Dette er fordi skatt reduserer den opplevde verdien av produktivt arbeid, og fører til at tjenester som ellers ville blitt gjennomført, ikke blir det. Veilederen i samfunnsøkonomiske analyser illustrerer dette godt med et enkelt eksempel:

Dersom person A er villig til å utføre en tjeneste for person B for 10 000 kroner, og B synes tjenesten er verdt 11 000 kroner, er det til begges fordel at tjenesten blir utført. Dersom A har en marginalskatt på 50 prosent, mottar han imidlertid bare 5500 av de 11 000 kronene B er villig til å betale. Tjenesten blir derfor ikke utført, og den potensielle gevinsten på 1000 kroner blir ikke realisert.

Det finnes selvsagt unntak fra regelen om at skattlegging er negativt for økonomien og samfunnet, og det vanligste eksempelet på dette er når en økonomisk aktivitet medfører kostnader for andre enn de involverte i transaksjonen. Dette kalles en negativ ekstern virkning (eller en «negativ eksternalitet»), og korrigeres gjerne med avgifter. Et eksempel er forurensing, der flere enn kun kjøper og selger bærer kostnaden ved den forurensende aktiviteten, noe som gjør at de ikke tar dette innover seg i tilstrekkelig grad. Samfunnet kommer dermed bedre ut ved å skattlegge aktiviteten. CO2-avgiften er et godt eksempel på en slik effektivitetsfremmende skatt rettet mot negative eksternaliteter.

Dersom vi kunne ha finansiert staten kun basert på skattlegging av negative eksternaliteter, ville annen skattlegging, og særlig en merverdiavgift, ikke være nødvendig for å oppnå gevinstene av å ha en stat. Når det derimot er nødvendig med mer enn kun effektivitetsfremmende skatter, må det gjøres en avveiing mellom kostnadene ved skattlegging og gevinstene ved en tilstrekkelig finansiert stat.

Bakgrunnen for utformingen av merverdiavgiften kommer fra tanken om at et bredt skattegrunnlag bidrar til minst mulig skadelige virkninger fra skattlegging. Dette fordi effektivitetstapet fra skattlegging tenderer til å øke kvadratisk med skattesatsen [1]. Grunnet denne egenskapen er det generelt bedre å skattlegge mange ting litt enn få ting mye. Ved å lage unntak og avvik fra prinsippet om én sats for merverdiavgift uthules denne effekten. Det fører til lavere skatteinntekter for staten, som potensielt må dekkes inn med økte skatter andre steder, der kostnaden kan være høyere.

Det er altså mange samfunnsøkonomifaglige begrunnelser for hvorfor man bør tenke seg om både én og to ganger før man kutter merverdiavgiften på enkelte varer eller tjenester, selv om målet er aldri så nobelt. En tommelfingerregel, som Finansdepartementet viser til i sitt svar til saken, er at dersom tilsvarende ønskede effekter (i dette tilfellet klima- og miljøeffekter fra en mer sirkulær økonomi) kan oppnås på andre måter, for eksempel gjennom miljøavgifter eller subsidier på miljøvennlige reparasjoner, er dette en mer effektiv måte å gjøre det på.

Det finnes mange gode formål som kan støttes ved reduserte merverdiavgiftssatser, som vil gi lavere priser og nyttevirkninger fra økt konsum. Eksempler er folkehelsegevinster ved fjerning av merverdiavgift på frukt- og grønt (noe Kiwi til stadighet reklamerer for at de ønsker) eller økte inntekter for reiselivsbedrifter ved redusert merverdiavgift på reiser. Felles for disse, og mange andre gode formål, et at en redusert merverdiavgiftssats også medfører tapte skatteinntekter, økonomiske forstyrrelser og økte administrasjonskostnader. Dersom man åpner for at flere formål skal få en særbehandling i skattesystemet blir veien naturligvis også kortere for at flere aktører ber om det samme. Dersom flere og flere aktører bruker mye av sin egen (og andres) tid og ressurser på å tilkarre seg slike fordeler, vil dette også medføre samfunnsøkonomiske tap, dog indirekte, ved at produktiv tid og ressurser brukes på å skape mer ineffektivitet. Dette er et mer politisk-økonomisk argument enn de som kommer fra skatteteorien, men det er likefullt et relevant poeng som bør bekymre enhver som er opptatt av effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser.

Vista Analyse gjennomførte i fjor en samfunnsøkonomisk analyse av en foreslått ordning med skattefradrag for tjenester i hjemmet, etter modell fra den svenske RUT-ordningen, på oppdrag fra NHO Service og Handel. I motsetning til oppdraget som Forbrukerrådet nylig ga Oslo Economics, så vi på både gevinster og kostnader ved innføring av en tilsvarende ordning i norsk sammenheng. Nytteeffektene ved ordningen kommer blant annet fra reduksjon av ulovlig svart tjenesteproduksjon (med tilhørende økt skatteinngang fra tidligere ubeskattet aktivitet), velferdseffekter for husholdningene og mer reparasjon og gjenbruk. Disse effektene viste seg å ikke være store nok til å veie opp for kostnadene fra tapte skatteinntekter (særlig fra tjenester som allerede gjennomføres hvitt i dag) og økte administrasjonskostnader. Resultatet overrasker ikke, sett i lys av kunnskapen fra skatteteorien.

Eivind Bjørkås
Samfunnsøkonom og konsulent i Vista Analyse

[1] Effektivitetstapet/skattekilen kalles gjerne «Harbergers triangel», og under visse forutsetninger om elastisiteten i tilbudet og etterspørselen kan det vises at denne øker kvadratisk med skattesatsen. Mekanismen har også sammenheng med den velkjente Ramsey-regelen for skattlegging av goder basert på «den inverse elastsitetsregel». Den nysgjerrige leser eller aspirerende skatteøkonom oppfordres til å sette seg inn i Harbergers triangel her og her, og Ramsey-regelen her.

Det er store ambisjoner for ny utvikling av havvind. Både regjeringen og de fleste partiene på Stortinget er enige om en storstilt havvindsatsning. Lærdommene fra den raske utbyggingen av vindkraft på land på 2010-tallet taler for at vi burde ha en litt roligere utbygging av vindkraft til havs. Ved å ta oss bedre tid kan vi lære mer om kjente og potensielt ukjente konfliktområder. En treg utbygging gjør at vi også kan spare fellesskapet fra å subsidiere ulønnsomme prosjekter og at vi kan dra nytte av fall i produksjonskostnader som følger av at teknologien modnes i andre land.

Som for havvind i dag, var det for 10-15 år siden nærmest tverrpolitisk enighet om at det måtte være en rask utbygging av vindkraft på land. Fra politisk hold ble det presset på for at NVE skulle gi konsesjoner, og det ble laget subsidieordninger. Resultatet ble stor folkelig og politisk motstand og at det i dag nesten ikke bygges ut ny vindkraft på land. Nå når partiene overbyr hverandre i vindkraftsatsningen til havs, kan det oppleves som at de er på vei til å gjenta de samme feilene som de gjorde i vindkraftsatsningen på land.

Negative eksterne virkninger for miljø og andre interessenter
Noe som ikke ble tatt særlig hensyn til i vindkraftsatsningen på land, var de eksterne virkningene for miljø og naboer. Vindkraft på land medfører store arealbeslag og medfører tap av habitat for dyreliv og ødeleggelse på flora. Mange av vindkraftutbyggingene skjedde i uberørt natur hvor på den ene siden vindressursene var størst, men på den andre siden miljøødeleggelsene også var store. En større diskusjon tidligere om hvor store miljøvirkninger vi er villig til å akseptere, kunne ført til andre mer skånsomme utbygginger.

Det kan oppstå negative eksterne virkninger fra havvind også. Fiskerinæringen har uttalt at områder som bygges med havvind ødelegges som fiskefelt. Havforskningsinstituttet uttaler at vi vet for lite om hvilke konsekvenser havvind har for fisken og økosystemet i et område. Dette taler for en rolig utbygging sammen med forskningsprogrammer for å evaluere de eksterne virkningene. I økonomifaget kalles verdiene fra å utsette irreversible beslutninger for opsjonsverdier. Hvis vi venter med utbygging kan vi få ny informasjon som gjør at vi veier kostnader og nytte av utbygging på an annen måte enn før, og at vi dermed tar andre valg om hvor mye utbygging vi ønsker og hvor vi ønsker at utbygging skal skje rent geografisk. Det ligger altså verdier i å vente, både knyttet til alternativ bruk av områdene, og fra muligheten til å ta bedre beslutninger som følger av bedre informasjon.

Produksjonskostnader fremover i tid
En annen lærdom vi kan trekke fra utbyggingen av vindkraft på land, og andre teknologier for øvrig, er at produksjonskostnadene faller når teknologien modnes. På begynnelsen av 2010-tallet var produksjonskostnaden for landbasert vindkraft så høy at vindkraftutbygginger ikke var lønnsomme uten subsidier. I dag er vindkraft på land den klart mest bedriftsøkonomisk lønnsomme teknologien (se NVE, 2022). NVE forventer at vi vil se store kostnadsfall også for havbasert vindkraft i fremtiden.

Forventningene om lavere kostnader og høyere kraftpriser i framtiden, gjør at forventet lønnsomhet bedrer seg fremover i tid. For å sikre at fellesskapets ressurser forvaltes på en best mulig måte, burde innføring av havvind i den norske energimiksen basere seg på et samfunnsøkonomisk lønnsomhetsprinsipp uten offentlige subsidier. I de prosjektene som blir gjennomført nå spiller offentlige subsidier en viktig rolle. Dette er penger som kunne blitt brukt til andre viktige formål.

Alt i alt er det mye som taler for en roligere utbyggingstakt av vindkraft til havs enn det det nå legges opp til. Både hensynet til eksterne virkninger, bedre beslutningsgrunnlag i fremtiden og forventninger om kostnadsfall over tid, taler for en roligere og mer kontrollert utbygging der det også innhentes kunnskap. Hvis vi venter og finner ut at lønnsomheten ved havvind har økt, har vi tjent penger ved å vente med utbyggingen. Hvis vi derimot lærer at de eksterne kostnadene er så høye at utbygging koster mer enn det smaker, kan vi la være å bygge ut, og har dermed spart penger. Uansett lønner det seg å vente.

Andreas Skulstad
Konsulent

Laksefilet koster et par hundre kroner kiloen – altfor mye for dem med dårlig råd. Hva med et eksportforbud?

Mange tar til orde for å begrense eksporten av strøm, siden strøm er en nødvendighetsvare. Det finnes imidlertid et mer slående eksempel: fisk.

I samme grad som strøm kan man si at fisk en del av samfunnets infrastruktur. Vi spiser ikke fisk for vår egen del, vi spiser for å unngå sult, nøyaktig på samme måte som vi bruker strøm ikke for egen del, men for å unngå å fryse. Likevel eksporterte Norge hele 1,3 millioner tonn av produksjonen på 1,5 millioner tonn oppdrettslaks i 2020. Mindre enn 15 prosent blir brukt innenlands.

Det er fristende å tenke på hva eksportrestriksjoner for fisk kunne gjort for norsk økonomi. Oppdelt laks i butikken koster nå et par hundre kroner kiloen, som gjør den altfor dyr for husholdninger med dårlig råd. De stenges ute fra et velsmakende og sunt alternativ.

Dersom vi hadde rettet lakseproduksjonen mot norske husholdninger istedenfor å skamløst selge den til utlandet til høye priser, så ville kiloprisen i butikken neppe vært høyere enn 50 kroner. Effekten på produksjon ville knapt vært merkbar: Det er velkjent at laksebaronene er blant landets rikeste og kapitalavkastningen i bransjen er skyhøyt over andre næringer. De vil fortsette å produsere uansett.

Lavere pris på fisk vil ikke bare komme forbrukerne til gode. Det vil også gi en enorm stimulans til næringsliv som lever av å tilvirke og bearbeide fisken. Restaurantene vil for eksempel kunne få et voldsomt incentiv til entreprenørskap og investeringer, med store ringvirkninger i form av arbeidsplasser og verdiskaping inn i det norske samfunnet.

Ikke minst vil billig fisk som råstoff fremme næringsmiddelindustrien som bearbeider fisk, og det er som kjent bearbeiding som virkelig skaper verdier i landet. Det bearbeidede fiskeråstoffet vil kunne eksporteres og slik skaffe landet viktige eksportinntekter i det grønne skiftet.

Hvis vi dirigerte laksen innenlands, kunne Norge skaffet seg et enormt komparativt fortrinn i fiskeforedling. Dette fortrinnet skusles bort i dag når fisken bare eksporteres. For ytterligere å styrke norsk næringsliv bør det vurderes å åpne for oppdrett i sårbare områder.

Det kan være vanskelig å tvinge private lakseprodusenter til å selge innenlands, men svaret på det er enkelt: Regjeringen bør sperre veiene som går ut av landet med bom. På lengre sikt er det tryggest å bryte dem opp slik at bare et par ferdselsårer står igjen. Det kan også være nyttig å kjøpe opp fisken før den krysser grensen. Enkelte politikere har i strømsaken foreslått en statlig oppkjøper. Det er en fin idé som kan overføres til fisk. Et statlig organ som kjøper opp fisken og selger den billig til forbrukerne, kan bli et potent virkemiddel for å fremme velferd.

Selvsagt er det ingen som med vett og forstand i behold går inn for å stenge oppdrettsnæringen ute fra eksportmarkedene. Vi bygger ut veinettet for å få varene ut til lavest mulig kostnad. Vi selger fisken til høystbydende, og det er flott at utlendinger betaler godt for den. Nordmenn må finne seg i å betale det samme, en nasjonal pris på fisk er utelukket. Slik skaffer et lite land seg velstand her i verden.

Hvorfor legger så mange bort denne logikken når varen heter strøm? Strømregningen på Østlandet et par midtvintersmåneder er tross alt et kortsiktig problem.

Argumentene i DN og andre medier går på at strøm er nødvendig for folk, at den er ulik andre varer fordi den ikke gir nytte i seg selv, at den kan dyttes inn i kraftkrevende produkter som så eksporteres, noe vi etter sigende må gjøre mer av i fremtiden.

Argumentene holder ikke.

Haakon Vennemo
Partner og daglig leder

Bildene vi ser fra Kasakhstans største by Almaty, setter vår egen strømprisdebatt i perspektiv. Utbrente biler, tap av menneskeliv og store opptøyer i gatene står i grell kontrast til Norges livlige men fortsatt fredelige debatt i nyhetsprogrammer, sosiale medier og på Stortinget.

Energipriser er imidlertid fellesnevneren. Drivstoff til bilene i Kasakhstan baseres hovedsakelig på LPG. Det vil si om lag det samme som vi bruker til grillen i Norge, og som også selges i et nokså beskjedent omfang til gassdrevne busser og kjøretøy her til lands.

LPG har vært prisregulert i Kasakhstan og befolkningen er vant til et prisnivå som gjør at det er mulig for de fleste å reise med bil i dette enorme landet, der kollektivtransport er nesten fraværende. Regjeringen fjernet nylig dette pristaket. Konsekvensen ble en dobling av gassprisen, noe som slo rett inn i befolkningens økonomi.

Når store prisendringer treffer de deler av husholdningenes forbruk som anses som nødvendige, blir velferdstapet stort. Dette gjelder strøm i Norge og det gjelder drivstoff i Kasakhstan.

I en ny studie beskriver Vista Analyse klimapolitikken i landene i Sentral-Asia. Landene deltok med en samlet delegasjon til det seneste COP i Skottland. Rapporten, som ble ferdigstilt ved nyttår, slår fast at subsidiering av energipriser kan være til hinder for mer effektiv og klimavennlig energiproduksjon.

Vi skriver «Også de andre landene i Sentral-Asia har svært lave kraftpriser til husholdningene. Høyere priser vil redusere forbruket og motivere til energiøkonomisering. Tiltaket er imidlertid ofte upopulært hos velgerne og må kanskje komme i sammenheng med andre endringer i landets skattesystem.»

Uroen i Kasakhstan vitner om hvordan det kan gå når helheten i skatter og subsidier ikke balanseres.

Kasakhstan kan også være et eksempel på hvor vanskelig det er å reversere subsidieordninger når de først er innført. Derfor kan det være klokt å justere den norske kompensasjonsmodellen for høye kraftpriser mens ordningen fortsatt er ny.

Når ordningen får bestå over tid kan den sementeres og bli vanskelig å endre. Da er det greit at innretningen på ordningen er god i utgangspunktet.

Bjørnar Andreas Kvinge
Seniorkonsulent

Konsulenter har blitt tillagt mange sitater opp gjennom årene. Et konsulentselskap skal for ikke så altfor mange år siden ha konkludert med at Internett er «just a passing fad».

I dag er vi temmelig sikre på at Internett er kommet for å bli. Det skulle ikke forundre meg om det samme gjelder blogger.

Ordet blogg kommer fra en forenkling av ordene web og logg. Om web er et engelsk ord, er blogg for lengst blitt et vanlig ord i det norske vokabularet. Det skulle bare mangle om ikke Vista Analyse også blogger av og til. For det er mye interessant vi jobber med, og mange spennende mennesker vi møter og problemstillinger vi tar tak i.

Våre arbeider gjøres for oppdragsgivere fra hele verden. Vi er involvert i analyser innenfor hele spekteret av næringer, offentlig og privat sektor og innenfor et vell av ulike økonomiske problemstillinger.

Vårt arbeid ender ofte opp i rapporter. De fleste av dem er offentlig tilgjengelig på våre nettsider. Det viser seg likevel, til forundring for oss forfattere, at det finnes nordmenn som ikke leser alle våre rapporter.

Derfor har vi et ønske om innimellom å dele budskap med flere. Det kan være interessante fakta og funn fra våre rapporter. Det kan være ny forskning som vi har lagt merke til – eller som våre fagfolk selv har gjennomført. Og det kan være aktuelle tema der vi ønsker å dele våre perspektiver.

Som et uavhengig konsulentselskap er vi bevisst på å ikke velge side i politiske saker eller ende opp i en situasjon der vi løper oppdragsgiveres ærend. Det vil alltid stå som et krav til vår aktivitet at vi utfører oppdrag med høy faglig kvalitet, uavhengighet og integritet. Det er imidlertid ikke til hinder for at vi skal kunne bidra i samfunnsdebatten.

På vår nettside og vår LinkedIn-profil vil vi i tiden som kommer legge ut nye blogginnlegg. På LinkedIn vil det være mulig å følge oss slik at du får beskjed når det legges ut nye innlegg, og her vil det også være mulig å kommentere på sakene vi legger ut. Vi blogges!

Haakon Vennemo
Daglig leder