forum
VISTA Fagblogg

Hjertelig velkommen til Vista Analyses fagblogg! Her presenteres interessante funn og fakta fra utredninger, samt andre budskap og perspektiver som våre dyktige ansatte ønsker å dele fra spennende oppdrag og møter med interessante mennesker.

Bloggen vil fungere som en politisk nøytral stemme i samfunnsdebatten som Vista Analyse ønsker å ta del i. Innlegg på bloggen vil også publiseres på vår side på LinkedIn, hvor lesere kan kommentere sine betraktninger om temaene.

God lesning!

Oslo, 06.09.2022 13:11

Strømstøtten bør legges om nå!

Seniorøkonom Åsmund Sunde Valseth i Vista Analyse hadde den 2. september en kronikk om strømstøtten på trykk i Dagens Næringsliv, sammen med postdoktor Katinka Holtsmark ved UiO. Her gis et utdrag av kronikken, som kan leses i sin helhet hos Dagens Næringsliv.

I et markedsbasert kraftsystem er det høye priser som skal presse forbruket ned til et nivå vi har nok energi til å dekke. Omfanget av måter å redusere energiforbruket på er uoverskuelig. Både husholdninger og bedrifter kan redusere energiforbruket på et utall forskjellige måter, både på kort og lang sikt. Når hver av oss står overfor priser som gjenspeiler hva strøm er verdt for andre, kan vi selv vurdere hvilket forbruk vi ønsker å redusere.

Gjennom prisene tvinges vi altså til å vurdere verdien av vårt eget forbruk opp mot verdien strøm har for andre. På denne måten løser markedet et enormt planleggingsproblem.

Ingen rasjoneringsmyndighet vil klare å ta innover seg hvilke muligheter ulike forbrukere har for å spare strøm, og hva det koster dem, på samme måte som forbrukerne selv.

Men markedet tar ingen fordelingshensyn. Knappe energiressurser fordeles etter betalingsvilje. Husholdninger med lav inntekt presses til smertefulle kutt også i annet forbruk, når utgiftene stiger til det strømforbruket en ser seg nødt til å opprettholde tross høyere priser.

Hvis vi skal bruke markedet til å håndtere energiknappheten i Europa, må vi også håndtere fordelingsvirkningene. Dette er politikkens oppgave.

Problemet med dagens strømstøtteordning er at den hindrer markedet i å løse planleggingsproblemet effektivt, samtidig som den heller ikke ivaretar fordelingshensyn særlig bra.

Åsmund Sunde Valseth, seniorøkonom i Vista Analyse
Katinka Holtsmark, postdoktor ved Økonomisk institutt, UiO

Oslo, 05.08.2022 10:15

Beredskapslager av matkorn er ulønnsomt

Innlegget er skrevet av Haakon Riekeles, Orvika Rosnes og John Magne Skjelvik. Det ble først publisert i Aftenposten 3. august 2022.

Aftenposten omtaler i en artikkel 1. august at ulike utredninger kommer til motstridende konklusjoner om hvorvidt et beredskapslager er nødvendig. Artikkelen unnlater imidlertid å omtale at de nye utredningene bestilt og gjennomført av Landbruksdirektoratet i sum viser at et slikt lager er samfunnsøkonomisk ulønnsomt.

Vista Analyse har på oppdrag fra Landbruksdirektoratet utredet nytten av et beredskapslager (Vista Analyse Rapport 2022/14), mens direktoratet selv har utredet kostnadene. En av konklusjonene er at dersom man skal ha et lager, er det lite hensiktsmessig med mer enn 6 måneders beredskapslager.

Men, tallene fra de to utredningene viser at også et slikt lager er ulønnsomt. Den forventede nytten er på 251 mill. kroner, klart lavere enn investeringskostnadene på mellom 339 og 1120 mill. kroner avhengig av hvilken løsning man velger, og årlige driftskostnader på minst 50 mil. kroner.

Hvorfor er samfunnsnytten av et beredskapslager såpass lav? Kort fortalt fordi sannsynligheten for at vi vil komme i en situasjon der vi vil bruke et lager er forholdsvis liten, og gevinsten av å ha et lager dersom en slik situasjonen oppstår er begrenset.

Ivar Pettersen fra Norsk Institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) har i to utredninger fra 2013 og 2014 vist at en fullstendig forsyningssvikt er svært usannsynlig. Vårt oppdrag fra Landbruksdirektoratet var derfor å se på sannsynligheten og konsekvensene av en krise som gir dramatisk økte priser, men ikke fullstendig forsyningssvikt.

Til sannsynligheten først: Basert på verdensmarkedspriser fra de siste seks tiår, og annen prisstatistikk som går tilbake til 1841, har vi ikke funnet noen hendelser der prisen på hvete øker til nivåer som kan regnes som en priskrise i Norge (definert på bakgrunn av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps krisescenarioer som en firedobling av prisen på kort tid). Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke kan skje i fremtiden. Klimaendringer, deglobalisering og geopolitisk usikkerhet kan føre til at sannsynligheten for priskriser er økende, og vi ser i dataene en viss tendens til større prissvingninger de siste tiårene. Vår utredning tok derfor utgangspunkt i scenariobaserte anslag fra forskning, som sier at risikoen for priskriser fremover er på relativt høye én prosent per år.

Vi finner også at slike priskriser vil sannsynligvis ha begrenset varighet. Det var en konklusjon vi skrev mens prisene steg dramatisk i de første månedene av krigen i Ukraina. Nå, bare to måneder senere, har hveteprisene falt med en tredjedel, og de nådde ikke nivåer som er i nærheten av å utgjøre en priskrise for Norge. Dette på tross av at det fortsatt pågår en brutal og ødeleggende krig i et av verdens viktigste hveteprodusentland, som gjør at eksport av tidligere avlinger og størrelsen på fremtidige avlinger er svært usikre. Denne prisutviklingen illustrerer at hvetemarkedet internasjonalt er forholdsvis robust for sjokk.

Så til kostnaden hvis en krise først inntreffer: Importkostnaden for Norge av hvete utgjør i et normalår en svært liten andel av Fastlands-BNP (0,01 %) og av husholdningenes konsum (0,02 %). Selv om denne kostnaden mangedobles i en priskrise, er de samlede konsekvensene beskjedne. I de mest ekstreme scenarioene vi har regnet på kan husholdningene stå ovenfor en kostnad i størrelsesordenen 0,25 prosent av samlet konsum. Det er langt lavere enn kostnadene for husholdningene ved høye kraftpriser og drivstoffpriser.

Det er på bakgrunn av disse lave kostnadene og den lave sannsynligheten at vi anslår nåverdien av nytten av et beredskapslager å være klart lavere enn kostnadene. Når kostnaden er høyere enn den forventede nytten, er det naturlig å se på alternative måter å håndtere risikoen på. Det kan for eksempel være å forberede ordninger som kompenserer husholdningene direkte, ala strømstøtten, eller finansiell sikring.

Nytten vi har beregnet forutsetter dessuten ingen substitusjon. Vi er et land som forbruker mye hvete, en kornsort vi har relativt dårlige forutsetninger til å produsere selv. En omlegging av kostholdet til mer havregrøt og rugbrød, kornsorter vi har bedre forutsetninger for å produsere, vil kunne øke selvforsyningsgraden og dermed redusere kostnaden av en internasjonal krise. Kombinasjonen av innenlandsk produksjon, internasjonal handel og høy betalingsevne gjør beredskapslagring unødvendig.

Oslo, 17.06.2022 13:22

Hvor stor nytte kan vi forvente oss av Kystverkets nye testsenter for oljevernberedskap?

I siste nummer av Samfunnsøkonomen (nr. 3, 2022) har Vista Analyse-medarbeiderne Andreas Skulstad, Haakon Vennemo og Orvika Rosnes en artikkel på trykk der vi analyserer nyttevirkningene av et nytt testsenter for oljevernteknologi som Kystverket vil etablere. Artikkelen er åpent tilgjengelig her. I dette blogginnlegget gir vi en kortfattet gjennomgang av hva vi fant ut i arbeidet.

I 2020 fikk Vista Analyse, i samarbeid med DNV og Advansia, i oppdrag å utrede behovet for, kostnadene ved og nytten av å bygge et nytt testsenter som vil legge til rette for mer forskning og utvikling på metoder og utstyr som kan styrke oljevernberedskapen og begrense konsekvensene ved oljeutslipp. En av de særlig krevende delene ved oppdraget knyttet seg til å finne en faglig solid måte å modellere og estimere nyttevirkningene på.

Det er dette arbeidet vi nå har omarbeidet til en artikkel i tidsskriftet Samfunnsøkonomen. I artikkelen demonstrerer vi hvordan godet «styrket oljevern» kan konkretiseres og modelleres, og hvordan det kan verdsettes økonomisk. Analysen indikerer at nytten vi kan forvente oss av investeringen ikke veier opp for kostnadene.

Utstyrsprodusenter og aktører i ulike deler av verdikjeden til oljevernberedskapen har mulighet til å gjøre tester og forsøk i dag, men kostnaden er høy. De kan bruke tilsvarende fasiliteter i utlandet, noe som medfører tids-, transport- og reisekostnader for å frakte personell og utstyr til og fra fasilitetene. De kan gjøre tester og forsøk i naturlige omgivelser, noe som også medfører reise- og tidskostnader, i tillegg til usikkerhet forbundet med værforhold. Etablering av testsenteret innebærer å senke kostnaden forbundet med å utvikle nye metoder og teknologi innenfor feltet, noe som innebærer at vi for en gitt ressursinnsats får mer FoU enn vi fikk tidligere. Fundamentalt sett drives senterets nyttevirkninger av betalingsviljen for rent hav. Testsenteret er en innsatsfaktor for innovasjon, men ikke FoU-aktivitet i seg selv.

Vi formulerer en samfunnsøkonomisk modell for å verdsette nåverdien av nyttevirkningene fra senteret. I korte trekk går modellen ut på å verdsette at andelen oppsamlet olje, kjent som bekjempelsesgraden, endres.

Bekjempelsesgraden øker over tid som følge av den stadige akkumuleringen av kunnskap og utvikling av nye metoder og teknologi for å bekjempe akutte utslipp. Dette skjer både gjennom læring fra reelle akutte utslippshendelser, øvelser og treninger, samt forskningen på og utviklingen av nye metoder og teknologi av aktører både i Norge og i utlandet. Med et nytt testsenter som muliggjør FoU som tidligere ikke var mulig eller svært dyrt å gjennomføre, er det rimelig å forvente en høyere vekst. Over tid vil det være rimelig å forvente seg en merkbar økning relativt til referansebanen.

Nytten av økt bekjempelse av oljeutslipp oppstår gjennom to komponenter. Den viktigste er befolkningens betalingsvillighet for å unngå oljeutslipp. Den andre er kostnadene til å gjennomføre kyst- og strandrensingsaksjoner, altså rensing av olje som treffer land. Den forventede nytteøkningen et gitt år er lik produktet av den økte bekjempelsesgraden, kostnadskomponentene og utslippsfrekvensen dette året (utslippsfrekvens er antall forventede forekomster av utslippshendelser et gitt år). Nåverdien av tiltaket er lik den neddiskonterte nyttestrømmen fra hvert år der tiltaksbanen er høyere enn referansebanen.

Disse parameterne tallfestes så på bakgrunn av tidligere studier om betalingsvillighet for å unngå oljeutslipp og kostnader til oljevernaksjoner. Vi henter utslippsfrekvensene fra AISyRisk, som er et verktøy utviklet av DNV GL og Kystverket for å beregne risiko for ulykker og utslipp i norske farvann. Disse fremskrives på bakgrunn av skipstrafikkprognoser. Videre anslår vi vekstraten i referansebanen ved å bruke statistikk fra Norsk oljevernforening for operatørselskap (NOFO) over opptakseffektivitet ved oljevernøvelser tilbake til 1980-tallet. Tallene til NOFO baseres i stor grad på verifikasjonstester på Friggfeltet. Disse testene er gjennomført under kontrollerte forhold mtp. temperatur, bølgehøyde og vannstrøm, som gjør tallene sammenlignbare over tid. Tallene viser en økning i opptakseffektivitet mellom 1985 og 2015, og det er rimelig å se for seg at dette skyldes at man har blitt bedre til å bekjempe olje på vann.

Det er stor usikkerhet knyttet til hvor mye det nye testsenteret vil bidra til FOU-aktiviteter i framtiden. Vi prøver ikke å gjøre noen vurderinger av hva vi tror økningen i vekstraten som følger av investeringen vil være, men beregner nåverdien for ulike økninger relativt til referansebanen. Dersom senteret skulle ført til at tiltaksbanen for eksempel har en dobbelt så høy vekstrate som referansebanen, ville nåverdien av dette bare tilsvart omtrent 145 mill. kr. Dersom vekstraten i stedet øker med 30 pst., ville nåverdien vært 39 mill. kr.

I oppdraget for Kystverket beregnet vi nåverdien av de samlede kostnadene til å anlegge og drifte senteret til 392 mill. kr. (justert til 2021-kroner). I artikkelen har vi beregnet hvor stor økning i vekstraten som er nødvendig for at nytten skal være like høy. Vi finner at vekstraten må øke med 240 pst. Altså må den mer enn fordobles. En så høy økning fremstår som veldig usannsynlig.

Alt i alt anser vi det som lite sannsynlig at senteret vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt. De lave forventede samfunnsøkonomiske nyttevirkningene av investeringen skyldes at til tross for at oljeutslipp når de først inntreffer er forbundet med veldig høye samfunnsøkonomiske kostnader, er sannsynligheten for at de skal inntreffe veldig lav. I tillegg finner vi det vanskelig å hevde at virkningen av tiltaket vil være særlig stor.

Andreas Skulstad, konsulent
Orvika Rosnes, partner
Haakon Vennemo, parter og daglig leder

E24.no
Foto: E24.no
Oslo, 25.05.2022 10:02

Når håndverkeren fortjener ros

Det skaper ikke like fete overskrifter i media at byggverket ble bra, som at det ble skandaløst dårlig. Kanskje er det nettopp derfor at nokså begrenset spalteplass er blitt viet til Regjeringens forslag til endringer i petroleumsskatteloven. Proposisjon til Stortinget ble offentliggjort i april. Av og til er det imidlertid på sin plass å gi rosende omtale for godt utført fagarbeid. Samtidig kan en jo benytte anledningen til å påpeke områder der det bør være rom for å gjøre ting enda bedre.

Regjeringen foreslår å omlegge særskatten for petroleumsvirksomhet til en kontantstrømsskatt. Hva betyr det? La oss først se på det systemet som nå foreslås lagt bort.

Det normale prinsippet for selskapsskattelegging er å skattlegge overskuddet i bedriftene. Dermed skal lønnsomme selskaper betale skatt, mens selskaper som går med underskudd ikke gjør det.

Et enkelt og greit prinsipp. Det blir imidlertid fort komplisert.

Et selskap kan gjøre store investeringer i et enkeltår med hensikt å kunne tjene på investeringen senere. Store investeringer gjør at overskuddet blir borte i en periode, før investeringen forhåpentligvis kaster av seg. Den vanlige praksisen i skattesystemet er å fordele investeringene over flere år, såkalte avskrivninger.

Petroleumsressursene på norsk sokkel kan ikke flyttes. De ligger på norsk sokkel, de er svært lønnsomme å utvinne og de kan skattlegges betydelig. Særskatten for petroleumsvirksomheten er fram til det nye forslaget vedtas 56 prosent. Denne særskatten betales i tillegg til vanlig selskapsskatt. Samlet marginalskatt i petroleumssektoren er dermed 78 prosent. Dette har ligget fast over lang tid og endres heller ikke i det nye skatteforslaget. Det samlede skattenivået i petroleumsvirksomheten i Norge er svært høyt i et internasjonalt perspektiv og er en avgjørende grunn til at vi i dag sitter med enorme verdier i Statens pensjonsfond Utland.

Det gjeldende petroleumsskattesystemet har blitt heftig debattert.

På samme tid som vi har opplevd store netto skatteinnbetalinger til Statens pensjonsfond utland, har flere hevdet at systemet subsidierer petroleumsselskapene. Finansdepartementet mener at systemet vi har nå gir sterkere investeringsinsentiver enn en nøytral skatt.

Det har vært to argumenter for at petroleumsskattesystemet i noen tilfeller har vært for gunstig.

For det første blir det hevdet at friinntekten har vært for høy. Fram til nå har investeringer i petroleumsvirksomheten blir avskrevet over seks år. Det gir et ikke ubetydelig tidsløp fra investeringene gjennomføres, til Staten har redusert skatten tilsvarende skatteandelen av investeringene. Og i økonomiske beslutninger er tid lik penger, særlig der det er mye risikokapital involvert. For å skjerme normal avkastning av investeringene, har selskapene fått en årlig reduksjon i særskatten, kalt friinntekt. Friinntekten har vært 5,2 prosent av kostprisen for driftsmidler som produksjonsinnretninger og rørledninger i fire år. Finansdepartementet har ment at den sikre kontantstrømmen som følger av tilbakebetaling av skatteverdien av investeringer skal diskonteres med en lav risikofri rente. Oljeselskapene, og noen fagøkonomer, har argumentert med at det ikke er slik det faktisk gjøres av næringsaktørene, og at de utsatte skattereduksjonene må diskonteres med et normalt avkastningskrav.

Effekten er at Finansdepartementet har ment at Staten har vært for generøs i fastsettelsen av friinntekten, mens selskapene har ment de heller har fått for lite og at investeringer har sett dårligere ut etter skatt enn før skatt. Altså at skattesystemet ikke har vært nøytralt, enten den ene eller den andre veien.

Det andre elementet som har vært kritisert er leterefusjonsordningen. Denne ordningen sørger for at selskaper som ikke har skattbare inntekter som de kan skrive av letekostnadene mot, likevel får skatteverdien av investeringene tilbakebetalt. Det er ikke lett å finne petroleum, og mange letetokt vil ikke føre til nye utbygginger. Underskuddet vil i betydelig grad dekkes av Staten. Det er også slik at i en verden som gradvis legger om fra petroleum til grønne energikilder, øker risikoen framover i tid. Leteinvesteringer tar naturlig nok lang tid før de gir avkastning. Det må da være legitimt å stille spørsmålet om myndighetene skal ta særskilt risiko på lang sikt.

Med Regjeringens nye forslag vil mye bli annerledes.

I forbindelse med den midlertidige justeringen av petroleumsbeskatningen som følge av koronaepidemien og fall i oljeprisen, ble det innført direkte utgiftsføring av investeringer mot særskatt. Når alle inntekter og kostnader skattlegges fortløpende har vi kontantstrømsskatt. Det er det som nå foreslås som en permanent modell for særskatten. Med denne omleggingen blir diskusjonen om fremføring av skattebeløp og diskonteringsrater for denne irrelevant. Argumentet om subsidiering via friinntekten faller bort. Leterefusjonsordningen foreslås også avsluttet, siden behovet for denne i stor grad bortfaller med kontantstrømsskatt.

Selskapsskatten kommer i det nye forslag til fratrekk i særskattegrunnlaget og skattesats for særskatt må økes til 71,8 prosent for å gi 78 prosent samlet skatt.

Det nye skattesystemet fremstår som mer attraktivt for små selskaper som ønsker å ta del i utbygging og drift. Tidligere var det ganske stor forskjell i lønnsomheten etter skatt for selskaper som var i skatteposisjon, altså hadde andre inntekter å skrive av kostnadene mot, og de som måtte fremføre hele eller deler av skattefordringene mot Staten. Det må derfor forventes at flere- og mindre selskaper enn tidligere, kan ha mulighet til å skaffe seg andeler i felt under utbygging og i drift. I nær fremtid når kanskje enda flere av de store aktørene vil trekke seg ut av en stadig mer moden sokkel, kan denne skatteomleggingen være viktig for å få små og store selskaper til å ville kjøpe seg inn.

Det var en rekke relativt positive høringsuttalelser om skatteendringen både fra petroleumsselskaper og offentlige organer. Riktignok med en del kommentarer og innspill. Det er bemerkelsesverdig at bortfallet av en ordning som Finansdepartementet har ment har vært for gunstig for petroleumsvirksomheten virker å bli ønsket velkommen av næringen selv.

Blant høringsuttalelsene som har kommet inn til Finansdepartementet, er det flere som etterlyser en omlegging til kontantstrømsskatt for all skatt. Det vil si også for selskapsskatten.

Dette ville imidlertid gitt nye komplikasjoner. Det er antakelig mest fornuftig å la selskapsskatten i petroleumsvirksomheten være helt lik som for resten av næringslivet. For eksempel, ville vi raskt kunne bli møtt med argumentet om at petroleumsvirksomheten subsidieres, som innenfor selskapsskatten da ville hatt bedre betingelser for avskrivninger enn øvrig næringsliv. Tid er penger for andre enn oljeselskapene også.

Igjen, virker det som Finansdepartementet har gjort kloke valg.

Det er mye som virker bra og som fremstår som troverdige langsiktige løsninger, helt annerledes enn de unntaksreglene som er gjeldende akkurat nå.

Er da alt bare fryd og gammen? Har håndverkeren spikret sammen det beste byggverket av et skattesystem som tenkes kan?

Et problem, som også var der tidligere, er ikke løst. Det gjelder de begrensede mulighetene for grønne investeringer i forbindelse med nye petroleumsutbygginger.

I internasjonal skatteplanlegging vil selskapene ønske å føre kostnader til land med høy skatt og inntekter til land med lav skatt. Det samme gjelder mellom sektorer med ulik skattelegging i Norge. Oljeskattekontoret gjør en viktig og krevende jobb med å se til at alle kostnader som skrives av på skatten i petroleumsvirksomheten er korrekte og at urimelige kostnader ikke godkjennes.

Bekymringen hos Finansdepartementet og Oljeskattekontoret er naturligvis at såkalt «rent seeking» vil gjøre at mange dårlige energiprosjekter vil søke å komme inn under petroleumsskatteregimet. Dette gjør at Oljeskattekontoret holder en svært restriktiv linje også når det gjelder å godkjenne investeringer i eksempelvis vindmøller og kraftkabler tilknyttet elektrifiserte felt.

Elektrifisering innebærer store omformeranlegg på land og kraftige kabler ut i havet. Havvind bygges i disse dager for å bli brukt på petroleumsinnretninger i Nordsjøen. Utstyr som vi kan ha glede av også når oljeproduksjonen er over. I det lange (og grønne) perspektivet, kan det være at de beste og mest fleksible løsningene ikke godkjennes som relevante petroleumsinvesteringer?

Det vil åpenbart være krevende den dagen petroleumsvirksomheten er ferdig og nye virksomheter banker på. Det vil være andre lønnsomhetstall og andre eiere. Omstillingen vil ikke bli lett, men den kommer. Investeringer i infrastruktur som bygger en bro over til fornybarsamfunnet kan være viktige steg på veien.

Myndighetene arbeider nå med fremtidens rammebetingelser for gassinfrastrukturen på norsk sokkel. Dagens viktigste gassinfrastruktureier Gassled har konsesjonstid til 2028. Deretter må et nytt finansielt regime være på plass. Gassled er et eksempel på at rørledninger som opprinnelig var bygget ut for å transportere gassen fra ett felt, kan gå inn i et større nettverk der infrastrukturen kan betjene flere. Kanskje kan det tenkes nytt rundt den elektriske infrastrukturen også.

Her kan samfunnsøkonomiske analyser, før skatt og hensyntatt skatt, og med hensiktsmessig verdsetting av risiko, fremtidige energipriser og ikke minst hensyntatt kvotepriser og annen klimapolitikk kunne bringe inn nye perspektiver.

Det er viktig at vi tar vare på de mulighetene som petroleumsvirksomheten gir i overgangen til mer fornybar energiproduksjon på sokkelen.

Bjørnar Kvinge
Seniorøkonom

Oslo, 16.05.2022 15:47

Wisting-feltet vil ikke gi 28.000 nye arbeidsplasser

Tidligere denne måneden var flere sentrale skikkelser ute i mediene og kritiserte Equinor for slett utredningsarbeid. Saken er at Equinor ønsker å bygge ut Wisting-feltet, et funn i Barentshavet 300 kilometer fra nordkysten av Norge. Wisting vil bli den nordligste utbyggingen på norsk sokkel dersom det blir realisert. Før Equinor som rettighetshaver av feltet kan bygge ut funnet, må en plan for utbygging og drift av petroleumsforekomst (PUD) godkjennes av myndighetene. Konsekvensutredningen, PUD del 2, hadde høringsfrist mandag 2. mai (del 1 som handler om plan og drift er ventet i fjerde kvartal).

Blant dem som er svært kritiske til Equinors utredelse er Miljødirektoratet, SV og miljøorganisasjonene. Kritikerne mener miljørisiko, klimarisiko, ulykkesrisiko, og finansiell risiko for det offentlige er alt for stor til at utbyggingen kan godkjennes slik utredningen foreligger nå, og at flere nødvendige vurderinger er mangelfulle. Blant annet er det ikke utredet hvilke konsekvenser utbygging og drift av Wisting har for Norges internasjonale klimamål om å begrense temperaturøkningen til maksimalt 1,5 grader.

Et punkt som har fått mindre oppmerksomhet fra kritikerne i denne runden, men som tidligere har vært slått stort opp fra den andre siden er arbeidsplassene utredningen hevder en utbygging vil skape. I konsekvensutredningen som nå er på høring ligger en ringvirkningsanalyse, som oversettes til at utbygging av feltet vi «gi» hele 28.000 arbeidsplasser. 1.000 av disse (rundet opp fra 980 i analysen) kommer lokalt i Finnmark og syv kommuner i Nord-Troms. Utbyggingen skal ta syv år slik at 1.000 lokale arbeidsplasser tilsvarer 140 arbeidsplasser i året i syv år.

Slike utsagn har etter vårt syn ingen plass i en offentlig debatt om samfunnets lønnsomhet av en utbygging. Ringvirkningsanalysen som er gjennomført i forbindelse med konsekvensutredningen er skikkelig og ordentlig gjennomført (av KBP), men ringvirkningsanalysen som sjanger har fundamentale svakheter som gjør at resultatene ikke kan brukes direkte inn mot samfunnsøkonomisk lønnsomhet.

Ringvirkningsanalyser selges ofte inn som om de viser hvor mange arbeidsplasser en aktivitet (investering eller prosjekt) skaper. Det analysen ikke tar innover seg er at prosjektene i praksis slåss om den samme arbeidskraften og hvis man gjennomfører ett, vil det fortrenge et annet, siden det er lav arbeidsledighet i Norge. For hver plussverdi («skapt arbeidsplass») vil man se en minusverdi.

Det at fortrengningseffekter ikke er inkludert er ringvirkningsanalysens store problem som beslutningsunderstøttelsesverktøy. Dersom man skulle gjort ringvirkningsanalyse av alle prosjekter samtidig, ville ringvirkningene langt oversteget tilgjengelig sysselsetting i Norge.

Tallene fra ringvirkningsanalysen betyr med andre ord ikke at det blir flere arbeidsplasser i landet, eller lokalt. Arbeidsplassene som utbyggingen «gir», vil i liten grad representere et tillegg til de vi allerede har. Konkret ser vi tre fortrengningsmekanismer som spiser av anslaget:

  • Wisting-investeringen vil redusere tilgangen på arbeidskraft og kapital i andre næringer og fortrenge fremveksten av disse andre næringene. For eksempel kan det bli vanskeligere å gjennomføre et grønt skifte hvis man fester seg til petroleumsvirksomhet.
  • Driften av Wisting-feltet vil beslaglegge areal som vil fortrenge andre næringer, konkret fiskeri og sjøfart. Equinors konsekvensutredning beskriver konsekvensene som små. De er likevel med å begrense de samlede ringvirkningene fra prosjektet.
  • Elektrifisering av plattformen fortrenger annen kraftkrevende næringsvirksomhet. KPB har ikke regnet ringvirkninger av kraftetterspørsel, som er fornuftig. Men man har heller ikke gitt elektrifiseringen en minuspost i form av annen næringsvirksomhet som ikke blir noe av når kraften kanaliseres til utbyggingen. Det er greit innenfor ringvirkningsanalysens rammer, men viser dens svakhet.

I en alminnelig økonomisk analyse er det alt annet like en fordel om kostnadene er lave, siden det gir høyere overskudd. I en ringvirkningsanalyse er det derimot en fordel om kostnadene er høye, siden det gir større ringvirkninger. I en ringvirkningsanalyse ser man på kostnaden som en verdi. Det er i beste fall bakvendt.

At ringvirkningsanalyser har fundamentale svakheter og er lite egnet i en debatt om samfunsøkonomisk lønnsomhet, betyr ikke at de ikke er informative og verdifulle dersom de anvendes til riktige formål. Ringvirkningsanalyser er et godt verktøy for å analysere en næring, virksomhet eller investerings påvirkning på og betydning for produksjon, verdiskaping og sysselsetting ellers i økonomien med dagens verdikjeder. I virkeligheten vil det kreve tid og investeringer å flytte arbeidskraft over til andre aktiviteter. En ringvirkningsanalyse kan gi verdifull informasjon når man skal vurdere hvor mye en omstilling vil koste, eller hvor store konsekvenser et sjokk mot økonomien vil gi.

Når vi derimot snakker om å vurdere hvilke investeringer som er lønnsomme for det norske folk, er en langt mer informativ tilnærming den samfunnsøkonomiske analysen, som setter opp samfunnsmessige gevinster og kostnader ved siden av den bedriftsøkonomiske kalkylen. Eventuelle ekstraverdier av arbeidsplasser i Nord-Troms og Finnmark vil inngå i samfunnsøkonomisk analyse sammen med miljøeffekter, økonomiske effekter og andre viktige effekter. Equinors konsekvensanalyse inneholder ansatser til samfunnsøkonomisk analyse, men den er ikke gjort ferdig. Dessuten er det brukt inngangsverdier mange vil sette spørsmålstegn ved, bl.a. om priser på petroleumsprodukter fremover mot 2050-60. Det kan derfor være grunn til å gjøre en uavhengig vurdering av konsekvensanalysen og overføre den til et stringent samfunnsøkonomisk format.

Herman Ringdal og Haakon Vennemo

Konsulent / Partner og Daglig leder


Vista Analyse har på oppdrag for miljøorganisasjonene gjennomført en ekstern og uavhengig gjennomgang av KPBs ringvirkningsanalyse som ligger til grunn for tallene i konsekvensutredningen. Denne gjennomgangen er presentert som en offentlig rappport i Vistas rapportserie, og kan leses her.

Oslo, 10.03.2022 10:45

Hvorfor momsfritak på reparasjoner er en dårlig idé

Forbrukerrådet har nylig forsøkt å reise en debatt om fjerning av merverdiavgiften på reparasjoner. Målet er å gjøre det mer attraktivt å reparere fremfor å kjøpe nye produkter, og slik sett bidra til en mer sirkulær økonomi med mindre bruk og kast. Forbrukerrådet har i denne forbindelse engasjert Oslo Economics til å utarbeide en rapport hvor de kartlegger og vurderer kunnskap om konsumrespons (priselastisiteter) og reparasjonspotensial for ulike varegrupper. Vi vil gi honnør til våre konkurrenter i Oslo Economics for å ha skrevet en rapport med god samfunnsøkonomisk utgreiing av egenskapene til etterspørselen etter ulike produkter som egner seg for reparasjon. De potensielle gevinstene ved tiltaket er svært godt belyst i rapporten.

Det rapporten derimot mangler, er en gjennomgang av kostnadene ved fjerning av merverdiavgiften på reparasjoner. Samfunnets kostnader ved tiltaket knytter seg til bortfall av skatteinntekter, innføring av (ytterligere) forstyrrelser i de relative prisene i økonomien, samt potensial for økte administrasjonskostnader. Utspillet til Forbrukerrådet fikk, ikke overraskende, tommel ned fra Finansdepartementet. Departementet kan blant annet lene seg på en offentlig utredning de mottok i 2019, som anbefaler at vi kun har én generell sats for merverdiavgift i Norge. Eksempler på varer og tjenester som har andre satser i dag er næringsmidler og persontransport, som har henholdsvis 15 og 12 prosent merverdiavgift, og aviser, bøker og e-bøker som er fritatt for merverdiavgift. Innføring av nye fritak fra merverdiavgift går altså i motsatt retning av utvalgets anbefalinger.

Ifølge skatteteorien vil det generelt være samfunnsøkonomiske kostnader forbundet med skattlegging. Dette er fordi skatt reduserer den opplevde verdien av produktivt arbeid, og fører til at tjenester som ellers ville blitt gjennomført, ikke blir det. Veilederen i samfunnsøkonomiske analyser illustrerer dette godt med et enkelt eksempel:

Dersom person A er villig til å utføre en tjeneste for person B for 10 000 kroner, og B synes tjenesten er verdt 11 000 kroner, er det til begges fordel at tjenesten blir utført. Dersom A har en marginalskatt på 50 prosent, mottar han imidlertid bare 5500 av de 11 000 kronene B er villig til å betale. Tjenesten blir derfor ikke utført, og den potensielle gevinsten på 1000 kroner blir ikke realisert.

Det finnes selvsagt unntak fra regelen om at skattlegging er negativt for økonomien og samfunnet, og det vanligste eksempelet på dette er når en økonomisk aktivitet medfører kostnader for andre enn de involverte i transaksjonen. Dette kalles en negativ ekstern virkning (eller en «negativ eksternalitet»), og korrigeres gjerne med avgifter. Et eksempel er forurensing, der flere enn kun kjøper og selger bærer kostnaden ved den forurensende aktiviteten, noe som gjør at de ikke tar dette innover seg i tilstrekkelig grad. Samfunnet kommer dermed bedre ut ved å skattlegge aktiviteten. CO2-avgiften er et godt eksempel på en slik effektivitetsfremmende skatt rettet mot negative eksternaliteter.

Dersom vi kunne ha finansiert staten kun basert på skattlegging av negative eksternaliteter, ville annen skattlegging, og særlig en merverdiavgift, ikke være nødvendig for å oppnå gevinstene av å ha en stat. Når det derimot er nødvendig med mer enn kun effektivitetsfremmende skatter, må det gjøres en avveiing mellom kostnadene ved skattlegging og gevinstene ved en tilstrekkelig finansiert stat.

Bakgrunnen for utformingen av merverdiavgiften kommer fra tanken om at et bredt skattegrunnlag bidrar til minst mulig skadelige virkninger fra skattlegging. Dette fordi effektivitetstapet fra skattlegging tenderer til å øke kvadratisk med skattesatsen [1]. Grunnet denne egenskapen er det generelt bedre å skattlegge mange ting litt enn få ting mye. Ved å lage unntak og avvik fra prinsippet om én sats for merverdiavgift uthules denne effekten. Det fører til lavere skatteinntekter for staten, som potensielt må dekkes inn med økte skatter andre steder, der kostnaden kan være høyere.

Det er altså mange samfunnsøkonomifaglige begrunnelser for hvorfor man bør tenke seg om både én og to ganger før man kutter merverdiavgiften på enkelte varer eller tjenester, selv om målet er aldri så nobelt. En tommelfingerregel, som Finansdepartementet viser til i sitt svar til saken, er at dersom tilsvarende ønskede effekter (i dette tilfellet klima- og miljøeffekter fra en mer sirkulær økonomi) kan oppnås på andre måter, for eksempel gjennom miljøavgifter eller subsidier på miljøvennlige reparasjoner, er dette en mer effektiv måte å gjøre det på.

Det finnes mange gode formål som kan støttes ved reduserte merverdiavgiftssatser, som vil gi lavere priser og nyttevirkninger fra økt konsum. Eksempler er folkehelsegevinster ved fjerning av merverdiavgift på frukt- og grønt (noe Kiwi til stadighet reklamerer for at de ønsker) eller økte inntekter for reiselivsbedrifter ved redusert merverdiavgift på reiser. Felles for disse, og mange andre gode formål, et at en redusert merverdiavgiftssats også medfører tapte skatteinntekter, økonomiske forstyrrelser og økte administrasjonskostnader. Dersom man åpner for at flere formål skal få en særbehandling i skattesystemet blir veien naturligvis også kortere for at flere aktører ber om det samme. Dersom flere og flere aktører bruker mye av sin egen (og andres) tid og ressurser på å tilkarre seg slike fordeler, vil dette også medføre samfunnsøkonomiske tap, dog indirekte, ved at produktiv tid og ressurser brukes på å skape mer ineffektivitet. Dette er et mer politisk-økonomisk argument enn de som kommer fra skatteteorien, men det er likefullt et relevant poeng som bør bekymre enhver som er opptatt av effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser.

Vista Analyse gjennomførte i fjor en samfunnsøkonomisk analyse av en foreslått ordning med skattefradrag for tjenester i hjemmet, etter modell fra den svenske RUT-ordningen, på oppdrag fra NHO Service og Handel. I motsetning til oppdraget som Forbrukerrådet nylig ga Oslo Economics, så vi på både gevinster og kostnader ved innføring av en tilsvarende ordning i norsk sammenheng. Nytteeffektene ved ordningen kommer blant annet fra reduksjon av ulovlig svart tjenesteproduksjon (med tilhørende økt skatteinngang fra tidligere ubeskattet aktivitet), velferdseffekter for husholdningene og mer reparasjon og gjenbruk. Disse effektene viste seg å ikke være store nok til å veie opp for kostnadene fra tapte skatteinntekter (særlig fra tjenester som allerede gjennomføres hvitt i dag) og økte administrasjonskostnader. Resultatet overrasker ikke, sett i lys av kunnskapen fra skatteteorien.

Eivind Bjørkås
Samfunnsøkonom og konsulent i Vista Analyse


[1] Effektivitetstapet/skattekilen kalles gjerne «Harbergers triangel», og under visse forutsetninger om elastisiteten i tilbudet og etterspørselen kan det vises at denne øker kvadratisk med skattesatsen. Mekanismen har også sammenheng med den velkjente Ramsey-regelen for skattlegging av goder basert på «den inverse elastsitetsregel». Den nysgjerrige leser eller aspirerende skatteøkonom oppfordres til å sette seg inn i Harbergers triangel her og her, og Ramsey-regelen her.

Oslo, 01.03.2022 13:36

Det lønner seg å vente med vindkraft til havs

Det er store ambisjoner for ny utvikling av havvind. Både regjeringen og de fleste partiene på Stortinget er enige om en storstilt havvindsatsning. Lærdommene fra den raske utbyggingen av vindkraft på land på 2010-tallet taler for at vi burde ha en litt roligere utbygging av vindkraft til havs. Ved å ta oss bedre tid kan vi lære mer om kjente og potensielt ukjente konfliktområder. En treg utbygging gjør at vi også kan spare fellesskapet fra å subsidiere ulønnsomme prosjekter og at vi kan dra nytte av fall i produksjonskostnader som følger av at teknologien modnes i andre land.

Som for havvind i dag, var det for 10-15 år siden nærmest tverrpolitisk enighet om at det måtte være en rask utbygging av vindkraft på land. Fra politisk hold ble det presset på for at NVE skulle gi konsesjoner, og det ble laget subsidieordninger. Resultatet ble stor folkelig og politisk motstand og at det i dag nesten ikke bygges ut ny vindkraft på land. Nå når partiene overbyr hverandre i vindkraftsatsningen til havs, kan det oppleves som at de er på vei til å gjenta de samme feilene som de gjorde i vindkraftsatsningen på land.

Negative eksterne virkninger for miljø og andre interessenter
Noe som ikke ble tatt særlig hensyn til i vindkraftsatsningen på land, var de eksterne virkningene for miljø og naboer. Vindkraft på land medfører store arealbeslag og medfører tap av habitat for dyreliv og ødeleggelse på flora. Mange av vindkraftutbyggingene skjedde i uberørt natur hvor på den ene siden vindressursene var størst, men på den andre siden miljøødeleggelsene også var store. En større diskusjon tidligere om hvor store miljøvirkninger vi er villig til å akseptere, kunne ført til andre mer skånsomme utbygginger.

Det kan oppstå negative eksterne virkninger fra havvind også. Fiskerinæringen har uttalt at områder som bygges med havvind ødelegges som fiskefelt. Havforskningsinstituttet uttaler at vi vet for lite om hvilke konsekvenser havvind har for fisken og økosystemet i et område. Dette taler for en rolig utbygging sammen med forskningsprogrammer for å evaluere de eksterne virkningene. I økonomifaget kalles verdiene fra å utsette irreversible beslutninger for opsjonsverdier. Hvis vi venter med utbygging kan vi få ny informasjon som gjør at vi veier kostnader og nytte av utbygging på an annen måte enn før, og at vi dermed tar andre valg om hvor mye utbygging vi ønsker og hvor vi ønsker at utbygging skal skje rent geografisk. Det ligger altså verdier i å vente, både knyttet til alternativ bruk av områdene, og fra muligheten til å ta bedre beslutninger som følger av bedre informasjon.

Produksjonskostnader fremover i tid
En annen lærdom vi kan trekke fra utbyggingen av vindkraft på land, og andre teknologier for øvrig, er at produksjonskostnadene faller når teknologien modnes. På begynnelsen av 2010-tallet var produksjonskostnaden for landbasert vindkraft så høy at vindkraftutbygginger ikke var lønnsomme uten subsidier. I dag er vindkraft på land den klart mest bedriftsøkonomisk lønnsomme teknologien (se NVE, 2022). NVE forventer at vi vil se store kostnadsfall også for havbasert vindkraft i fremtiden.

Forventningene om lavere kostnader og høyere kraftpriser i framtiden, gjør at forventet lønnsomhet bedrer seg fremover i tid. For å sikre at fellesskapets ressurser forvaltes på en best mulig måte, burde innføring av havvind i den norske energimiksen basere seg på et samfunnsøkonomisk lønnsomhetsprinsipp uten offentlige subsidier. I de prosjektene som blir gjennomført nå spiller offentlige subsidier en viktig rolle. Dette er penger som kunne blitt brukt til andre viktige formål.

Alt i alt er det mye som taler for en roligere utbyggingstakt av vindkraft til havs enn det det nå legges opp til. Både hensynet til eksterne virkninger, bedre beslutningsgrunnlag i fremtiden og forventninger om kostnadsfall over tid, taler for en roligere og mer kontrollert utbygging der det også innhentes kunnskap. Hvis vi venter og finner ut at lønnsomheten ved havvind har økt, har vi tjent penger ved å vente med utbyggingen. Hvis vi derimot lærer at de eksterne kostnadene er så høye at utbygging koster mer enn det smaker, kan vi la være å bygge ut, og har dermed spart penger. Uansett lønner det seg å vente.

Andreas Skulstad
Konsulent

Oslo, 28.01.2022 10:25

Kan vi ta argumentasjonen omkring krafteksport for god fisk?

Laksefilet koster et par hundre kroner kiloen – altfor mye for dem med dårlig råd. Hva med et eksportforbud?

Mange tar til orde for å begrense eksporten av strøm, siden strøm er en nødvendighetsvare. Det finnes imidlertid et mer slående eksempel: fisk.

I samme grad som strøm kan man si at fisk en del av samfunnets infrastruktur. Vi spiser ikke fisk for vår egen del, vi spiser for å unngå sult, nøyaktig på samme måte som vi bruker strøm ikke for egen del, men for å unngå å fryse. Likevel eksporterte Norge hele 1,3 millioner tonn av produksjonen på 1,5 millioner tonn oppdrettslaks i 2020. Mindre enn 15 prosent blir brukt innenlands.

Det er fristende å tenke på hva eksportrestriksjoner for fisk kunne gjort for norsk økonomi. Oppdelt laks i butikken koster nå et par hundre kroner kiloen, som gjør den altfor dyr for husholdninger med dårlig råd. De stenges ute fra et velsmakende og sunt alternativ.

Dersom vi hadde rettet lakseproduksjonen mot norske husholdninger istedenfor å skamløst selge den til utlandet til høye priser, så ville kiloprisen i butikken neppe vært høyere enn 50 kroner. Effekten på produksjon ville knapt vært merkbar: Det er velkjent at laksebaronene er blant landets rikeste og kapitalavkastningen i bransjen er skyhøyt over andre næringer. De vil fortsette å produsere uansett.

Lavere pris på fisk vil ikke bare komme forbrukerne til gode. Det vil også gi en enorm stimulans til næringsliv som lever av å tilvirke og bearbeide fisken. Restaurantene vil for eksempel kunne få et voldsomt incentiv til entreprenørskap og investeringer, med store ringvirkninger i form av arbeidsplasser og verdiskaping inn i det norske samfunnet.

Ikke minst vil billig fisk som råstoff fremme næringsmiddelindustrien som bearbeider fisk, og det er som kjent bearbeiding som virkelig skaper verdier i landet. Det bearbeidede fiskeråstoffet vil kunne eksporteres og slik skaffe landet viktige eksportinntekter i det grønne skiftet.

Hvis vi dirigerte laksen innenlands, kunne Norge skaffet seg et enormt komparativt fortrinn i fiskeforedling. Dette fortrinnet skusles bort i dag når fisken bare eksporteres. For ytterligere å styrke norsk næringsliv bør det vurderes å åpne for oppdrett i sårbare områder.

Det kan være vanskelig å tvinge private lakseprodusenter til å selge innenlands, men svaret på det er enkelt: Regjeringen bør sperre veiene som går ut av landet med bom. På lengre sikt er det tryggest å bryte dem opp slik at bare et par ferdselsårer står igjen. Det kan også være nyttig å kjøpe opp fisken før den krysser grensen. Enkelte politikere har i strømsaken foreslått en statlig oppkjøper. Det er en fin idé som kan overføres til fisk. Et statlig organ som kjøper opp fisken og selger den billig til forbrukerne, kan bli et potent virkemiddel for å fremme velferd.

Selvsagt er det ingen som med vett og forstand i behold går inn for å stenge oppdrettsnæringen ute fra eksportmarkedene. Vi bygger ut veinettet for å få varene ut til lavest mulig kostnad. Vi selger fisken til høystbydende, og det er flott at utlendinger betaler godt for den. Nordmenn må finne seg i å betale det samme, en nasjonal pris på fisk er utelukket. Slik skaffer et lite land seg velstand her i verden.

Hvorfor legger så mange bort denne logikken når varen heter strøm? Strømregningen på Østlandet et par midtvintersmåneder er tross alt et kortsiktig problem.

Argumentene i DN og andre medier går på at strøm er nødvendig for folk, at den er ulik andre varer fordi den ikke gir nytte i seg selv, at den kan dyttes inn i kraftkrevende produkter som så eksporteres, noe vi etter sigende må gjøre mer av i fremtiden.

Argumentene holder ikke.


Haakon Vennemo
Partner og daglig leder

Oslo, 21.01.2022 14:00

Energipriser vekker kraftige reaksjoner

Bildene vi ser fra Kasakhstans største by Almaty, setter vår egen strømprisdebatt i perspektiv. Utbrente biler, tap av menneskeliv og store opptøyer i gatene står i grell kontrast til Norges livlige men fortsatt fredelige debatt i nyhetsprogrammer, sosiale medier og på Stortinget.

Energipriser er imidlertid fellesnevneren. Drivstoff til bilene i Kasakhstan baseres hovedsakelig på LPG. Det vil si om lag det samme som vi bruker til grillen i Norge, og som også selges i et nokså beskjedent omfang til gassdrevne busser og kjøretøy her til lands.

LPG har vært prisregulert i Kasakhstan og befolkningen er vant til et prisnivå som gjør at det er mulig for de fleste å reise med bil i dette enorme landet, der kollektivtransport er nesten fraværende. Regjeringen fjernet nylig dette pristaket. Konsekvensen ble en dobling av gassprisen, noe som slo rett inn i befolkningens økonomi.

Når store prisendringer treffer de deler av husholdningenes forbruk som anses som nødvendige, blir velferdstapet stort. Dette gjelder strøm i Norge og det gjelder drivstoff i Kasakhstan.

I en ny studie beskriver Vista Analyse klimapolitikken i landene i Sentral-Asia. Landene deltok med en samlet delegasjon til det seneste COP i Skottland. Rapporten, som ble ferdigstilt ved nyttår, slår fast at subsidiering av energipriser kan være til hinder for mer effektiv og klimavennlig energiproduksjon.

Vi skriver «Også de andre landene i Sentral-Asia har svært lave kraftpriser til husholdningene. Høyere priser vil redusere forbruket og motivere til energiøkonomisering. Tiltaket er imidlertid ofte upopulært hos velgerne og må kanskje komme i sammenheng med andre endringer i landets skattesystem.»

Uroen i Kasakhstan vitner om hvordan det kan gå når helheten i skatter og subsidier ikke balanseres.

Kasakhstan kan også være et eksempel på hvor vanskelig det er å reversere subsidieordninger når de først er innført. Derfor kan det være klokt å justere den norske kompensasjonsmodellen for høye kraftpriser mens ordningen fortsatt er ny.

Når ordningen får bestå over tid kan den sementeres og bli vanskelig å endre. Da er det greit at innretningen på ordningen er god i utgangspunktet.

Bjørnar Andreas Kvinge
Seniorkonsulent

Oslo, 19.01.2022 11:10

Velkommen til Vistas nye fagblogg!

Konsulenter har blitt tillagt mange sitater opp gjennom årene. Et konsulentselskap skal for ikke så altfor mange år siden ha konkludert med at Internett er «just a passing fad».

I dag er vi temmelig sikre på at Internett er kommet for å bli. Det skulle ikke forundre meg om det samme gjelder blogger.

Ordet blogg kommer fra en forenkling av ordene web og logg. Om web er et engelsk ord, er blogg for lengst blitt et vanlig ord i det norske vokabularet. Det skulle bare mangle om ikke Vista Analyse også blogger av og til. For det er mye interessant vi jobber med, og mange spennende mennesker vi møter og problemstillinger vi tar tak i.

Våre arbeider gjøres for oppdragsgivere fra hele verden. Vi er involvert i analyser innenfor hele spekteret av næringer, offentlig og privat sektor og innenfor et vell av ulike økonomiske problemstillinger.

Vårt arbeid ender ofte opp i rapporter. De fleste av dem er offentlig tilgjengelig på våre nettsider. Det viser seg likevel, til forundring for oss forfattere, at det finnes nordmenn som ikke leser alle våre rapporter.

Derfor har vi et ønske om innimellom å dele budskap med flere. Det kan være interessante fakta og funn fra våre rapporter. Det kan være ny forskning som vi har lagt merke til – eller som våre fagfolk selv har gjennomført. Og det kan være aktuelle tema der vi ønsker å dele våre perspektiver.

Som et uavhengig konsulentselskap er vi bevisst på å ikke velge side i politiske saker eller ende opp i en situasjon der vi løper oppdragsgiveres ærend. Det vil alltid stå som et krav til vår aktivitet at vi utfører oppdrag med høy faglig kvalitet, uavhengighet og integritet. Det er imidlertid ikke til hinder for at vi skal kunne bidra i samfunnsdebatten.

På vår nettside og vår LinkedIn-profil vil vi i tiden som kommer legge ut nye blogginnlegg. På LinkedIn vil det være mulig å følge oss slik at du får beskjed når det legges ut nye innlegg, og her vil det også være mulig å kommentere på sakene vi legger ut. Vi blogges!

Haakon Vennemo
Daglig leder

Vista-analyse.no bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg den beste opplevelsenGDPR