forum
VISTA Fagblogg

Hjertelig velkommen til Vista Analyses fagblogg! Her presenteres interessante funn og fakta fra utredninger, samt andre budskap og perspektiver som våre dyktige ansatte ønsker å dele fra spennende oppdrag og møter med interessante mennesker.

Bloggen vil fungere som en politisk nøytral stemme i samfunnsdebatten som Vista Analyse ønsker å ta del i. Innlegg på bloggen vil også publiseres på vår side på LinkedIn, hvor lesere kan kommentere sine betraktninger om temaene.

God lesning!

Oslo, 10.03.2022 10:45

Hvorfor momsfritak på reparasjoner er en dårlig idé

Forbrukerrådet har nylig forsøkt å reise en debatt om fjerning av merverdiavgiften på reparasjoner. Målet er å gjøre det mer attraktivt å reparere fremfor å kjøpe nye produkter, og slik sett bidra til en mer sirkulær økonomi med mindre bruk og kast. Forbrukerrådet har i denne forbindelse engasjert Oslo Economics til å utarbeide en rapport hvor de kartlegger og vurderer kunnskap om konsumrespons (priselastisiteter) og reparasjonspotensial for ulike varegrupper. Vi vil gi honnør til våre konkurrenter i Oslo Economics for å ha skrevet en rapport med god samfunnsøkonomisk utgreiing av egenskapene til etterspørselen etter ulike produkter som egner seg for reparasjon. De potensielle gevinstene ved tiltaket er svært godt belyst i rapporten.

Det rapporten derimot mangler, er en gjennomgang av kostnadene ved fjerning av merverdiavgiften på reparasjoner. Samfunnets kostnader ved tiltaket knytter seg til bortfall av skatteinntekter, innføring av (ytterligere) forstyrrelser i de relative prisene i økonomien, samt potensial for økte administrasjonskostnader. Utspillet til Forbrukerrådet fikk, ikke overraskende, tommel ned fra Finansdepartementet. Departementet kan blant annet lene seg på en offentlig utredning de mottok i 2019, som anbefaler at vi kun har én generell sats for merverdiavgift i Norge. Eksempler på varer og tjenester som har andre satser i dag er næringsmidler og persontransport, som har henholdsvis 15 og 12 prosent merverdiavgift, og aviser, bøker og e-bøker som er fritatt for merverdiavgift. Innføring av nye fritak fra merverdiavgift går altså i motsatt retning av utvalgets anbefalinger.

Ifølge skatteteorien vil det generelt være samfunnsøkonomiske kostnader forbundet med skattlegging. Dette er fordi skatt reduserer den opplevde verdien av produktivt arbeid, og fører til at tjenester som ellers ville blitt gjennomført, ikke blir det. Veilederen i samfunnsøkonomiske analyser illustrerer dette godt med et enkelt eksempel:

Dersom person A er villig til å utføre en tjeneste for person B for 10 000 kroner, og B synes tjenesten er verdt 11 000 kroner, er det til begges fordel at tjenesten blir utført. Dersom A har en marginalskatt på 50 prosent, mottar han imidlertid bare 5500 av de 11 000 kronene B er villig til å betale. Tjenesten blir derfor ikke utført, og den potensielle gevinsten på 1000 kroner blir ikke realisert.

Det finnes selvsagt unntak fra regelen om at skattlegging er negativt for økonomien og samfunnet, og det vanligste eksempelet på dette er når en økonomisk aktivitet medfører kostnader for andre enn de involverte i transaksjonen. Dette kalles en negativ ekstern virkning (eller en «negativ eksternalitet»), og korrigeres gjerne med avgifter. Et eksempel er forurensing, der flere enn kun kjøper og selger bærer kostnaden ved den forurensende aktiviteten, noe som gjør at de ikke tar dette innover seg i tilstrekkelig grad. Samfunnet kommer dermed bedre ut ved å skattlegge aktiviteten. CO2-avgiften er et godt eksempel på en slik effektivitetsfremmende skatt rettet mot negative eksternaliteter.

Dersom vi kunne ha finansiert staten kun basert på skattlegging av negative eksternaliteter, ville annen skattlegging, og særlig en merverdiavgift, ikke være nødvendig for å oppnå gevinstene av å ha en stat. Når det derimot er nødvendig med mer enn kun effektivitetsfremmende skatter, må det gjøres en avveiing mellom kostnadene ved skattlegging og gevinstene ved en tilstrekkelig finansiert stat.

Bakgrunnen for utformingen av merverdiavgiften kommer fra tanken om at et bredt skattegrunnlag bidrar til minst mulig skadelige virkninger fra skattlegging. Dette fordi effektivitetstapet fra skattlegging tenderer til å øke kvadratisk med skattesatsen [1]. Grunnet denne egenskapen er det generelt bedre å skattlegge mange ting litt enn få ting mye. Ved å lage unntak og avvik fra prinsippet om én sats for merverdiavgift uthules denne effekten. Det fører til lavere skatteinntekter for staten, som potensielt må dekkes inn med økte skatter andre steder, der kostnaden kan være høyere.

Det er altså mange samfunnsøkonomifaglige begrunnelser for hvorfor man bør tenke seg om både én og to ganger før man kutter merverdiavgiften på enkelte varer eller tjenester, selv om målet er aldri så nobelt. En tommelfingerregel, som Finansdepartementet viser til i sitt svar til saken, er at dersom tilsvarende ønskede effekter (i dette tilfellet klima- og miljøeffekter fra en mer sirkulær økonomi) kan oppnås på andre måter, for eksempel gjennom miljøavgifter eller subsidier på miljøvennlige reparasjoner, er dette en mer effektiv måte å gjøre det på.

Det finnes mange gode formål som kan støttes ved reduserte merverdiavgiftssatser, som vil gi lavere priser og nyttevirkninger fra økt konsum. Eksempler er folkehelsegevinster ved fjerning av merverdiavgift på frukt- og grønt (noe Kiwi til stadighet reklamerer for at de ønsker) eller økte inntekter for reiselivsbedrifter ved redusert merverdiavgift på reiser. Felles for disse, og mange andre gode formål, et at en redusert merverdiavgiftssats også medfører tapte skatteinntekter, økonomiske forstyrrelser og økte administrasjonskostnader. Dersom man åpner for at flere formål skal få en særbehandling i skattesystemet blir veien naturligvis også kortere for at flere aktører ber om det samme. Dersom flere og flere aktører bruker mye av sin egen (og andres) tid og ressurser på å tilkarre seg slike fordeler, vil dette også medføre samfunnsøkonomiske tap, dog indirekte, ved at produktiv tid og ressurser brukes på å skape mer ineffektivitet. Dette er et mer politisk-økonomisk argument enn de som kommer fra skatteteorien, men det er likefullt et relevant poeng som bør bekymre enhver som er opptatt av effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser.

Vista Analyse gjennomførte i fjor en samfunnsøkonomisk analyse av en foreslått ordning med skattefradrag for tjenester i hjemmet, etter modell fra den svenske RUT-ordningen, på oppdrag fra NHO Service og Handel. I motsetning til oppdraget som Forbrukerrådet nylig ga Oslo Economics, så vi på både gevinster og kostnader ved innføring av en tilsvarende ordning i norsk sammenheng. Nytteeffektene ved ordningen kommer blant annet fra reduksjon av ulovlig svart tjenesteproduksjon (med tilhørende økt skatteinngang fra tidligere ubeskattet aktivitet), velferdseffekter for husholdningene og mer reparasjon og gjenbruk. Disse effektene viste seg å ikke være store nok til å veie opp for kostnadene fra tapte skatteinntekter (særlig fra tjenester som allerede gjennomføres hvitt i dag) og økte administrasjonskostnader. Resultatet overrasker ikke, sett i lys av kunnskapen fra skatteteorien.

Eivind Bjørkås
Samfunnsøkonom og konsulent i Vista Analyse


[1] Effektivitetstapet/skattekilen kalles gjerne «Harbergers triangel», og under visse forutsetninger om elastisiteten i tilbudet og etterspørselen kan det vises at denne øker kvadratisk med skattesatsen. Mekanismen har også sammenheng med den velkjente Ramsey-regelen for skattlegging av goder basert på «den inverse elastsitetsregel». Den nysgjerrige leser eller aspirerende skatteøkonom oppfordres til å sette seg inn i Harbergers triangel her og her, og Ramsey-regelen her.

Oslo, 01.03.2022 13:36

Det lønner seg å vente med vindkraft til havs

Det er store ambisjoner for ny utvikling av havvind. Både regjeringen og de fleste partiene på Stortinget er enige om en storstilt havvindsatsning. Lærdommene fra den raske utbyggingen av vindkraft på land på 2010-tallet taler for at vi burde ha en litt roligere utbygging av vindkraft til havs. Ved å ta oss bedre tid kan vi lære mer om kjente og potensielt ukjente konfliktområder. En treg utbygging gjør at vi også kan spare fellesskapet fra å subsidiere ulønnsomme prosjekter og at vi kan dra nytte av fall i produksjonskostnader som følger av at teknologien modnes i andre land.

Som for havvind i dag, var det for 10-15 år siden nærmest tverrpolitisk enighet om at det måtte være en rask utbygging av vindkraft på land. Fra politisk hold ble det presset på for at NVE skulle gi konsesjoner, og det ble laget subsidieordninger. Resultatet ble stor folkelig og politisk motstand og at det i dag nesten ikke bygges ut ny vindkraft på land. Nå når partiene overbyr hverandre i vindkraftsatsningen til havs, kan det oppleves som at de er på vei til å gjenta de samme feilene som de gjorde i vindkraftsatsningen på land.

Negative eksterne virkninger for miljø og andre interessenter
Noe som ikke ble tatt særlig hensyn til i vindkraftsatsningen på land, var de eksterne virkningene for miljø og naboer. Vindkraft på land medfører store arealbeslag og medfører tap av habitat for dyreliv og ødeleggelse på flora. Mange av vindkraftutbyggingene skjedde i uberørt natur hvor på den ene siden vindressursene var størst, men på den andre siden miljøødeleggelsene også var store. En større diskusjon tidligere om hvor store miljøvirkninger vi er villig til å akseptere, kunne ført til andre mer skånsomme utbygginger.

Det kan oppstå negative eksterne virkninger fra havvind også. Fiskerinæringen har uttalt at områder som bygges med havvind ødelegges som fiskefelt. Havforskningsinstituttet uttaler at vi vet for lite om hvilke konsekvenser havvind har for fisken og økosystemet i et område. Dette taler for en rolig utbygging sammen med forskningsprogrammer for å evaluere de eksterne virkningene. I økonomifaget kalles verdiene fra å utsette irreversible beslutninger for opsjonsverdier. Hvis vi venter med utbygging kan vi få ny informasjon som gjør at vi veier kostnader og nytte av utbygging på an annen måte enn før, og at vi dermed tar andre valg om hvor mye utbygging vi ønsker og hvor vi ønsker at utbygging skal skje rent geografisk. Det ligger altså verdier i å vente, både knyttet til alternativ bruk av områdene, og fra muligheten til å ta bedre beslutninger som følger av bedre informasjon.

Produksjonskostnader fremover i tid
En annen lærdom vi kan trekke fra utbyggingen av vindkraft på land, og andre teknologier for øvrig, er at produksjonskostnadene faller når teknologien modnes. På begynnelsen av 2010-tallet var produksjonskostnaden for landbasert vindkraft så høy at vindkraftutbygginger ikke var lønnsomme uten subsidier. I dag er vindkraft på land den klart mest bedriftsøkonomisk lønnsomme teknologien (se NVE, 2022). NVE forventer at vi vil se store kostnadsfall også for havbasert vindkraft i fremtiden.

Forventningene om lavere kostnader og høyere kraftpriser i framtiden, gjør at forventet lønnsomhet bedrer seg fremover i tid. For å sikre at fellesskapets ressurser forvaltes på en best mulig måte, burde innføring av havvind i den norske energimiksen basere seg på et samfunnsøkonomisk lønnsomhetsprinsipp uten offentlige subsidier. I de prosjektene som blir gjennomført nå spiller offentlige subsidier en viktig rolle. Dette er penger som kunne blitt brukt til andre viktige formål.

Alt i alt er det mye som taler for en roligere utbyggingstakt av vindkraft til havs enn det det nå legges opp til. Både hensynet til eksterne virkninger, bedre beslutningsgrunnlag i fremtiden og forventninger om kostnadsfall over tid, taler for en roligere og mer kontrollert utbygging der det også innhentes kunnskap. Hvis vi venter og finner ut at lønnsomheten ved havvind har økt, har vi tjent penger ved å vente med utbyggingen. Hvis vi derimot lærer at de eksterne kostnadene er så høye at utbygging koster mer enn det smaker, kan vi la være å bygge ut, og har dermed spart penger. Uansett lønner det seg å vente.

Andreas Skulstad
Konsulent

Oslo, 28.01.2022 10:25

Kan vi ta argumentasjonen omkring krafteksport for god fisk?

Laksefilet koster et par hundre kroner kiloen – altfor mye for dem med dårlig råd. Hva med et eksportforbud?

Mange tar til orde for å begrense eksporten av strøm, siden strøm er en nødvendighetsvare. Det finnes imidlertid et mer slående eksempel: fisk.

I samme grad som strøm kan man si at fisk en del av samfunnets infrastruktur. Vi spiser ikke fisk for vår egen del, vi spiser for å unngå sult, nøyaktig på samme måte som vi bruker strøm ikke for egen del, men for å unngå å fryse. Likevel eksporterte Norge hele 1,3 millioner tonn av produksjonen på 1,5 millioner tonn oppdrettslaks i 2020. Mindre enn 15 prosent blir brukt innenlands.

Det er fristende å tenke på hva eksportrestriksjoner for fisk kunne gjort for norsk økonomi. Oppdelt laks i butikken koster nå et par hundre kroner kiloen, som gjør den altfor dyr for husholdninger med dårlig råd. De stenges ute fra et velsmakende og sunt alternativ.

Dersom vi hadde rettet lakseproduksjonen mot norske husholdninger istedenfor å skamløst selge den til utlandet til høye priser, så ville kiloprisen i butikken neppe vært høyere enn 50 kroner. Effekten på produksjon ville knapt vært merkbar: Det er velkjent at laksebaronene er blant landets rikeste og kapitalavkastningen i bransjen er skyhøyt over andre næringer. De vil fortsette å produsere uansett.

Lavere pris på fisk vil ikke bare komme forbrukerne til gode. Det vil også gi en enorm stimulans til næringsliv som lever av å tilvirke og bearbeide fisken. Restaurantene vil for eksempel kunne få et voldsomt incentiv til entreprenørskap og investeringer, med store ringvirkninger i form av arbeidsplasser og verdiskaping inn i det norske samfunnet.

Ikke minst vil billig fisk som råstoff fremme næringsmiddelindustrien som bearbeider fisk, og det er som kjent bearbeiding som virkelig skaper verdier i landet. Det bearbeidede fiskeråstoffet vil kunne eksporteres og slik skaffe landet viktige eksportinntekter i det grønne skiftet.

Hvis vi dirigerte laksen innenlands, kunne Norge skaffet seg et enormt komparativt fortrinn i fiskeforedling. Dette fortrinnet skusles bort i dag når fisken bare eksporteres. For ytterligere å styrke norsk næringsliv bør det vurderes å åpne for oppdrett i sårbare områder.

Det kan være vanskelig å tvinge private lakseprodusenter til å selge innenlands, men svaret på det er enkelt: Regjeringen bør sperre veiene som går ut av landet med bom. På lengre sikt er det tryggest å bryte dem opp slik at bare et par ferdselsårer står igjen. Det kan også være nyttig å kjøpe opp fisken før den krysser grensen. Enkelte politikere har i strømsaken foreslått en statlig oppkjøper. Det er en fin idé som kan overføres til fisk. Et statlig organ som kjøper opp fisken og selger den billig til forbrukerne, kan bli et potent virkemiddel for å fremme velferd.

Selvsagt er det ingen som med vett og forstand i behold går inn for å stenge oppdrettsnæringen ute fra eksportmarkedene. Vi bygger ut veinettet for å få varene ut til lavest mulig kostnad. Vi selger fisken til høystbydende, og det er flott at utlendinger betaler godt for den. Nordmenn må finne seg i å betale det samme, en nasjonal pris på fisk er utelukket. Slik skaffer et lite land seg velstand her i verden.

Hvorfor legger så mange bort denne logikken når varen heter strøm? Strømregningen på Østlandet et par midtvintersmåneder er tross alt et kortsiktig problem.

Argumentene i DN og andre medier går på at strøm er nødvendig for folk, at den er ulik andre varer fordi den ikke gir nytte i seg selv, at den kan dyttes inn i kraftkrevende produkter som så eksporteres, noe vi etter sigende må gjøre mer av i fremtiden.

Argumentene holder ikke.


Haakon Vennemo
Partner og daglig leder

Oslo, 21.01.2022 14:00

Energipriser vekker kraftige reaksjoner

Bildene vi ser fra Kasakhstans største by Almaty, setter vår egen strømprisdebatt i perspektiv. Utbrente biler, tap av menneskeliv og store opptøyer i gatene står i grell kontrast til Norges livlige men fortsatt fredelige debatt i nyhetsprogrammer, sosiale medier og på Stortinget.

Energipriser er imidlertid fellesnevneren. Drivstoff til bilene i Kasakhstan baseres hovedsakelig på LPG. Det vil si om lag det samme som vi bruker til grillen i Norge, og som også selges i et nokså beskjedent omfang til gassdrevne busser og kjøretøy her til lands.

LPG har vært prisregulert i Kasakhstan og befolkningen er vant til et prisnivå som gjør at det er mulig for de fleste å reise med bil i dette enorme landet, der kollektivtransport er nesten fraværende. Regjeringen fjernet nylig dette pristaket. Konsekvensen ble en dobling av gassprisen, noe som slo rett inn i befolkningens økonomi.

Når store prisendringer treffer de deler av husholdningenes forbruk som anses som nødvendige, blir velferdstapet stort. Dette gjelder strøm i Norge og det gjelder drivstoff i Kasakhstan.

I en ny studie beskriver Vista Analyse klimapolitikken i landene i Sentral-Asia. Landene deltok med en samlet delegasjon til det seneste COP i Skottland. Rapporten, som ble ferdigstilt ved nyttår, slår fast at subsidiering av energipriser kan være til hinder for mer effektiv og klimavennlig energiproduksjon.

Vi skriver «Også de andre landene i Sentral-Asia har svært lave kraftpriser til husholdningene. Høyere priser vil redusere forbruket og motivere til energiøkonomisering. Tiltaket er imidlertid ofte upopulært hos velgerne og må kanskje komme i sammenheng med andre endringer i landets skattesystem.»

Uroen i Kasakhstan vitner om hvordan det kan gå når helheten i skatter og subsidier ikke balanseres.

Kasakhstan kan også være et eksempel på hvor vanskelig det er å reversere subsidieordninger når de først er innført. Derfor kan det være klokt å justere den norske kompensasjonsmodellen for høye kraftpriser mens ordningen fortsatt er ny.

Når ordningen får bestå over tid kan den sementeres og bli vanskelig å endre. Da er det greit at innretningen på ordningen er god i utgangspunktet.

Bjørnar Andreas Kvinge
Seniorkonsulent

Oslo, 19.01.2022 11:10

Velkommen til Vistas nye fagblogg!

Konsulenter har blitt tillagt mange sitater opp gjennom årene. Et konsulentselskap skal for ikke så altfor mange år siden ha konkludert med at Internett er «just a passing fad».

I dag er vi temmelig sikre på at Internett er kommet for å bli. Det skulle ikke forundre meg om det samme gjelder blogger.

Ordet blogg kommer fra en forenkling av ordene web og logg. Om web er et engelsk ord, er blogg for lengst blitt et vanlig ord i det norske vokabularet. Det skulle bare mangle om ikke Vista Analyse også blogger av og til. For det er mye interessant vi jobber med, og mange spennende mennesker vi møter og problemstillinger vi tar tak i.

Våre arbeider gjøres for oppdragsgivere fra hele verden. Vi er involvert i analyser innenfor hele spekteret av næringer, offentlig og privat sektor og innenfor et vell av ulike økonomiske problemstillinger.

Vårt arbeid ender ofte opp i rapporter. De fleste av dem er offentlig tilgjengelig på våre nettsider. Det viser seg likevel, til forundring for oss forfattere, at det finnes nordmenn som ikke leser alle våre rapporter.

Derfor har vi et ønske om innimellom å dele budskap med flere. Det kan være interessante fakta og funn fra våre rapporter. Det kan være ny forskning som vi har lagt merke til – eller som våre fagfolk selv har gjennomført. Og det kan være aktuelle tema der vi ønsker å dele våre perspektiver.

Som et uavhengig konsulentselskap er vi bevisst på å ikke velge side i politiske saker eller ende opp i en situasjon der vi løper oppdragsgiveres ærend. Det vil alltid stå som et krav til vår aktivitet at vi utfører oppdrag med høy faglig kvalitet, uavhengighet og integritet. Det er imidlertid ikke til hinder for at vi skal kunne bidra i samfunnsdebatten.

På vår nettside og vår LinkedIn-profil vil vi i tiden som kommer legge ut nye blogginnlegg. På LinkedIn vil det være mulig å følge oss slik at du får beskjed når det legges ut nye innlegg, og her vil det også være mulig å kommentere på sakene vi legger ut. Vi blogges!

Haakon Vennemo
Daglig leder

Vista-analyse.no bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg den beste opplevelsenGDPR