Fange CO2 rett fra luften!

Vista Analyse og SINTEF har på oppdrag fra Miljødirektoratet kartlagt mulighetsrommet, teknologisk og økonomisk, for å ta i bruk teknologi for direkte fangst av CO₂ i Norge. De samfunnsøkonomiske tiltakskostnadene kan være mellom 2 000 og 4 000 kroner per tonn for de første anleggene. Miljødirektoratet skal bruke kunnskapsgrunnlaget til å vurdere konsepter for å fange CO₂ fra omgivelsesluft (Direct Air Capture, DAC) eller fra vann (Indirect Ocean Capture, IOC). Rapporten er tilgjengelig her på vår nettside eller på Miljødirektoratets sider.

Omfanget av direktefangst av CO₂ fra luft er i dag svært begrenset: det finnes 18 småskala DAC-anlegg i verden, med en samlet kapasitet til å fjerne 9 000 tonn CO₂ i året. Detstørste anlegget, Orca på Island, står for nesten halvparten av den totale kapasiteten i verden. Det pågår også en utvikling av en annen type DAC-teknologi, som kun egner seg for storskala anlegg (fangst av 0,5–1 millioner tonn CO₂ årlig).

Direktefangst av CO₂ er svært energiintensiv og arealkrevende prosess. I tillegg krever det et område med god luftsirkulasjon og tilgang til infrastruktur for å frakte fanget CO₂ til lagring.

Teknologiene for direktefangst av CO₂ fra luft fremdeles relativt umodne, og kostnadsestimatene for DAC-anlegg er usikre. Med de beste estimatene vi har i dag beregner vi at de samfunnsøkonomiske tiltakskostnadene for det første anlegget («first of a kind») til å være omtrent 2 000–3 900 kroner per tonn CO₂ (avhengig av valg av teknologiløsning). Usikkerheten i kostnadene er stor, og mulighetsrommet er anslått til å spenne fra 1 000–5 700 kroner per tonn CO₂. Læring antas å redusere kostnadene betraktelig, og etter hvert kan man oppnå tiltakskostnader under 2 000 kroner per tonn CO₂ (for et «n^th of a kind»-anlegg). Det er også verdt å merke seg selv om tiltakskostnadene for DAC er høyere enn for andre CCS-teknologier, er de likevel i samme størrelsesorden som de dyreste tiltakene i Klimakur 2030.

Selv om de beregnede tiltakskostnadene er høyere enn dagens kvotepris og CO₂-avgift i norsk ikke-kvotepliktig sektor, er det grunner til å tro at direktefangst fra CO₂ kan spille en rolle i fremtiden.

Et hovedproblem i dag er at det ikke finnes marked for «sluttproduktet» fra DAC, dvs. kvoter for fanget/fjernet CO₂, ettersom disse ikke kan medregnes i verken EUs kvotesystem eller regnskapet for de ikke-kvotepliktige sektorene. Tilrettelegging av et marked for kvoter eller kreditter fra DAC vil dermed være et bidrag til utbredelsen av teknologien.