Om rammebetingelser for energiomlegging i bygge- og eiendomssektoren i Norge

Report 2006/

Ingeborg Rasmussen

Om rammebetingelser for energiomlegging i bygge- og eiendomssektoren i Norge

Category	Reports
Sub-Categories	n/a
Year	2006
Author(s)	Ingeborg Rasmussen
Download	file_download (574.6 kB)
Read in browser	PDF

SUM Report No. 12 	
 
 
 	
Politisk styring og lønnsomhet 	
 	
En analyse av rammebetingelser for energiomlegging i bygge- 	
og eiendomssektoren i Norge 	
 
 
 	
Ingeborg Rasmussen, Jørgen Knudsen og Audun Ruud 	
 	
 
 
 	
Centre for Development and the Environment 	
University of Oslo

SUM Rapport nr. 12 
© 2006 Senter for utvikling og miljø (SUM), Universitetet i Oslo 
All rights reserved 
 
Politisk styring og lønnsomhet: En analyse av ra	mmebetingelser for energiomlegging i bygge- og 	
eiendomssektoren i Norge 
Skrevet av	 Ingeborg Rasmussen, Jørgen Knudsen og Audun Ruud 	
 
SUM-ProSus 2006 
Universitetet i Oslo 
Senter for utvikling og miljø (SUM) 
Program for forskning og utredning 
for et bærekraftig samfunn (ProSus) 
Postboks 1116 Blindern 
0317 Oslo 
Tlf: 22 85 89 00 
Faks: 22 85 87 90 
info@sum.uio.no 
www.sum.uio.no/prosus 
Besøksadresse: Sognsveien 68, 4. etg 
 
Publiseringsansvarlig: Alida Jay Boye 
Trykt ved Reprosentralen, Universitetet i Oslo 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
ISSN Nr. 0806 4741 
ISBN Nr. 82-90391-49-8 
 
 
 	
 
 
 	2

FORORD 
ProSus er et strategisk universitetsprogram opprettet 	av Norges Forskningsråd, ved Senter for utvikling og 	
miljø (SUM), Universitetet i Oslo. ProSus sitt hovedmål	 er å produsere og formidle kunnskap for en bedre 	
realisering av nasjonale mål for bærekraftig utviklin	g. Arbeidet i inneværende finansieringsperiode er 	
konsentrert om tre hovedoppgaver: 	
! 	Foreta systematiske evalueringer av Norges oppf	ølging av internasjonale forpliktelser for 	
bærekraftig utvikling. Disse evalueringene er basert 	på tre typer av standarder: eksterne kriterier 	
– mål og verdier fra internasjonale avtaler og pr	ogrammer; interne kriterier – nasjonale mål og 	
handlingsplaner; og komparative kriterier – oppf	ølging og gjennomføring i andre land innenfor 	
relevante politikkområder. Herunder blir forholde	t mellom kravene til bærekraftig utvikling og 	
eksisterende demokratiske prosedyrer vurdert særskilt. 	
 
! 	Dokumentasjon og evaluering av implementering 	av relevant politikk som et grunnlag for 	
strategisk forskning om hindringer og mulighete	r. ProSus benytter seg av en integrert 	
forskningsmodell (SusLink) som fokuserer på fo	rholdet mellom og innenfor ulike områder for 	
styring. Forskningen fokuserer på det overnasjonale, nasjonale og lokale styringsnivå, i tillegg 
til næringsliv og husholdninger. 	
 	
! 	En informasjonsstrategi basert på åpne og inte	raktive kommunikasjonsmåter for raskest og mest 	
mulig effektivt å spre forskningsresultater til sen	trale aktører med betydning innenfor feltet 	
bærekraftig utvikling. Målet er å belyse altern	ative styringsstrategier og virkemidler for å 	
realisere mer bærekraftige samfunn lokalt, nasjonalt og globalt. 	
 
I tillegg til bøker og artikler i vitenskaplige tidsskrifter p	ubliserer ProSus også rapporter og arbeidsnotater for å 	
formidle forskningsresultatene på en effektiv måte til 	nøkkelaktører og beslutningstakere. For en fullstendig 	
oversikt over prosjekter og publik	asjoner, se gjerne SUMs websid	er: http://www.sum.uio.no/prosus/ 	
 
William M. Lafferty, 
Professor i statsvitenskap 
Programleder, ProSus 
 	
 	3

5	
OPPDRAGSGIVERS FORORD 
Denne utredningen er en del av et større prosjekt i regi 	av Statsbygg knyttet til energibruk og energiomlegging i norsk 	
bygge- og eiendomsnæring. Bakgrunnen for Statsbyggs arbeid her er ønsket om å medvirke til omlegging av samfunnet i 
bærekraftig retning. Politisk har en begynt på den “lange veien”. Dette er klart uttalt og nedfelt i en rekke offisielle 
politiske dokumenter. Men omsetting av politiske målformuleri	nger til praktisk rettede, virkningsfulle og ikke minst 	
koordinerte operative tiltak er pr	. dato likevel mangelvare. Statsbygg som en offentlig aktør, har her et spesielt ansvar. 	
For å oppnå en bærekraftig samfunnsutvikling står energi og energihåndtering helt sentralt. Drift av bygg står for nesten 40 
% av energikonsumet i samfunnet. Omlegging til et bærekraftig 	samfunn er derfor ikke mulig	 uten fokus på og målrettet 	
innsats innenfor denne sektoren. På den annen side er det sannsynligvis også her at potensialet er størst mht. å oppnå 
signifikante positive resultater. Hovedmål	et med Statsbyggs satsing er å få frem 	konkrete barrierer og	 også drivkrefter 	
knyttet til en ønsket/valgt omlegging samt peke på hvorledes di	sse faktorene kan påvirkes ut fra et “bærekraftssynspunkt”. 	
Den høye andelen av samlet energiforbruk innenfor BE sektoren er ikke noe særnorsk fenomen, men gjelder for alle 
industrialiserte land. Det som derimot er særnorsk, er vår om	fattende bruk av elektrisk kraft til oppvarming. 25-30 % av 	
produksjonskapasiteten til alle våre vannkraft	verk i et såkalt normalår, i.e. 33 TWh/	år, anvendes i denne sektoren. Dette er 	
egentlig sløsing med en meget høyverdig energiressurs som ville	 kunne gi bedre avkastning på andre områder. Omlegging 	
på oppvarmingssiden i bygg fra el til ny fornybare energi er derfor en viktig del av arbeidet. 
At vi går mot et annet energiregime er ikke noe nytt. Det har vært forstått lenge, og er blant annet bakgrunnen for 
omfattende “enøkvirksomhet” som først ble lagt til e-verkene i kommunene og siden til Enova. Det er også investert mye i 
forskning, og det er igangsatt omfatte	nde politiske programmer. Forskningen har 	gitt oss bred oversikt over muligheter 	
både til å skaffe ny fornybar energi, og til å bruke den energien vi har mer effektivt. Men det forskningen kanskje særlig 
har vist, er at det ikke finnes noen lettvinte snarveier. Det 	må omfattende omstilling til i alle land, og hvis vi ikke mestrer	 	
den kan det ende med økonomisk problemer og mulig sosial uro. 
På den annen side åpner et endret energiperspektiv også for positiv endring, innovasjon og verdiskaping. Denne 
verdiskapingen er det sentrale fokus i dette arbeidet. Vi kan møte utfordringen både gjennom produksjon av ny fornybar 
energi, og ved å bruke den energien vi allerede rår over mer effektivt. Så langt har det imidlertid vist seg uhyre vanskelig å 
få omstilling i gang i større skala både i Norge og i verden for øvrig. Tradisjonell motvilje mot forandring fra det vi er vant	 	
med spiller nok en rolle, men vi står også overfor en 	konkret problemstilling med bakgrunn i måten vi organiserer 	
økonomisk virksomhet på. De fysiske forandringene som må til for å møte en ny energisituasjon vil i vår markedsbaserte 
økonomi utføres av (private) firmaer med klare krav til økonomisk avkastning. Firmaene vil møte kravet om lønnsomhet 
ved, blant alle mulige prosjekter, å velge de prosjektene de tjener mest på. Noen av disse prosjektene vil kunne lede mot 
fornybar energi, andre ikke. Hva kan vi så gjøre for å få fram lønnsomme prosjekter med basis i fornybar energi? Det 
synes klart at dette må skje ut fra bransjens premisser og på en slik måte at firmaene blir lønnsomme, og derved kan bygge 
opp nødvendig kompetanse og organisasjon. Men det krever også en koordinert og målrettet innsats/støtte fra det 
offentlige for å ivareta de samfunnsmessige og økonomiske forhold som markedet ikke dekker. 
Stein Rognlien, 
Statsbygg

INNHOLD 
1 	INNLEDNING	...................................................................................................................................................... 7	 	
2 	NASJONALE ENERGIPOLITISKE MÅL OG STRATEGISK RAMME	............................................... 8	 	
2.1	 BAKGRUNN	.................................................................................................................................................. 8	 	
2.2	 MARKEDSBETINGELSER FOR ENERGIOMLEGGINGER	?................................................................................ 9	 	
2.3	 OPPRETTING AV 	ENOVA 	SF	 OG VIDERE FØRINGER FOR ENERGIOMLEGGING	.......................................... 10	 	
2.4	 NÆRMERE AVGRENSETE MÅL MED RELEVANS FOR BYGG	- OG EIENDOMSNÆRINGEN	............................ 11	 	
3 	ENERGIOMLEGGINGER I BE-NÆRI	NGEN – MÅL OG MULIGHETER	....................................... 15	 	
3.1	 HVILKE ENERGIBIDRAG KAN HØSTES I 	BE-	NÆRINGEN	?.......................................................................... 15	 	
3.2	 HVA KAN REDUSERES OG	/ELLER LEGGES OM	?......................................................................................... 16	 	
3.3	 KOSTNADER VED OMLEGGINGER OG REDUSERT ENERGIBRUK I 	BE-	NÆRINGEN	..................................... 17	 	
3.4	 MÅLKONFLIKTER	...............................................................................................................................	........ 18	 	
3.5	 NÆRMERE OM ENERGIOMLEGGINGER I BOLIGER	...................................................................................... 20	 	
3.6	 ENERGIBRUK I NÆRINGSBYGG	.................................................................................................................. 21	 	
3.7	 DRØFTING 	– BYGGSEKTORENS ENERGIBIDRAG	........................................................................................ 22	 	
4 	OFFENTLIG POLITIKK MED SPES	IELL RELEVANS FOR BE-BRANSJEN	................................ 27	 	
4.1	 SENTRALE OFFENTLIGE VIRKEMIDLER	...................................................................................................... 27	 	
4.2	 NÆRMERE OM 	STATENS ROLLE SOM AKTØR I MARKEDET	....................................................................... 33	 	
4.3	 OPPSUMMERING	; POLITISKE MÅL	, RAMMEBETINGELSER OG STATEN SOM MARKEDSAKTØR	................. 35	 	
5 	HVORDAN PRIORITERE? OM LØNNSOMH	ET OG KOSTNADSEFFEKTIVITET FRA 	
ULIKE PERSPEKTIVER	...............................................................................................................................	. 37	 	
5.1	 SAMFUNNSØKONOMI 	– HVA OG HVORDAN	?............................................................................................. 38	 	
5.2	 FORDELING AV KOSTNADER OG GEVINSTER 	– PERSPEKTIVER PÅ LØNNSOMHET	.................................... 41	 	
5.3	 BEDRIFTS	- OG SAMFUNNSØKONOMISK LØNNSOMHET	............................................................................. 42	 	
5.4	 NÆRMERE OM LØNNSOMHETSVURDERINGER	.......................................................................................... 44	 	
5.5	 OPPSUMMERING 	– ØKONOMISKE BARRIERER FOR ENERGIOMLEGGINGER	.............................................. 47	 	
6 	NÆRMERE VURDERING AV KONSISTENS	EN I POLITISK STYRING SOM 	
RAMMEBETINGELSE FOR ENERGIOMLEGGING	............................................................................. 49	 	
6.1	 POLITISKE MÅLSETTINGER 	– KONSISTENS ELLER MÅLKONFLIKT	?.......................................................... 49	 	
6.2	 SAMMENHENGEN MELLOM OVERORDNETE MÅL OG DEN VIDERE VIRKEMIDDELUTFORMING OG 
IMPLEMENTERING	...................................................................................................................................... 52	 	
6.3	 EVALUERING OG JUSTERING AV ENERGIPOLITISKE MÅL	.......................................................................... 53	 	
6.4	 MULIGHETER GJENNOM NYE PROSESSER	?................................................................................................ 54	 	
7 	KONKLUSJON OG ANBEFALINGER	........................................................................................................ 55	 	
8 	REFERANSELISTE	.......................................................................................................................................... 57	 	
 
 
 
 	6

7	
1 	INNLEDNING 	
 
Siden 1999 har det i Norge vært et politisk mål å st	yrke arbeidet med å effektivisere den nasjonale 	
energibruken. Disse målene kan knyttes til “energiomleggi	ng” som da både dekker økt bruk av nye, fornybare 	
energikilder – og økt vektlegging av energieffektiviser	ing. Samtidig øker fortsatt etterspørselen etter nye 	
tekniske installasjoner og nye løsninger for økt komfort. En	 svak prisøkning på elektrisitet (el) har medført økt 	
etterspørsel etter alternative løsninger, samt løsninger fo	r større grad av energieffektivitet. Det er imidlertid 	
fremdeles en rekke barrierer i markedet for alternative løsn	inger. En hovedutfordring er at investering i og bruk 	
av nye, fornybare energikilder fortsatt betrak	tes som lite lønnsomt sammenlignet med tradisjonelle 	
energiløsninger basert på el. Bygg- og eiendomsn	æringen (BE-næringen) har mottatt impulser både fra 	
offentlige myndigheter og fra markedet selv for løsnin	ger rettet mot omlegging til fleksible energiløsninger og 	
energieffektivisering. Imidlertid er det uklart hvilke løsn	ingsalternativer næringen faktisk kan realisere gitt de 	
ulike rammebetingelsene. 
I denne rapporten ønsker vi særlig å rette søkelyset 	mot hvorvidt og hvordan disse rammebetingelsene virker 	
som insentiver for BE-næringens omlegging til fleksible 	energisystemer og energieffektivisering. En sentral 	
problemstilling er om disse rammebetingelsene fungerer som drivkrefter eller barrierer. Vinteren 2006 endte 
en årelang prosess for å etablere et felles norsk-svensk marked for pliktige el-sertifikater med å skrinlegge hele 
prosjektet. Fortsatt er det uklart hvilket virkemiddel 	som vil komme i stedet. I den politiske debatten har det 	
fram til nå vært merkbart lite fokus på alternat	ive virkemidler og sammenhengen mellom etablerte 	
energipolitiske mål og relevante virkemidler. 
Vi vil i denne studien gi en vurdering av hvilke bidr	ag til energiomlegginger som byggsektoren selv kan stå 	
for. Videre vil vi undersøke hvilke kostnader som er 	forbundet med dette og hva som er det økonomiske og 	
markedsmessige grunnlaget for å realisere slike lø	sninger. Problemstillinger knyttet til organiseringen i 	
markedet og betydningen av avkastningskrav på kort og 	lang sikt drøftes spesielt. Vi ønsker videre å belyse i 	
hvilken grad eksisterende og planlagte politiske måls	ettinger og offentlige virkemidler kan medvirke til at 	
omlegginger blir realisert. I hvilken grad er så 	dette samfunnsøkonomisk fornuftig, og hvordan kan 	
samfunnsøkonomiske hensyn ivaretas på en mer hens	iktsmessig måte? Vi forsøker å plassere disse 	
problemstillingene innenfor en bredere energipolitisk styr	ingskontekst. Slik sett inngår denne studien i den 	
forskning ProSus bedriver rundt miljø-, en	ergi- og innovasjonspolitikk mer generelt. 	
Med utgangspunkt i disse problemstillingene er målet å be	lyse bygg- og eiendomsnæringens handlingsrom gitt 	
eksisterende rammebetingelser, det vil særlig si lønnsomhet og politisk styring. 
Audun Ruud, 
Prosjektleder, SUM-ProSus

2 	NASJONALE ENERGIPOLITISKE MÅL OG STRATEGISK 
RAMME 	
I vår gjennomgang og drøfting av 	nasjonale politiske mål og virkemidler vil vi ta utgangspunkt i at 	
energipolitisk styring ideelt sett bør framstå som strate	gisk og helhetlig. Den politiske styringen bør ta 	
utgangspunkt i målformuleringer som legger faktiske føringer og får konsekvenser for den faktiske oppfølging 
og gjennomføring. Derfor må det finnes mekanismer og prosedyrer som sikrer at det blir størst mulig grad av 
samsvar mellom overordnede målsettinger og utøvelse av relevante virkemidler. For at de politiske målene og 
strategien skal fungere effektivt, bør det i tillegg tilr	ettelegges for læring. Dette bør være mekanismer som 	
sikrer at erfaringer blir systematisert og evaluert med 	sikte på å en revurdering og eventuelle justeringer av 	
politiske målsettinger og strategi.	1	
Vi vil i dette kapitlet presentere de strategiske fø	ringer som ligger til grunn for relevante virkemidler for 	
energiomlegging i bygg- og eiendomssektoren i Norge. I 	kapittel 6 vil vi så diskutere videre hvorvidt og 	
hvordan slike forutgående målsettinger er formulert og 	veid i forhold til hverandre, og i hvilken grad dette 	
utgjør klare premisser for videre politikkutforming, implementering og evaluering. Drøftingen i kapittel 6 vil ta 
utgangspunkt i mål og muligheter for energiomlegging i BE-næringen som er kartlagt i kapittel 3. 
2.1	 	Bakgrunn 	
I utgangspunktet er det flere, og til dels overlappende, politikkområder som utgjør strategiske rammer og 
utgangspunkt for utforming av mål og virkemidler for energibruk og energiomlegging i bygninger. Disse 
områdene framstår også ofte med ulike mål og interesser.	 I Norge er det lang tradisjon for at politikken for 	
innenlands energibruk gjøres til gjenstand for vu	rderinger av miljøhensyn. 	Blant annet debatter om 	
vannkraftutbygginger har utgjort en svært sentral poli	tisk konfliktlinje. Senere har gasskraftsaken fått en 	
liknende betydning. Fra 1990-tallet har særlig klimapolitikken blitt et sentralt utgangspunkt for formulering av 
mål for nasjonal energibruk. 
Politikken for energibruk i Norge må videre ses på 	bakgrunn av et historisk sett manglende fokus på 	
alternative energikilder. Stor tilgang på selvfors	ynt elektrisitet gjennom ren og fornybar vannkraft har 	
tradisjonelt stilt Norge overfor andre energipolitiske ut	fordringer enn de fleste andre europeiske land. De 	
senere årene har imidlertid energiomlegging blitt sterke	re vektlagt. Dette skyldes 	blant annet internasjonale 	
miljø- og klimapolitiske prosesser og et nasjonalt kraftforbruk som øker mer enn ny innenlands 
produksjonskapasitet - med tilhørende konsekvenser for forsyningssikkerhet og pris. 
 	 	
1 Dette er også resonnementer som har ligget til grunn for drøftin	ger av politisk styring for bærekraftig utvikling, jf. bl.a. 	
Lafferty (2004). Dette perspektivet er videre anvendt på	 konkrete problemstillinger knyttet til innovasjon, teknologi og 	
energipolitikk jf. Lafferty, Ruud og Larsen (2005), Larsen (2005).	 	
 	8

9	
Dereguleringen av det norske energimarkedet på begynne	lsen av 1990-tallet har endret mulighetene for en 	
tradisjonell, politisk styring.	 Hensynene til næringsliv og næringsutvikling må nå ivaretas på andre måter enn 	
gjennom direkte styring av produksjon og forbruk. En ko	nsekvens av dereguleringen 	kan sies å være reduserte 	
muligheter for det offentlige til å bruke energiutbyggin	g og prising som del av sin industripolitikk. Et 	
alternativt perspektiv på dereguleringen er at mulighe	tene for å korrigere markedet for markedssvikt framstår 	
som vel så stor nå som tidligere, gjennom at utbyggere og 	energiaktører har et delegert ansvar og står stort sett 	
nærmere markedene. Tidligere ble utbyggingene subsidiert	 av staten. Når staten ikke lenger kan subsidiere på 	
tilsvarende måte og i samme omfang kan de	t mobiliseres sterkere fra næringene. 	
Utgangspunktet for dagens målsettinger om energi	omlegging er Stortingsmelding nr. 29 (1998-99), 	Om 	
energipolitikken,	 som ble framlagt av den første Bondevik-re	gjeringen, våren 1999. Den klimapolitiske 	
konteksten var tydelig for denne me	ldingen (framlagt like etter framforhand	lingen av Kyoto-pr	otokollen). En 	
annen basis for stortingsmeldingen var NOU 1998:11 	Energi- og kraftbalansen mot 2020	. NOU’en behandlet 	
framtidig kraftbalanse og skissering 	av ulike scenarier for forbruksutvi	kling, og ulike strategier for å 	
imøtekomme disse. Sistnevnte utredning var et resultat	 av arbeidet til et bredt nedsatt energiutvalg der 	
mandatet var å vurdere Norges kraft- og energibalanse,	 samt vurdere omlegginger i energisystemet i en mer 	
bærekraftig retning. 
2.2	 	Markedsbetingelser for 	energiomlegginger? 	
Hvilke betingelser og forventninger er det i dagens ma	rked for å velge nye forn	ybare energikilder eller 	
investere i tiltak som kan bidra til redusert energifo	rbruk? Er det behov for en	 politikk som retter seg mot 	
energiomlegginger og energisparing i BE-næringen? 
Under har vi listet opp noen forhold som påvirker	 (eller har påvirket) markedsbetingelsene for 	
energiomlegginger i tråd med målsettingene som fremme	s i Stortingsmelding nr.29 (1998-99). Punktene er 	
ikke uttømmende. Derimot mener vi de er vesentlige for å forstå opplevd markedsrisiko og aktørenes 
forventninger om framtidige priser og risiko. 
! 	Usikkerheten knyttet til el-avgiften i perioden	 2002-2004 har hatt betydning for utvikling i 	
varmemarkedet og andre energiløsninger som konkurre	rer med elektrisitet. De relative prisene mellom 	
ulike energibærere og de langsiktige rammebetinge	lsene (eller forventningene) har betydning for 	
utviklingen av ny fornybar energi. Usikkerhet vil for de fleste aktørene betraktes som en kostnad i en 
investeringsbeslutning. 	
! 	Usikkerhet knyttet til el-produksjon fra gasskraftverk	. Dersom det åpnes for bygging av gasskraftverk 	
uten CO2-håndtering, eller det bygges gasskraftverk der staten bærer kostnadene ved CO	2-håndtering, 	
ville dette kunne dempe prisutviklingen på el. og bi	dra til å bremse en omlegging til ny fornybar energi. 	
Det foreligger utbyggingsplaner for gasskraftver	k (eller kraftvarmeverk) som til sammen vil øke 	
elektrisitetsproduksjonen med 20 prosent	2. Overføringskapasitet til utlandet,	 og pris på importert kraft 	
 	 	
2 Kilde: Dagens Næringsliv 5/6 november 2005

vil få betydning for utviklingen av den innenlandske 	el-prisen. Lave prisforventninger på el. er en 	
negativ faktor for utviklingen og bruk av ny fornybar energi og energisparing. 	
! 	Kvotehandel med CO	2 påvirker olje og gassprisene. Utviklingen og forventningene går i favør av ny 	
fornybar energi. Pr. dato er det norske systemet for kvotehandel basert på utdeling av gratiskvoter for 
utslipp som i utgangspunktet ikke var avgiftsbelagt. Det er ikke forventninger om en ytterligere 
innstramning i miljø- og klimaavgifter i Norge. De	t kan dermed ikke forventes samme drahjelp fra 	
andre virkemidler som eksempelvis varmemarkedet i 	Sverige - der man har hatt en langsiktig innfasing 	
av grønne skatter. Derimot vil den internasjonale kvot	eprisen indirekte påvirke prisen på el. ved at pris 	
på importert kraft isolert sett vil øke som følge av CO	2-kvotepris. 	
! 	Lokal bruk av gass – konkurrerer det med alternative 	varmeløsninger? Innenlands bruk av naturgass og 	
energi basert på bioenergiløsninger har til en vi	ss grad samme bruksområde. Usikkerhet om framtidig 	
regulering og teknologiutvikling ved lokal bruk av ga	ss kan bidra til større usikkerhet og risiko ved 	
investeringer i varmeprosjekt basert på bioenergiløsninger. 	
Forventet prisutvikling på elektrisitet kombinert med pris	forventningene (inkludert avgift) på bruk av fossile 	
brensler, har betydning for valg av løsning, spesie	lt i nye prosjekt. I tillegg kommer problemstillinger knyttet 	
til usikkerhet og markedsimperfeksjone	r som disfavoriserer løsninger med 	relativt høye investeringskostnader 	
i forhold til løpende driftskostnader.	 (Dette drøftes i kapittel 5). 	
Begrensninger i markedet gjør at selv løsninger som er privatøkonomisk lønnsomm	e i et livssyklusperspektiv 	
ikke nødvendigvis realiseres. I tillegg kommer påviste barrierer for å realisere løsninger som er 
samfunnsøkonomiske lønnsomme. 
Gitt dagens rammebetingelser er det derfor neppe rimelig 	å forvente at markedet på egen hånd vil bidra til 	
vesentlige omlegginger. 
2.3	 	Oppretting av Enova 	SF og videre føring	er for energiomlegging	3 	
Enova SF ble opprettet som følge av forslag fremmet i Ot.prp. nr. 35 (2000-2001). Forslaget er en oppfølging 
av stortingsmeldingen fra 1999 (om energipolitikken). Stortingsbehandlingen avfødte målsettinger for 
energiomleggingen som fortsatt virker styrende og ligg	er til grunn for Enovas virksomhet. Det var da også 	
etablert en politisk enighet om at epoken for de stor	e vannkraftutbyggingene var 	over. Behovet for å supplere 	
den innenlandske energibruken med ny, fornybar energipr	oduksjon ble understreket - så som varme basert på 	
biobrensel og vindkraft (Jf. Innst. S. nr. 122, 1999-2000). 
Opprettelsen av Enova var også en del av en omorganisering av statens virkemiddelbruk for å nå 
energipolitiske mål. Formålet med omorganiseringen var å få større slagkraft i arbeidet med omleggingen av 
energibruk- og produksjon. Fra Stortinget fokuseres det ek	splisitt på at hensikten med omleggingen er effektiv 	
bruk av offentlige midler, konkretisert til økt produksjon av energi fra fornybare energikilder per støttekrone. 
 	 	
3 Når det gjelder den antatte retningen på framtidige rammebetingelser er det verdt å merke seg målsettingene i Soria Moria 
erklæringen. Relevante mål og fors	lag derfra vil bli gjort nærmere 	rede for under kapittel 4. 	
 	10

11	
Energiomleggingens bidrag inn i en klimapolitisk sa	mmenheng har videre blitt 	vektlagt både gjennom 	
Stoltenberg I-regjeringens klimamelding (St.meld	. nr. 54, 2000-2001) og Bondevik II-regjeringens 	
tilleggsmelding om klima (St. meld. nr. 15, 2001-2002). 	Potensialet denne omleggingen skal bidra med i form 	
av reduserte klimagassutslipp nasjonalt, knyttes særlig til 	redusert bruk av fyringsolje. På forsyningssiden ser 	
meldingen på tiltak knyttet til økt bruk av ny	e, fornybare energikilder og gasskraft med CO	2-håndtering som 	
relevante bidrag til klimapolitikken (jf. St.meld. nr. 	15, 2001-2002). Som vi kommer tilbake til senere, er ikke 	
dette uproblematisk i forhold til satsingen på nye, fornybare energikilder. 
I 2003 framla Bondevik II-regjeringen St.meld. nr. 18 (2003-2004) 	Om forsyningssikkerheten for strøm mv. 	
(Forsyningssikkerhetsmeldingen) 	- blant annet på bakgrunn av den såkalte	 kraftkrisen vinteren 2003. Her er 	
forsyningssikkerhet og energiomleggingen	s rolle i forhold til å styrke den norske kraftbalansen – samt tiltak 	
for å sikre et enda bedre og mer velfungerende kraftmarked (med effekter for prisnivået) – i fokus. I denne 
meldingen ble det også varslet innføring av en egen st	øtteordning for utbygging av fjernvarme. Det het at 	
satsingen skulle være et supplement 	til Enovas tiltak rettet mot økt bruk av 	miljøvennlig varme. Dette forslaget 	
er foreløpig ikke fulgt opp.	4 	
2.4	 	Nærmere avgrensete mål me	d relevans for bygg- 	og eiendomsnæringen 	
Ingen av de siste års energipolitiske stortingsmeldi	nger har hatt et vesentlig fokus på BE-næringen. 	
Meldingene har heller ikke hatt et ve	sentlig fokus på teknologiutvikling. 	
Enovas styringsmål pr. 2006 er å bidra til 12 TWh i energiomlegging totalt innen 2010. Dette skal oppnås 
gjennom støtte til tiltak innen energisparing, og gjen	nom å realisere min. 4 TWh vannbåren varme fra 	
fornybare energikilder og min. 3 TWh vindkraft. For 	energisparing er målsettingen at man skal ha redusert 	
veksten i energibruken vesentlig mer enn om den hadde væ	rt overlatt til seg selv. Et delmål har vært at 5,5 	
TWh i energiomlegging skulle være	 oppnådd innen utgangen av 2005.	5 	
Parallelt med målene om en energiomlegging basert på 	nye, fornybare energikilder – er det også en politisk 	
(men ikke kvantifisert) målsetting å øke	 den innenlandske bruken av naturgass. I et eget oppdrag for OED har 	
Enova inngått avtaler med mottaks- og lageranlegg for flytende naturgass (LNG). Dette oppdraget finansieres 
over særskilt bevilgning i statsbudsjettet, gjennom ”støtte	ordningen for infrastruktur for naturgass”. I 2004 ble 	
det inngått kontrakter som til sammen kan gi grunnlag	 for en gassomsetning tilsvarende 550 GWh pr. år 	
(Enova Resultatrapport 2004). Det er tenkelig at må	let om innenlands bruk av naturgass til oppvarming kan 	
komme i konkurranse med andre av Enovas målområder, 	men Enova har likevel ansvaret for å legge til rette 	
for mer bruk av nye fornybare energikilder og lokal bruk av gass. Ut fra gjeldende stortingsvedtak og andre 
politiske signaler kan det sies at det ikke foreligge	r føringer for hvordan en 	eventuell målkonflikt skal 	
håndteres (se også kapittel 6.1.3). 
 	 	
4 Bondevik II-regjeringen utarbeidet også en egen strategi for 	satsing på vannbåren varme i 2002. Strategien var imidlertid i 	
hovedsak en sammenstilling av allerede etablerte virkemidler. 5 Enova rapporterte i begynnelsen av 2006 at det ved utgangen av 	2005 var oppnådd et resultat ti	lsvarende drøyt 6,6 TWh. 2,8 	
TWh anslås å komme fra redusert energibruk, og 2,3 TWh fra økt tilgang på varmeenergi, mens 1,6 TWh kommer fra økt 
produksjon av vindkraft (www.enova.no).

Enova har et kontraktfestet mål om å utløse 4 TWh 	vannbåren varme basert på fornybare energikilder, 	
varmepumper og spillvarme innen år 2010 – som altså tils	varer det politiske hovedm	ålet for energiomlegging. 	
Varmeprogrammet som er rettet mot dette målområdet, 	er også delvis rettet mot bygg. Tilrettelegging for 	
vannbåren varme hos sluttbruker er en forutset	ning for at Enovas varmemål kan innfris. 	
Enovas har et samlet energimål for 	programmer innen bolig, bygg og anlegg, både knyttet til energireduksjon 	
og energiomlegging. Måltallet var for 2005 på 4	40 GWh (KRDs miljøhandlingsplan for bolig- og 	
byggsektoren 2005), men Enova innfridde vel 600 GWh. 	Videre heter det i Enovas kontrakt med Olje- og 	
energidepartementet at ”Enova skal bidra til en faktis	k markedstransformasjon gjen	nom sine støtteordninger”. 	
Enova blir imidlertid ikke målt på målsettingen om markedstransformasjon. 
En hovedtilnærming for Enova er 	å yte investeringsstøtte for å 	utløse	 konkrete omlegginger av energibruken. I 	
praksis betyr dette at Enova skal yte investeringsstøtte 	til prosjekter som ikke ville blitt realisert uten støtte, 	
mens prosjekt som (til gitte betingelser) vurderes som lønnsomme, ikke får støtte. Enova har ikke anledning til 
å gi økonomisk driftsstøtte. Enova disponerer ingen ge	nerelle virkemidler som love	r, forskrifter, tekniske 	
standarder, eller generelle avgifter. Derimot fungerer En	ova som høringsinstans i saker fra offentlige organer 	
som har ansvaret for mer generelle virkemidler, og kan 	slik sett utøve en rolle som faginstans og rådgiver i 	
sentrale prosesser. 
Enova har i tillegg til dette anledning til å inngå av	taler om såkalte PSO-ordninger (“Public service 	
obligations”), jf. programmet for naturg	ass. Dette innebærer avtaler for påla	gte tjenesteforpliktelser av allmenn 	
økonomisk interesse, dekket av det offentlige. Etter offentlig utlysning blir disse fastlagt på grunnlag av 
konkurranse med forhandling. 
Enova disponerer videre virkemidler knyttet til inform	asjon, kompetansebygging og rådgivning og er selv 	
ansvarlig for å målrette disse tiltakene vide	re mot bestemte grupper og sektorer. 	
Enova foretok i 2003 en gjennomgang av	 energitiltak for BE-bransjen gjennom 	Byggstudien. 	Studien ble 	
basert på en høringsrunde med representanter fra byggs	ektoren og tar utgangspunkt i deres perspektiver på 	
energieffektive bygg. Studien konkluderer med at energibruk og energieffektive løsninger ikke har fokus i 
byggsektoren. Det påpekes at de viktigste rammebeti	ngelsene for nye bygg er prosjektets attraktivitet i 	
markedet, samt investeringskostnader og forskriftskrav	. Det slås også fast at den innledende, planleggende 	
fasen er den avgjørende. Enova konkluderer med at det er 	avgjørende å påvirke de reelle beslutningstakerne i 	
forhold til byggeprosjekter – det vil si byggherre/byggeie	r og deres nærmeste rådgivere, og dermed særlig ha 	
fokus på de innledende fasene av et prosjekt. Mangle	nde kompetanse i markedet blir altså identifisert som en 	
barriere. Enovas tiltak knyttet til informasjon og rådgivni	ng er derfor blant annet rettet mot de innledende 	
fasene i et byggeprosjekt. 
Andre argumenterer for at tidligfasen betydning er overd	revet, og at de senere faser har minst like stor 	
betydning for sluttforbruket av energi. 
Nye energiløsninger kan øke det samlede investeringsbehovet. Selv om eventuelle merinvesteringer i 
energiløsninger kan spares inn over kortere eller lengre tid i bruk, vil det for investor framstå som en risiko. Så 
lenge det ikke er en synlig betalingsvillighet i markedet for lavenergiløsninger, vil slike investeringer oppleves 
 	12

13	
som en kostnad for investor. Kostnadene er knyttet både	 til markedsrisiko og teknisk risiko for nye løsninger. 	
Investeringsstøtte vil her kunne være et for	nuftig tiltak for å overkomme denne barrieren.

15	
3 	ENERGIOMLEGGINGER I BE-NÆRINGEN – MÅL OG 
MULIGHETER 	
I dette kapitelet forsøker vi å konkretisere hva BE	-næringen kan bidra med i forhold til nasjonale 	
energimålsettinger. Videre vil vi vurdere hvordan en	ergimålene i BE-næringene kan operasjonaliseres og 	
avgrenses. En nødvendig forutsetning for å kunne ut	arbeide kostnads- og styringseffektive virkemidler og 	
strategier for bærekraftige energiomlegginger i BE-næri	ngen, er tydelige og avgrensede mål. Prioriterte og 	
operative mål er en nødvendig forutsetning for å 	kunne gjøre lønnsomhetsberegninger og sammenlikne 	
alternative tiltak. Klare mål er også nødvendige for 	å kunne utløse handling og engasjement i sektoren. 	
For at næringen skal kunne samle seg bak operative mål,	 og motiveres til større egeninnsats, må målene også 	
oppleves som relevante for de involverte aktørene. De	t bør heller ikke råde for mange myndighetskrav eller 	
virkemidler som oppleves som barrierer for å implementere	 nye løsninger, eller som i verste fall oppleves å ha 	
en negativ effekt på målene. 
Med dette utgangspunktet drøfter vi hvilke potensiell	e energibidrag som ligger i BE-næringen. Kapitelet 	
avslutter med en mulig konkretisering og avgrensni	ng av potensielle energimål for BE-næringen. De 	
potensielle målene må sees i sammenheng med drøftingen	 av økonomiske rammebetingelser i kapittel 5. I 	
utarbeidelse og konkretisering av de endelige målene 	må det tas hensyn til de øk	onomiske betingelsene for å 	
realisere målene. 
3.1	 	Hvilke energibidrag kan 	høstes i BE-næringen? 	
Norge har en langsiktig målsetting om 	å være selvforsynt med elektrisitet i et normalår. Bygningsmassen står i 	
dag for omtrent 60-70% av den stasjonære energibruk	en, eller 38 % av den samlede energibruken i Norge 	
(Enova: Bygningsnettverkets energistatistikk 2004). Tota	lt har byggsektoren et samlet energiforbruk på i 	
overkant av 80 TWh årlig. Byggsektoren er den sektoren so	m har hatt størst vekst i energiforbruket de siste 30 	
årene. 
I følge tidligere undersøkelser er me	steparten av energiforbruket knyttet til oppvarming, hvorav om lag 70 % 	
er basert på elektrisitet. Følgende figur viser anta	tt energiforbruk i hhv bolig og næringsbygg fra 2001:

47	
35	
29,5	
18	20,5	
12,5	
0
5
10
15
20
25
30
35
40
45
50	
Boliger Næringsbygg	
TWh	
Total energibruk 
Herav total
energibruk til
oppvarming
Herav oppvarming
med elektrisitet	
 	
Figur 1 Energibruk i norske bygninger 2001. Kilde: Bygningsnettverkets energistatistikk (2001). 
 
Potensialet for omlegginger av energisystemer med tanke på å frigi elektrisitet beregnes som regel med 
utgangspunkt i sammenhenger som er vist i figuren ov	er. I henhold til disse undersøkelsene – og etablerte 	
sannheter – er 70-75% av energibruken i boliger, hvorav	 65 % av elektrisitetsforbruket, knyttet til 	
boligoppvarming og oppvarming av vann. Som det framgår av figuren er det antatt at boliger og næringsbygg 
til sammen bruker 33 TWh elektrisitet til oppvarming. 
Nyere undersøkelser viser imidlertid at energi til oppv	arming kan være vesentlig lavere for boliger. I følge 	
SSB (2005) gikk kun 31 % av elektrisitetsforbruket 	i 2001 til oppvarming, mens 10 % gikk til oppvarming av 	
vann (se drøfting 3.5). Dersom disse resultatene er riktig	e er potensialet for energige	vinster i boliger knyttet til 	
oppvarming lavere enn tidligere antatt. Det tekniske potensialet for nye energikilder til oppvarming i 
boligsektoren kan dermed være redusert fra 20 TWh, som tidligere antatt, til 13 TWh. 
I næringsbygg går hele 20% av energibruken til å drive vi	fter (ventilasjon). Potensialet for redusert energibruk 	
i næringsbygg er dermed knyttet både 	til oppvarming/kjøling og ventilasjon. 	
3.2	 	Hva kan reduseres og/eller legges om? 	
Veksten i energibruk i bygninger kan 	knyttes til flere forhold. Økonomisk vekst og aktivitetsnivå er sentrale 	
forklaringsfaktorer. Stø	rre boliger og flere m	2 boligareal per person, høyere aktivitetsnivå i nærings- og 	
forretningsbygg, større krav til komfort (varme og kjøling)	, flere tekniske installasjoner, er noen forklaringer 	
bak en rekke komplekse sammenhenger. Etterspørselen	 etter energi til oppvarming flater ut, mens 	
etterspørselen etter energi til andre formål fortsa	tt ser ut til å øke i takt med inntektsveksten. 	
Inntektsøkning gir generelt en større etterspørsel e	tter såkalte luksusgoder og en relativt sett mindre økning i 	
etterspørselen etter det som oppleves	 som nødvendighetsgoder. Denne tende	nsen gjelder også for etterspørsel 	
 	16

17	
med betydning for energibruk. Innenfor ulike næringsbygg 	(inkludert skoler, sykehus, forretninger, kontor mv) 	
stilles det krav til ventilasjon og in	neklima med betydning for energibruke	n. Kjøling inngår som en del av 	
kravene i flere og flere virksomheter. Flere av kravene har direkte betydning for produktiviteten i bygget. 
Bygg kan kjøles og varmes med en rekke andre energi	bærere og energiløsninger 	enn elektrisitet og/eller 	
fossile brensler (fyringsolje), uten at komforten eller virksomhetene som foregår i byggene endres. En 
omlegging av energiforsyningen i bygg, fra el og fyringso	lje, til en større bruk av ny fornybar energi til 	
oppvarming og kjøling, kan dermed gi et bidrag til en nasjonal målsetting om å være selvforsynt med energi i 
et normalår, uten kostnader i form av velferds- eller pr	oduktivitetstap. Kostnadene er	 i all hovedsak knyttet til 	
direkte merkostnader ved installasjon og drift av alternative systemer. 
I tillegg til omlegginger til bruk av alternative energikild	er ligger det potensielle muligheter for å redusere det 	
samlede energi	forbruket	 i et bygg. Dette kan gjøres gjennom flere typer tiltak som spenner fra rene 	
energisparingstiltak i eksisterende bygg til utvikling av nye løsninger, bygningstekniske standarder, 
planløsninger, isolasjon, plassering og størrelse på vinduer, etc. som gir mindre energikrevende bygg. 
Bygg og Eiendomsnæringens bidrag for å nå nasjonale	 energimål går med andre ord gjennom to strategier; 	
i) 	frigjøring av elektrisitet og olje gjennom omlegging til bruk av ny fornybar energi til varme og 
kjøling, og 	
ii) redusere det samlede energiforbruket (-behovet) i bygninger. 	
De to strategiene må sees i sammenheng samtidig so	m det bør utformes spesifikke resultatmål for hver 	
strategi. Målene må foruten å være teknologisk realistis	ke, også ta hensyn til at ressursene er knappe og at 	
kostnadene ved omleggingene må vurderes i forhold til gevinstene. 
3.3	 	Kostnader ved omlegginger og redusert energibruk i BE-næringen 	
I forhold til en del andre sektorer og næringer vil energiomlegginger til andre energikilder i bygg knyttet til 
oppvarming og kjøling, som regel ikke gå ut over 	verdiskapningen eller komforten/velferden i byggene. 	
Kostnadssiden er dermed i hovedsak knyttet til invest	ering og drift av selve energisystemene og andre 	
byggteknisk forhold. 
Når det gjelder den øvrige energibruken i bygg viser utviklingen at det på tross av en stadig økende 
energieffektivitet ved utstyr (installa	sjoner, apparater, belysning, etc), øk	er etterspørselen etter energi til nye 	
anvendelser. 
En reduksjon av den samlede energibruken kan dermed ha	 kostnader i form av redusert komfort eller redusert 	
kvalitet på produksjonen som foregår inni bygget. Oppvarming av flere rom i boliger, høyere innetemperatur, 
terrassevarmer eller flere energikrevende installasjoner	, avspeiler økende komfortkrav som igjen kan knyttes 	
til et velferdsnivå som reflekterer brukernes preferanser. 	Dette innebærer at det kan være kostnader i form av 	
velferdstap å redusere deler av energibruken.	 I forretnings- og næringsbygg kan store deler av energien være 	
knyttet til produksjonen, tjeneste	ne eller aktivitetsnivået, som fore	går inni bygningene. Reduksjoner i

energibruken utover energieffektiviseringer, kan dermed	 også være belastet med kostnader i form av redusert 	
verdiskapning. 
BE-næringens direkte bidrag til Norges energimålsettinge	r bør på denne bakgrunn rette seg mot utvikling av 	
bygg og planløsninger som imøtekommer brukernes krav	 til eksempelvis inneklima, komfort og produktivitet, 	
gjennom løsninger som også tilfredsstiller brukernes krav og etterspørsel med lavere energibruk. Videre kan 
næringen bidra gjennom bruk av alternative energibærere som har som formål å redusere bruk av elektrisitet 
og fyringsolje til oppvarming og kjøling. 	Den øvrige energibruken som følger 	av aktivitetsnivå og en fortsatt 	
økende etterspørsel etter energivarer, energikrevende 	aktiviteter eller høyere komfortkrav, er forhold BE-	
næringen neppe kan ta ansvaret for.	 	
Dersom målene om omlegginger av energibruken i bygg 	avgrenses til målsettinger om å frigjøre elektrisitet og 	
begrense klimautslipp knyttet til varme, kjøling 	og ventilasjon, begrenses kostnadene til eventuelle 	
merkostnader ved å bygge lavenergibygg, og merinvesteringe	r ved installasjoner inkludert drifting av systemer 	
for alternative energibærere. 
Dersom målene utvides til også å gjelde den øvrige energibruken, kan dette gi merkostnader i form av 
komfort/velferdstap og/eller produksjonstap for aktiv	iteten som foregår inni bygningene. Disse kostnadene bør 	
i prinsippet veies mot kostnadene ved å redusere energiforbruket i andre sektorer. Energiforbruket bør 
reduseres først der det er lavest kostnader, eller ha	r minst konsekvenser for den samlede velferden. 	
En tydelig målavgrensing og prioritering er nødvendig 	for å kunne prioritere ressurs	ene og tiltakene slik at de 	
får størst mulig effekt, eller gir mest mulig resultat 	per krone. Tiltakene, og en vurdering av hva som er 	
lønnsomme tiltak, er ikke uavhengig av målet. 	En avgrensning av målområdet til 	redusert bruk av elektrisitet 	
og fossile brensler til oppvarming og kjøling, pluss en måls	etting om at elektriske installasjoner skal være mest 	
mulig energieffektive, gir andre tiltaksprioriteringer en	n et mål om å redusere den samlede energibruken i BE-	
næringen.	 	
3.4	 	Målkonflikter 	
Oppvarming med elektrisitet gir i mange tilfeller mer energieffektive systemer enn oppvarming med 
alternative energikilder og bruk av vannbåren varme. 	Erfaringer fra bygg med vannbåren varme viser at det 	
kan være et fall i energieffektivitet på 10-20% ved va	nnbårne systemer kontra tradisjonell punktoppvarming 	
med elektrisitet. Det kan dermed oppstå en målkonflikt	 mellom et byggs krav til energieffektivitet og en 	
målsetting om å tilrettelegge for andr	e energibærere enn elektrisitet. 	
Sammenliknet med tradisjonell punktoppvarming basert på el	ektrisitet, vil de fleste alternative løsninger være 	
beheftet med høyere investeringskostnader som eventuelt kan spares inn over tid. Jo mindre energi et bygg 
krever til oppvarming (og eventuelt kjøling), jo mer kostn	adskrevende vil en prioritering av energifleksibilitet 	
og tilrettelegging for alternative energibærere være. 
Fjernvarmeanlegg er eksempelvis avhengig av et minstevolum og en viss tetthet for å kunne oppnå 
lønnsomhet over tid. Prisene er gitt av prisen på konkurrerende energibærere, og da i særdeleshet elprisen. En 
konsekvens av et større innslag 	med lavenergibygg kan være at konkurransekraften til fjernvarme ytterligere 	
 	18

19	
svekkes. Fjernvarme utgjør i dag om lag 1 % av en	ergileveransene til oppvarming av bygningsmassen. Om lag 	
halvparten av fjernvarmen er basert på forbrenning 	av avfall. Potensialet for ny tilgang på avfall til 	
energigjenvinning varierer fra 3 til 6 TWh per år (Enova: 	Varmestudien 2003). Det kan forventes at potensialet 	
økes gjennom skjerpede krav til energigjenvinning. 	Med dagens priser og den 	relative konkurranseevnen 	
mellom ulike energisystemer, kan en større andel lave	nergibygg redusere mulighetene for energigjenvinning 	
av avfall gjennom fjernvarmeanlegg. Energigjenvinning av avfall kan også løses gjennom å omforme avfallet 
til brenselsprodukter som kan omsettes og brukes i lokale	 varmekilder i tillegg til eventuelle fjernvarmeanlegg. 	
(Det kan her være behov for en nærmere avklaring av om energigjenvinning av avfall primært er knyttet til et 
mål om å løse et avfallsproblem, eller om det primært 	er et energitiltak. Dette er nødvendig for å kunne 	
vurdere hva som er den mest hensikts	messige behandlingen av avfallet.) 	
Lokale varmesentraler kan konkurrere med fjernvarme og indirekte redusere mulighetene for fjernvarme. I 
gjeldene utlysning av investeringsstøtte under Enovas varmeprogram, er fjernvarme prioritert foran 
investeringsstøtte i lokale varmesentraler i områder der de	t er gitt konsesjon for, eller der det foreligger planer 	
for fjernvarme. Prioriteringen bidrar til bedre utnyttelse og dermed bedre lønnsomhet i eksisterende (eller 
planlagte) fjernvarmesystemer. 
Innenlands bruk av naturgass og energi basert på bioe	nergiløsninger er konkurrerende energiløsninger. I løpet 	
av de siste årene er det, i takt med flere tilgjengelige tilbud, også utviklet en økende etterspørsel etter 
husholdningsgass. Økt etterspørsel etter gass til matlagi	ng, grilling, oppvarming (utendørs og innendørs), 	
gasspeiser, mv., gir en etterspørsel etter boliger me	d infrastruktur for gass. Dette kan komme i direkte 	
konkurranse med alternative bioenergiløsninger ti	l oppvarming. Det er allerede i dag overlapp i 	
nedslagsområdene for gass og 	bio. Med en forventet teknologiutvikling innenfor både gass og bio kan det bli 	
en økende grad av overlapp me	llom alternative løsninger. 	
Over har vi pekt på noen mulige målkonflikter i forh	old til å operasjonalisere et mål om en omlegging av 	
energibruken i BE-næringen i en mer bærekraftig retning. En effektiv omlegging krever en konsistent 
målprioritering, der det ryddes opp i målkonflikter. Dette gjelder særlig i forhold til prioriteringer av alternative 
energibærere med tilhørende krav til infrastruktur i forhol	d til krav om energieffektivitet. Det er også behov for 	
en mer entydig forståelse av hva som skal menes med en	ergieffektivitet i bygg og hvordan dette skal måles. 	
Eksempelvis anbefaler Unander og Schipper (2000) at energipolitikken bør rettes mot 	energiintensiteter, dvs 	
energi per aktivitetsenhet 	(energi per bearbeidingsverdi i ulike næri	nger, energi til tappevann per innbygger, 	
energi per areal til romoppvarming etc). Dette kan være	 en aktuell måte å operasjonalisere og konkretisere 	
energimål på i BE-næringen. 
Dersom det er en overordnet og prioritert målsetting 	å redusere elektrisitetsbruken og klimautslippene fra 	
bygg, kan målsettingene eventuelt kny	ttes til elektrisitets- og utslippsintensiteter (dvs elektrisitetsforbruk og 	
klimautslipp per aktivitetsenhet) framfor energiintensiteter. Dermed kan potensielle målkonflikter knyttet til 
energieffektivitet reduseres. 
Uten prioriteringer og målavklaringer, vil det være va	nskelig å utforme virkemidler og tiltak som kan bidra til 	
at BE-næringen utvikler en felles strategi for bærekraftige energiomlegginger. Det er behov for

målprioriteringer og avgrensninger som definerer BE-n	æringens ansvarsområder i forhold til overordnede 	
nasjonale energi- og klimamål. 
3.5	 	Nærmere om energiomle	gginger i boliger 	
Statistisk sentralbyrå har estimert husholdningenes form	ålsfordeling av energibruken med utgangspunkt i 	
forbruksundersøkelsen 2001 og Energiundersøkelsen	 fra 1990 (Larsen og Nesbakken 2005). I følge 	
undersøkelsene ble om lag 31 % av elektrisitetsforbruke	t i husholdningene i 2001 	brukt til boligoppvarming, 	
mens 10 % ble brukt til oppvarming av vann. De ny	e tallene viser at en langt lavere andel av 	
elektrisitetsforbruket går til oppvarming enn tidligere an	tatt. Dersom de nye tallene gir et riktig bilde av 	
husholdningenes energibruk, er potensialet for frigjørin	g av elektrisitet i husholdningene gjennom omlegginger 	
til alternative energiløsninger lavere enn tidligere antatt. 
Undersøkelsen viser at elektrisitetsforbruk til vannvarm	ing er redusert med om lag 50 % fra 1990 til 2001, 	
mens elektrisitetsforbruk til belysning var 18 % lave	re i 2001 enn i 1990. Det siste forklares med at 	
husholdningen er blitt mer bevisst på å slå av lys og benytte lavenergipærer, noe som igjen kan ha 
sammenheng med høyere elpriser. Redusert elektrisitet ti	l oppvarming av vann forklares blant annet ved færre 	
karbad og at flere husholdninger har oppvaskmaskin. 
Husholdningenes energiforbruk er følsom for endringe	r i energipriser, og de relative prisene mellom ulike 	
energibærere. Vinteren 2003 var i perioder preget av	 høye strømpriser. Dette førte til en kraftig nedgang i 	
strømforbruket. Reduksjonen kom delvis som følge av	 sparing og delvis som følge av overgang til andre 	
energibærere. I 2004 snudde dette, og strømforbruket øk	te med 4 % fra 2003, mens bruken av fyringsolje og 	
parafin gikk ned. Husholdningenes samlede energibruk endte på tross av økningen fra 2003, på et lavere nivå i 
2004 enn i 2001. Sammenlikningen av energiforbruket i 19	90 og 2001 viser at utetemperaturen naturlig nok 	
har betydning for elektrisitetsforbruket til boligoppvarming. 
Sammenlikningen mellom 1990 og 2001 bekrefter også	 at de relative prisene mellom energibærere har 	
betydning for valg av energibærer. I 2001 var oljeprisen, korrigert for virkningsgrad, 29 % høyere enn 
elektrisitetsprisen, mens den i 1990 var 	12 % lavere. Dette gir isolert sett et	 høyere elektrisite	tsforbruk i 2001. I 	
tillegg økte andelen husholdninger me	d elektriske ovner eller varmekabler fra 92 % til 98 %, mens andelen 	
med oljeutstyr gikk ned fra 30 til 15 % (SSB:2005). Husholdningene er med andre ord i stor grad bundet til 
elektrisk oppvarming. 
Undersøkelsen til SSB viser også at andelen elektris	itetsforbruk som går til annet enn nødvendighetsgoder	6, 	
øker med økende inntekt. Inntektsøkning	en på 90-tallet har gitt et mer luksuspreget energiforbruk i form av 	
svømmebasseng, terrassevarmere, badstue, boblebad	, aircondition mv. På tross av mer energieffektive 	
husholdningsmaskiner i kategorien nødvendighetsgoder 	– øker husholdningenes elektrisitetsforbruk til andre 	
goder. Elektrisitetsforbruk per tørk	etrommel/skap er mer enn halvert fra 1990, husholdningenes energibruk på 	
oppvaskmaskiner er også mer enn halvert, på tross av 	at flere husholdninger har anskaffet oppvaskmaskiner. 	
 	 	
6 Nødvendighetsgode defineres i denne sa	mmenheng som et gode hvis budsjettandel mi	nker med inntekten, i motsetning til 	
luksusgoder som tar en større en del 	av husholdningsbudsjettet med økende inntek	t. Den delen av det formålrettede 	
energiforbruket hvis budsjettandel minke	r med inntekten defineres som nødvendighetsgode, mens det formålsrettede 	
energiforbruket hvis budsjettandel øker me	d inntekten defineres som luksusgode. 	
 	20

21	
Elektrisitetsforbruket til nødvendighetsgoder som vannoppvarming, tørking og vasking av klær, oppvask, 
kjøleskap og belysning er redusert som følge av høyere energieffektivitet. Annet forbruk øker. 
Omlegginger til alternative oppvarmingsløsninge	r i eksisterende boliger er beheftet med 	
investeringskostnader. Jo mindre energi som kreves	 til oppvarming, jo mindre 	lønnsomt vil det være å 	
investere i andre energiløsninger, selv i tilfeller der a	lternativene kan gi lavere driftskostnader over tid. Også 	
ved bygging av nye boliger vil investeringer i energifleksibilitet, vannbåren 	varme og/eller alternative 	
oppvarmingssystemer basert på bioenergi, ha en 	avtagende lønnsomhet, jo lavere energibehovet til 	
oppvarming er. 
Det er imidlertid store forskjeller mellom ulike typer bolige	r. Mye av forskjellene er knyttet til hvilket år de er 	
bygget. Det er derfor vanskelig å på et generelt grunnlag si hvilke løsninger og tiltak som vil være lønnsomme 
i det enkelte bygg. 
3.6	 	Energibruk i næringsbygg 	
Innenfor næringene varehandel og tjenesteyting økte en	ergibruken fra 2003 til 2004 med 5 %. Også her er det 	
en overgang fra fyringsolje til elektrisitet. De relative prisene på ulike energibærere har vist seg å ha stor 
betydning for valg mellom elektrisitet og olje (ell	er eventuelt andre energikilder) i næringsbygg. Høy 	
økonomisk aktivitet forklarer en stor del av økningen 	i energibruk innenfor varehandel og tjenesteyting fra 	
2003 til 2004. 
Næringsbygg er en svært sammensatt kategori som rommer alt fra helsebygg, industribygg, 
undervisningsbygg, kontorbygg, kjøpesenter og forretn	ingslokaler til lagerbygg og bygg med et minimalt 	
energibehov. 
I enkelte av kategoriene (helsebygg og undervisningsbygg) 	er en betydelig andel av byggene i offentlig eie. 	
Det er stor variasjon mellom de ulike kategoriene m.h.t. hvilke energikrav som stilles. Et sykehusbygg krever 
oppvarming hele døgnet og stiller stre	nge krav til ventilasjon og forsyningssikkerhet. Undervisningsbygg har 	
større perioder av døgnet der de ikke er i bruk. Det er 	også store variasjoner i forhold til hvor stor budsjettandel 	
av omsetningen energikostnadene står for og hvor st	or sammenheng det er mellom energitjenestene i bygget 	
og verdiskapningen som foregår i bygget. Belysning og inneklima har betydning for omsetningen i et 
kjøpesenter. I industribedrifter kan selve produksjonen 	være energikrevende slik at energibruken knyttet til 	
selve bygget blir ubetydelig i forhold til den øvrige energibruken. 
Jo lavere budsjettandel energiforbruket knyttet til by	gningsmassen utgjør, jo mindre oppmerksomhet vil 	
brukerne ha på energisparing. Kvaliteten på energi	tjenestene har derimot ofte høyere oppmerksomhet. Dette 	
gjelder spesielt i forhold til arbeidsmiljø og andre fo	rhold som har betydning for produksjonen i bygget. 	
Også for kategorien næringsbygg er det behov for en ko	nkretisering og avgrensning av ulike kategorier bygg 	
mht. til hvilken energibruk som bør knyttes til BE-næringe	n, samt om målet skal rettes mot energibruk eller 	
elektrisitet og fossile brensler.

3.7	 	Drøfting – byggsektorens energibidrag 	
Energibruken i byggsektoren er sammensatt. Dersom	 det er et mål med en bærekraftig omlegging av 	
energibruken i BE-næringen, er det behov for en nærmere avgrensning og 	prioritering av hva som skal legges 	
om og hvilken type energibruk som skal reduseres	. 	
Potensialet for omlegging av energibruken i bygg i en me	r bærekraftig retning, er i første rekke knyttet til 	
oppvarming, kjøling og ventilasjon i bygg. Det er mulig å frigjøre elektrisitet og fossile brensler (CO	2-kvoter) 	
som i dag benyttes til varming/kjøling 	av bygg, uten at komforten eller produktiviteten rammes. Kostnadene 	
ved denne type omlegginger er dermed avgrenset til me	rkostnadene ved investeringer og eventuelt drift av 	
alternative oppvarmings- og kjølingssystemer. 
Det ligger også potensielle gevinster i selve utforminge	n av byggene. Kostnadene ved lavenergibygg som ikke 	
rammer komfort eller produktiviteten i byggene, kan 	avgrenses til eventuelle merkostnader ved å bygge 	
og/eller drifte denne type bygg. Energieffektive inst	allasjoner og teknisk utstyr inngår som en del av 	
lavenergibygg. 
Omlegginger og nye løsninger krever oppmerksomhet, 	kompetanse og åpenhet for å vurdere nye løsninger i 	
alle faser av et byggeprosjekt. Valg av ventilasjonslø	sning, solavskjerming, infrastruktur for energi (gass, 	
varme/vann/luft, elektrisitet) gjøres tidlig i utvikl	ingsfasen. Nye løsninger som solceller, solpanel, 	
varmepumper, pelletsovner mv., krever 	som regel en tilrettelagt infrastruktur inni bygget for å kunne utnyttes 	
effektivt. I tillegg er flere av løsningene også avheng	ig av ekstern infrastruktur. Varmeenergi kan komme fra 	
en lokal varmesentralt i et bygg, nærvarme der flere 	bygg forsynes fra en lokal varmesentral (eksempelvis 	
varmepumpe fra sjø med gass som topplast) eller fjer	nvarme. Bioenergi er avhengig av et fungerende 	
distribusjonsnett. 
En helhetlig planlegging der energibruk og energikild	er kommer inn allerede i ideutviklingen kan utnytte 	
lokale fordeler slik at behovet for merinvesteringer redus	eres, eller i beste fall ikke oppstår. Dette kan innebære 	
at det bør legges mer ressurser i ide-planleggingsfasen som eventuelt kan spares inn senere i prosessen. 
Jo lengre ut i byggeprosessen man kom	mer, jo færre valgmuligheter og påvirkning har man i forhold til et 	
byggs energibehov og valg av energikilder. Det er li	kevel nødvendig med helhetlig energivurderinger gjennom 	
hele prosessen, til og med sluttbruker, for at de poten	sielle energigevinstene som legges i idefasen faktisk 	
realiseres hos sluttbruker. 
Krav om energiplanlegging og utredning av bruk av alternative energikilder på bygge- og 
rehabiliteringsprosjekt over en viss størrelse, kan mu	ligens bidra til at potensielt 	lønnsomme løsninger blir 	
realisert. Dette kan også gi mer kunnskap om barrierer fo	r implementering av energiløsninger basert på ny 	
fornybar energi, varmepumper etc. 
3.7.1	 	Aktivitetsstruktur og energianvendelse 	
Dersom den øvrige energibruken fra b	yggsektoren skal reduseres, kan dette	 kreve tiltak eller oppofrelser fra 	
brukerne som kan gi velferdstap i form av komfo	rttap for husholdningene og/eller produksjonstap i 	
næringsbygg. Det er neppe hensikts	messig at BE-næringen har målse	ttinger knyttet til energiforbruket som 	
 	22

23	
følger av endringer i aktivitetsnivået og andre stru	kturkomponenter som ikke ka	n relateres til selve bygget. 	
Aktørene i BE-næringen disponerer ua	nsett ikke virkemidler eller andre muligheter til å påvirke denne delen 	
av energietterspørselen. 
Energivarer og -tjenester er som andre varer. Det 	kan deles inn i nødvendighe	tsgoder og luksusgoder. 	
Utfordringen er at energi er et nødvendighetsgode samtidig som en del anvendelser også er luksusgoder. Noen 
energitjenester, som drift av vaskemaskiner, oppvarmi	ng av vann, oppvarming av rom, er nødvendighetsgoder. 	
Når alle rommene er varmet opp i et hus, er det be	grenset hvor mye innetemperaturen øker med økende 	
inntekt. Energiforbruket til nødvendig anvendelse har flatet	 ut, og er attpåtil redusert innen en del anvendelser. 	
Høyere energieffektivitet gir dermed lavere energiforb	ruk i denne kategorien, uavhengig av inntekt og priser. 	
Høyere priser på elektrisitet stimulerer imidlertid til 	at mer energieffektive løsninger tas i bruk. Prisene kan 	
også motivere for å slå av utstyr og lys som ikke er i bruk. 
Andre energianvendelser er såkalte luksusgoder. Det v	il si at etterspørselen øker med økende inntekt, og også 	
øker mer enn inntektsøkningen. I denne kategorien v	il energieffektivisering kunne bremse økningen i 	
forbruket, men vil ofte ikke være tilstrekkelig til 	å demme opp for økt etterspørsel. Oppvarming av større 	
arealer enn det som defineres som boligareal kan også 	kategoriseres som luksgode. Oppvarming av fritidshus, 	
også når de ikke er i bruk, vil gi en økende energietters	pørsel. Avgifter vil redusere inntektseffekten gjennom å 	
gjøre energibruken dyrere slik at økningen i energiforb	ruket dempes. Problemet er at en avgift også vil ramme 	
den delen av energiforbruket som er nødvendig, og 	dermed gi uønskede fordelingseffekter. Dette er 	
utfordringer som må løses på myndighetsnivå og 	som BE-næringen ikke kan ta ansvaret for. 	
3.7.2	 	Forslag til ansvarsfordeling og må	l for energiomleggi	ng i BE-næringen 	
Sammensetning og utviklingen i energietterspørselen ha	r betydning for hva som er hensiktsmessige mål og 	
tiltak som næringen selv kan ta ansvaret for. Det har og	så betydning for hvordan myndighetene bør innrette 	
sine virkemidler for å få størst	 mulig effekt av tiltakene. 	
En hensiktsmessig fordeling kan være at myndighetene 	tar ansvaret for de overordnede målene med tilhørende 	
virkemidler og rammebetingelser for BE-næringen, mens næringen selv retter seg mot konkrete elektrisitets- 
og utslippsintensiteter og valg av energikilder. Sluttbrukeren av byggene har til slutt ansvaret for energibruken 
i byggets driftsperiode. Bygget setter rammene for hvilket energiforbruk som er mulig for brukeren. 
Myndighetene kan sette rammebetingelser som stimul	erer næringen til å bygge for et mer bærekraftig 	
energiforbruk og bruk av alterna	tive energikilder. Myndighetene kan også gjennom sin virkemiddelbruk 	
påvirke brukernes adferd. 
Basert på drøftingen så langt, vil vi foreslå følge	nde tabell som skisserer en mulig ansvarsfordeling for 	
energiomlegging innen BE-næringen:

Tabell 1 Overordnet tiltaks- og ansvarsfordeling (Kilde: Fo	rfatternes egen bearbeiding av offentlig tilgjengelig 	
informasjon og statistikk). 	
 	BE-Næring 	Bruker 	Myndighet 	Kommentar 	
 	 	 	 	 	
Boliger 	 	 	 	 	
Oppvarming/kjøling og 
ventilasjon 	
Planløsninger 
redusere behov 
Energikilder 	
Inntemperatur – 
brukstid 	
Rammebetingelser som 
gir tilstrekkelig 
økonomisk rom for nye 
løsninger 
Påvirke relative priser 
mellom energikilder 
Lover / forskrifter 
 	
Alternative løsninger 
er under dagens 
rammebetingelser 
ikke tilstrekkelig 
konkurransedyktig 
 	
Nødvendighetsgoder: 
(Vaske-/oppvaskmask, 
tørk, vask, varmtvann, 
lys) 
 	
Best tilgjengelig 
teknologi, høy 
energieffektivitet 
Styringssystemer 	
Best tilgjengelig 
teknologi – velge 
energieffektive 
løsninger 
 	
Standarder 
Lover / forskrifter 
Energiavgifter 	
Empiri viser at høyere 
energieffektivitet har 
gitt lavere forbruk av 
energi til 
nødvendighetsgoder 
 	
Annet forbruk 	Energieffektive 
installasjoner, 
styringssystemer 	
Øker med økende 
inntekt. 
 	
Standarder 
Lover / forskrifter 
Energiavgifter 
 	
Velferdsutvikling gir 
preferanser for 
energivarer. 	
Mer oppvarmet areal 	 	Øker med økende 
inntekt 	
 	 	
 	 	 	 	 	
Næringsbygg 	 	 	 	 	
Oppvarming / kjøling 	Planløsninger 
Energikilder 	
Innetemperatur / 
brukstid – 
sammenheng med 
produksjon 
 	
Rammebetingelser, 
påvirke relative priser 
mellom energikilder 	
 	
Lys 	Styringssystemer 	Sammenheng med 
produksjon 	
Energipris 
Lover / forskrifter 
Standarder 
 	
 	
Installasjoner 	Best tilgjengelig 
teknologi 	
Best tilgjengelig 
teknologi 	
Energipris 
Lover / forskrifter 
Standarder 
 	
 	
Produksjonsutstyr 	 	Energieffe	ktivitet 	Energipris 
Lover / forskrifter 
Standarder 	
 	
 
Med utgangspunkt i denne foreslåtte fordelingen, ka	n BE-næringens potensielle tekniske og operative mål 	
konkretiseres som følger: 
 
 	24

25	
Tabell 2 Mulig mål for energiomlegging i BE-næringen. (Kilde: Forfatternes egen bearbeiding) 
Målområde 	Teknisk 
potensial 	
Operativt mål – intensitet 	Kommentar 	
Frigjøre el. og olje gjennom 
bruk av andre energikilder til 
oppvarming/kjøling 	
20 TWh 
inkludert 
eksisterende 
bygg 	
Elektrisitetsintensitet knyttet til 
oppvarming (vann og rom) per 
aktivitetsenhet tilpasset bygget 
(eks. per person, per liter vann, 
per pasient) 
CO2-intensiteter 
 	
Det bør skilles mellom nye og 
eksisterende bygg. 
Tiltakene rettes mot elektrisitet og 
fossile brensler. 
Teknisk potensial er 	neppe realiserbart 	
Redusert energibehov til 
kjøling og oppvarming – 
planløsninger, mv 	
5 TWh i forhold 
til baseline 	
Energiintensitet – type 
energiintensitet tilpasses 
byggets formål, alder, mv. 
 	
Reduksjonsmålet må må	les i forhold til 	
en underliggende vekst. Skille mellom 
nye og eksisterende bygg. 
Målet tilpasses valg av 
energikilde/løsning til 
oppvarming/kjøling 
 	
Høyere energieffektivitet ved 
utstyr og installasjoner 	
1 TWh i forhold 
til baseline 	
Bygg installeres med best 
tilgjengelig energiteknologi 
som svarer til brukernes 
preferanser. 	
Må måles i forhold til en underliggende 
vekst. Skille mellom 
nødvendighetsgoder og luksusgoder 	
 
Teknisk potensial vil ikke være gjennomførbart innenfor	 en realistisk økonomisk kostnadsramme. Hva som er 	
et realisk bidrag fra BE-næringen avhenger derfor 	av kostnadssiden, samt hvilke myndighetstiltak som 	
iverksettes for å redusere den samlede energibruken. 
I kapittel 5 ser vi nærmere på noen sentrale økonomiske barrierer for å realisere energiomlegginger i BE-
næringen, men først vil vi drøfte mer inngående konkret	e offentlige virkemidler med spesiell relevans for BE-	
næringen.

27	
4 	OFFENTLIG POLITIKK MED 	SPESIELL RELEVANS FOR 	
BE-BRANSJEN 	
Som vi har vist til tidligere, finnes det egne måltall knyttet til henholdsvis varmeenergi og energibruk og 
energiomlegging for bolig, bygg og anlegg. Enova rapporte	rer og blir målt i forhold til disse målene. Dette 	
kapitlet vil redegjøre for andre relevante virkemidler 	i tillegg til de som disponeres av Enova, i tillegg til en 	
kort gjennomgang av Statens rolle som utbygger og leieta	ker. Et sentralt spørsmål er om ulike offentlige 	
virkemidler framstår som koordinerte. 
4.1	 	Sentrale offentlige virkemidler 	
KRDs miljøhandlingsplan for bolig- og byggsektoren 
Kommunal- og regionaldepartementets (KRD) 	Miljøhandlingsplan for bolig- og byggsektoren for perioden 	
2005-08	, framlagt i mai 2005, kan framstå som et forsøk 	på en mer samlet og konsistent tilnærming til BE-	
sektoren. Planen angir målsettinger i	nnenfor seks satsingsområder, hvor	av energibruk er ett område. Disse 	
målsettingene skal i hovedsak nås gjennom tiltak fo	rankret innenfor hver sektor og i hovedsak med 	
utgangspunkt i eksisterende virkemidler. Handlingsplan	en introduserer derfor ingen nye, overordnede eller 	
tverrgående grep. 
KRDs miljøhandlingsplan skisserer heller ingen tilta	k for den innledende fase	n med prosjektering og 	
rådgivning rettet mot byggherre og entreprenører. Som vi	 påpekte tidligere, ble betydningen av å satse 	
målrettet på denne fasen understreket i Enovas 	Byggstudie 	fra 2003. 	
Kgl. res. 1999 og tilrettelegging i statlige bygg 
En sentral føring for energibruk i offentlige bygg er 	Kongelig resolusjon 	av 14.09.98 (Arbeids- og 	
administrasjonsdepartementet 1998). Der slås det fast at alle offentlige bygg på over 1000 m	2 som oppføres av 	
staten, eller som bygges av private for utleie til staten, skal ha energifleksible varmesystemer. Omfattende og 
gjennomgripende ombygging og rehabilitering i eksister	ende statlig bygningsmasse omfattes som hovedregel 	
også av kravet om installasjon av energifleksible varm	esystemer – det vil si systemer som både kan bruke 	
elektrisitet og fyring basert på ulike kilder (olje, pellets, flis, ved). Det er alts	å kun statlige utbyggere og 	
brukere som omfattes av dette kravet, og statlige foreta	k (eksempelvis helseforetakene) og andre juridiske, 	
selvstendige enheter er i utgangspunktet unntatt. 
Soria Moria-erklæringen har en målsetting om at kravet 	i Kgl. res. skal utvides til å gjelde også bygg fra 500 	
kvm, men det framkommer imidlertid ingen målsetting å gjør	e et slikt krav gyldig for bygninger generelt. Det 	
foreligger heller ingen begrunnelse for hvorfor dette krav	et begrenses til offentlige bygg, og om det eventuelt 	
er noe ved egenskapene ved slike bygg som skulle tilsi 	andre krav enn for ikke-offentlige bygg. Det kan reises 	
spørsmål ved om det er relevant å still særskilte krav	 til offentlige bygg. Dette spørsmålet får ytterligere

aktualitet ved at staten som byggherre og leietaker i	kke har en helhetlig tilnærming til energiomlegging, noe 	
det vil bli gjort nærmere rede for i kapittel 4.2. 
Nærmere om Enovas støtteordninger 
Felles for Enovas støtteordninger er at det dreier seg 	om investeringsstøtte som skal virke utløsende for 	
prosjekter som ellers ikke ville ha blitt realisert. En	ova besitter ikke myndighet 	eller generelle økonomiske 	
virkemidler for å påvirke andre aspekter av markedet eller aktørenes markedsatferd – for eksempel knyttet til 
påvirkning av de relative prisene mellom ulike energibærere. 
Støtte til prosjekter for varmeenergiprod	uksjon og -distribusjon er forankret i 	Varmeprogrammet. 	Dette er en 	
investeringsstøtteordning for utbygging av produksjonsanlegg og infrastruktur for vannbåren varme. 
Varmeprogrammets formål er å fremme varmeenergi 	til bygningsoppvarming og 	prosessvarme, i lokale 	
energisentraler eller i fjernvarmesystemer - basert på	 fornybare energikilder. Programmet godtar varmeenergi i 	
form av prosessvarme, varme, kjøling og termisk produser	t elektrisitet. Prosjekter som støttes må representere 	
en varig leveranse av fornybar varmeenergi og må gi	 en energileveranse større enn 0,5 GWh/år (Enova 	
2003b). 
Enova administrerer også andre programmer med støttordninger for næringsbygg og boliger (nybygg, 
rehabilitering og ombygging). Høsten 2005 har Enova foretatt en restrukturering av programstrukturen, og det 
er nå etablert et ”samleprogram” for 	energibruk	 i nye og eksisterende bygg, boliger og anlegg. 	
Videre har Enova høsten 2005 etablert programmet 	Ny fornybar energi og ny teknologi for redusert 	
energibruk 	(kortform: 	Introduksjon ny teknologi	). Programmet skal stimulere til introduksjon av ny teknologi 	
for energibruk – uansett energibærer - samt produks	jon av ny fornybar energi. Siden begge sistnevnte 	
programmer nylig er etablert er det for tidlig å si noe om programmenes effekt for omlegging av energibruk i 
bygg. 
I tillegg til støtteordningene har også Enova ansvar fo	r informasjonsspredning og kompetanseheving når det 	
gjelder energibruk og energiomlegging. Av releva	nte tiltak kan det nevnes at Enova administrerer 	
Bygningsnettverket	 som har et eget webbasert system for benc	hmarking av energidata, blant annet med egen 	
statistikk for bygningssektoren. Bygn	ingsnettverket knytter seg til aktører som er involvert i forhold til Enovas 	
ulike støtteprogrammer og aktiviteter, og har sitt utsp	ring i tidligere tiltak for bransjen, fra før Enova ble 	
etablert. 
Teknisk forskrift og oppfølging av EUs bygningsdirektiv 
Teknisk forskrift	 (Forskrift om krav til byggverk og produkter til byggverk; TEK), hjemlet i plan- og 	
bygningsloven, ble revidert i 1997 blant annet med si	kte på å fremme mer energieffektive bygg (Kommunal- 	
og regionaldepartementet 1997). 
Bygningsdirektivet	 (Direktiv 2002/91/EC) ble vedtatt av EU i 2002 og skal gi et felles rammeverk for fremme 	
av energieffektive bygg i EU/EØS. Særl	ig viktig er bestemmelser om minstekrav til energiytelse for nye bygg 	
og bygg som renoveres, med mulighet til å unnta visse ka	tegorier bygg. Videre har direktivet bestemmelser 	
om energimerking av bygninger ved oppføring, salg eller utleie – i form av energisertifikat. Sertifikatet skal 
følges av anbefalinger med hensyn til kostna	dseffektiv økning av 	energieffektiviteten. 	
 	28

29	
For nye	 bygninger med et samlet bruksareal på mer enn 1 000 kvm	. skal muligheter for alternative 	
energiforsyningssystemer vurderes og tas hensyn ti	l før byggingen igangsettes. Når tilsvarende bygg 	
gjennomgår en større restaurering, skal energiytelsen 	oppgraderes for å oppfylle minstekravene i den grad det 	
er teknisk, funksjonelt og økonomisk mulig. 
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er ansvarlig for gjennomføringen av direktivet. NVE forventer at 
de ulike ordningene som implementerer direktivet nasjon	alt, først er innført i løpet av 2007/2008. Det legges 	
opp til at kravet om energimerking av bygninger skal være gjennomført fullt ut i 2009 og vil da omfatte alle 
bygninger over 50 kvm. der energi brukes til å regulere inneklimaet. 
Stoltenberg II-regjeringen har gjennom Soria Moria-erklæringen varslet en ambisjon om å skjerpe kravene til 
energieffektive bygg gjennom å gjøre lavenergiboliger 	til standard og innføre energikrav for eksisterende 	
bygninger og ved renovering av bygninger. Hvorvidt regj	eringen vil legge opp til en faktisk skjerping av 	
energikravene i ny teknisk forskrift (TEK) – også som ledd i gjennomføringen av bygningsdirektivet – er 
foreløpig ikke klart. Utkast til nye forskrift vil foreligge i løpet av 2006. 
Enova vurderer at oppfølgingen av bygningsdirektivet 	kan bidra til tydeligere krav til energieffektivitet og 	
energibruk, og at en ordning med energimerking særlig 	er veien å gå innenfor boligområdet (Envoa 2003a). En 	
slik merkeordning vil kunne synliggjøre energibruk 	og miljøbelastning fra bygninger og vil kunne fungere 	
som et incentiv for utbyggere til å levere energieffektiv	e bygg, og kan på sikt gi boliger en merverdi ved 	
omsetning – avhengig av samspill med kraftpris og andr	e relevante rammebetingelser. Indirekte, og eventuelt 	
på noe sikt, kan derfor en merkeord	ning fungere som en drivkraft for 	byggeleverandører til å levere mer 	
energieffektive produkter. 
Det er imidlertid viktig å merke seg at direktivet tar utgangspunkt i en europeisk energisituasjon med et annet 
prisnivå for elektrisitet enn hva som tradisjonelt har rå	det i Norge. Det kan derfor stilles spørsmål ved om 	
direktivet i en norsk sammenheng vil kunne få den intenderte effekten med bevisstgjøring av forbrukerne og 
økt etterspørsel etter energief	fektive bygg, så lenge vi har relativt lave kraftpriser. 	
Skrinlegging av ordning med pliktige elsertifikater – hva nå...? 
Som følge av stortingsbehandlingen av St.meld. nr. 9 (2002-2003), jf. S. Innst. nr. 167 (2002-2003), begynte 
Bondevik-regjeringen å forberede et svensk-norsk marked for pliktige elsertifikater, også kalt grønne 
sertifikater. Sverige har hatt et syst	em for pliktige elsertifikater siden 	01.05.03. Olje og Energidepartementet 	
(OED) sendte et lovutkast om pliktige elsertifikater 	på høring høsten 2004. Vinteren 2006 ble det imidlertid 	
klart at de norsk-svenske forhandlingene ikke førte fram. Det er foreløpig uklart hvilke andre ordninger som 
kan komme i stedet. Både produsenter av vindkraft og små skala vannkraft gir sterkt uttrykk for at de er 
avhengige av en stimuleringsordning for å kunne produsere lønnsomt. 
Kjerneelementer i OEDs lovutkast høsten 2004 var fors	laget om å fremme en teknologinøytral løsning for 	
hvilke energikilder som skal få ser	tifikater, og at all produksjon av fornybar el fra anlegg med byggestart etter 	
1. januar 2004 skal oppnå sertifikat. Lovutkastet følger definisjonene av fornybar energi i EUs direktivet om 
fremme av elektrisitet produsert med fornybare energikilder (”RES-E direktivet”), og inkluderer all vannkraft 
– i likhet med det svenske systemet.

I forbindelse med prosessen rundt p	liktige sertifikater framkom det ulik	e analyser og synspunkter på mulige 	
konsekvenser for videre utbygging av	 vannbåren varme basert på nye, fornybare energikilder i Norge. Mulige 	
konsekvenser ble antatt å kunne være økt lønnsomhet for 	særlig vindkraftprosjekter og ytterligere utfordringer 	
for videre utbygging av vannbåren varme. Det er uklar	t hvilke konsekvenser innføringen av alternative 	
virkemidler, som eksempelvis garantert minstepris fo	r vindkraft, vil få for vannbåren varme i en norsk 	
sammenheng. For å avbøte slike effekter kan det tenkes 	at myndighetene vil foreta visse tilpasninger eller 	
endringer i Enovas støtteordninger for varmeenergi. 
Kommunenes rolle og mulige endringer i Plan- og bygningsloven 
Gjennom sin myndighetsrolle i forhold til både samf	unnsmessig og fysisk planlegging, er kommunene et 	
sentralt myndighetsnivå når det gjelde	r tilrettelegging for varmeenergiløsn	inger og tilhørende infrastruktur. 	
Gjennom kommuneplanen kan kommunene legge over	ordnede føringer, og med hjemmel i Plan- og 	
bygningsloven (PBL) § 66a kan kommune	ne angi vedtekter som gir ”tiltakshavere plikt til å knytte bygninger 	
som skal oppføres innenfor konsesjonsområdet til fjernvarmeanlegg”. 
Kommunenes rolle er også avgjørende i forhold til pros	jekter der Enova yter investeringsstøtte. Kommunene 	
er både strategisk beslutningstaker og tilrettelegge	r for utbygginger gjennom planvedtak, samtidig som de 	
disponerer viktige bygningsvolum som utgjør mulige 	sluttbrukere for varmeenergi. Mange kommuner har 	
meldt sin interesse for samarbeid med og prosjekt	støtte fra Enova – men mange kommuner har også 	
utfordringer med faktisk å realisere øns	kede prosjekter, herunder å inngå forpliktende samarbeid med andre, 	
ikke-kommunale aktører. 
Planlovutvalget	 foreslår i sin innstilling, NOU 2003:14, at kommune	ne skal kunne gi forbud mot eller påbud 	
om bestemte energiløsninger, eksempelvis tilknytning ti	l fjernvarmenett. Hensikten er å legge til rette for mer 	
fleksibel infrastruktur og styrke muligheten til å ta i bruk forskjellige energiformer, og da særlig 
varmedistribusjon. Dette vil i så fall innebære en innskjerping i forhol	d til dagens bestemmelser (jf. PBL § 	
66a). Dette foreslås oppnådd gjennom en generell utvide	lse av reglene om kommunale arealplaner, blant annet 	
gjennom forslag til å definere såkalte 	hensynssoner.	 Utvalget foreslår også at det i kommunale område- og 	
detaljplaner skal kunne stilles 	særskilte krav om energiløsninger, infrast	ruktur og tilknytningsplikt, men ikke i 	
forhold til energiform. 
Med hjemmel i 	Energilovens 	finnes det en 	forskrift om energiutredninger 	(Olje- og energidepartementet 	
2002). Denne pålegger energiprodusenter å gjennomføre lokale energiutredninger som skal omfatte både 
produksjon, overføring, distribusjon og bruk av elektrisit	et. Dette innebærer imidlertid ikke å foreta en mer 	
grunnleggende vurdering av alternative energikilder og energisystemer. 	Energiutredningene	 skal inneholde en 	
beskrivelse av faktagrunnlaget og utgjør dermed ikke 	en plan som skal vedtas eller som gir grunnlag for 	
utbygging. Konsesjonæren skal ‘inv	itere’ kommunene til å delta i dette 	arbeidet, men kommunene har ingen 	
plikt til å delta (ibid.). 	Planlovutvalget	 foreslår at energiplanleggingen etter energiloven bør koples til og inngå 	
i planleggingen etter plan- og bygnin	gsloven. Dermed mener utvalget at det kan legges til rette for et bedre 	
samspill mellom de to planleggingsprosessene. 
Bygningslovutvalget	 som har vurdert endringer i 	bygningsdelen	 av PBL, la fram sin innstilling i juni 2005, jf. 	
NOU 2005:12. Dette utvalget imøtegår til dels Planlovut	valgets forslag knyttet til kommunale vedtak om 	
pålegg om bestemte energiløsninger. Bygningslovutvalget vurderer at enkelte utbyggere betrakter slike pålegg 
 	30

31	
som et hinder for å finne fram til de mest energieffektive løsningene. Utvalget foreslår derfor en lovendring 
som pålegger kommunene å dispensere fra tilknytningsplikt til fjernvarmen	ett hvis utbygger kan dokumentere 	
at andre løsninger er like hensiktsmessige sett i forh	old til energi- og miljømessige, samt samfunnsøkonomiske 	
kriterier. Forslaget innebærer at utbygger gis bevisbyrden for at andre løsninger enn fjernvarmeanlegg vil være 
miljømessig bedre. Utvalget foreslår at kommunen 	ikke	 skal pålegges å gjøre unntak fra regelen – selv om 	
eventuelle alternativer dokumenteres som miljømessig bedr	e. Det skisseres imidlertid ikke bestemte kriterier 	
for vurdering av energieffektivitet. 
Planlovutvalgets	 forslag har vært til behandling i Miljøverndepartementet (MD) siden 2003, mens 	
Bygningslovutvalgets	 forslag altså ble overlevert Kommunal- 	og regionaldepartementet (KRD) sommeren 	
2005. KRD antyder at et lovforslag basert på utvalg	ets innstilling vil kunne fremmes 	ca. 2007/2008, mens MD 	
antyder en lovframleggelse for plandelen i løpet av 2007.	 Imidlertid er ikke endelig tidsramme avklart. Det 	
framstår foreløpig som uklart hvorvidt	 og hvordan utvalgenes ulike innstillinger i forhold til energiplanlegging 	
blir veid mot hverandre og eventuelt nedf	elles i forslagene til revidert lovverk. 	
Avfall som varmeenergikilde og 	koblinger mot avfallspolitikken 	
I stortingsperioden 2001-2005 ble det lagt opp til 	en sterkere kobling mellom avfallshåndtering og 	
energiutnyttelse. Avgiften på forbrenning av avfall bl	e fra 1. juli 2004 omgjort slik at den nå skal prise 	
miljøkostnadene ved forbrenning av avfall individuelt for a	lle anlegg, samtidig som den skal legge til rette for 	
ytterligere gjenvinning og økt avfallsbasert energiproduksj	on. Videre ble avgiften på deponering av avfall økt 	
med 20 pst. i 2004. I tillegg er det planlagt forb	ud mot deponering av alt nedbrytbart avfall fra 2009. 	
I 2001 ble det ved gjenvinning av avfall produsert 	ca. 800 GWh til energiformålet, men det anslås at 	
potensialet er mye større (Enova	, 2003b). Det er beregnet ulike anslag 	for energigjenvinningspotensialet for 	
avfall, varierende fra 3 til 6 TWh pr. år. (ibid.). Nye teknologier for destruksjon av avfall ved forbrenning vil gi 
reduserte utslipp til luft og redusere behovet for slut	tbehandling av restavfall. Dette vil kunne påvirke 	
prisdannelsen på energi i gunstig retning for fjernv	armesystemer. Det avgjørende for å realisere slike 	
potensialer vil likevel være investeringskostnadene og even	tuelle støttemuligheter. I tillegg er det viktig å ta i 	
betraktning framtidige støtteordninger for fornybar energi	, herunder et eventuelt se	rtifikatmarked for el (se 	
omtale over). 
I forhold til tilrettelegging for avfall som energikilde er de	t en del ytre reguleringer det må tas hensyn til. Alle 	
avfallsdeponier og anlegg for forbrenning må ha tillatelse etter forurensningsloven, jf. avfallsforskriften. I 
tillegg kommer bestemmelser med basis i plan- og bygn	ingsloven med hensyn til 	selve lokaliseringen av 	
anlegget. I tillegg til det rent juridiske vil det også væ	re problemstillinger knyttet t	il faktisk lokalisering og 	
lokal motstand mot å ha denne typen anlegg i nærområdet – noe det også finnes flere eksempler på. 
Relevante avgifter for energibruk og	 koblinger mot klimapolitikken 	
Forbruksavgift elektrisitet (el-avgiften):	 Forbruk av el er pålagt forbruksavgift som for 2006 utgjør 9,88 	
øre/KWh (i tillegg kommer merverdiavgift). Forbrukere i Finnmark og noen kommuner i Nord-Troms er 
fritatt for avgiften. 
En ny modell knyttet til avgiften for næringslivet bl	e innført fra 1. juli 2004 der deler av el-forbruket 	
avgiftsbelegges. Avgiften ble innført for å unngå at de	t tidligere avgiftsfritaket for visse deler industri og

næringsliv skulle oppfattes som statsstøtte, i strid me	d EØS-regelverket. Som en midlertidig løsning ble all 	
næringsvirksomhet fritatt fra el-avgiften fra 1. januar 2004. 
Den reviderte avgiftsmodellen fra 1. juli 2004	 innebærer at all næringsvirksomhet utenom industri og 	
administrasjonsbygg i industrien blir ilagt el-avgift ti	lsvarende minimumssatsen i EUs energiskattedirektiv 	
(0,45 øre/KWh). Samtidig fritas el-forbruket i flere kraftin	tensive industrier fra avgiften. Det er lagt opp til at 	
de samme industriprosessene som kan unntas etter EUs en	ergiskattedirektiv kan bli unntatt fra den norske el-	
avgiften. 
Når det gjelder administrasjonsbygg i industrien skal de	t betales ordinær sats. Særlig dette siste punktet kan 	
anses som viktig i forhold til en videre utbygging 	av varmeenergi. Norsk Bioenergiforening (NOBIO) har 	
uttrykt tilfredshet med den reviderte ordningen, og det later ikke til at 	selve avgiftsmodellen framstår som et 	
vesentlig hinder for å realisere lø	sninger for varmeenergi. Et annet spørsmål er selve avgiftsnivået. 	
Lønnsomheten i varmeenergiprosjekter har direkte samm	enheng med nivået og utformingen av el-avgiften. En 	
viktig indikasjon på dette viste seg 	da den politiske usikkerheten om 	videre utforming av el-avgiften i 	
2003/2004 førte til at flere varmeenergiprosjekter ble avbru	tt eller utsatt. Dette ga også klare utslag i et redusert 	
antall Enova-støttede prosjekt i denne perioden. 
Nettariff og påslag til finansiering av Energifondet: 	Enovas aktiviteter finansieres gjennom Energifondet 	
som i hovedsak får sine inntekter gjennom et påslag 	på nettariffen som for 2005 utgjorde 1,0 øre/KWh. 	
Avgifter på fyringsolje og natu	rgass: Grunnavgif	t for fyringsolje	 ble innført fra 1. januar 2000 for å hindre at 	
økningen i el-avgiften i 2000 skulle bidra til en miljømessig uheldig overgang til bruk av fyringsolje til 
oppvarming. Grunnavgiften ble satt til samme nivå so	m økningen i el-avgiften, regnet pr. KWh. For 2005 	
utgjorde avgiften 41,4 øre pr. 	liter fyringsolje. I tillegg kommer 	CO	2-avgift 	som for 2006 utgjør 0,53 kr pr. 	
liter. 
Naturgass til stasjonære formål på 	land i Norge er ikke omfattet av CO	2-avgiften. Dersom det tillates 	
gasskraftverk som slipper å betale for sine CO	2-kostnader, eller dersom staten bærer kostnadene ved eventuell 	
CO	2-håndtering, kan det generelt bli mer utfordrende å fremme videre utbygging av ny fornybar energi. Norsk 	
Bioenergiforening (NOBIO) og Zero har påpekt at dett	e kan medføre en uheldig konkurransevridning blant 	
annet i forhold til bioe	nergi. Dersom staten på slik	 måte legger opp til å ”betale” CO	2- kostnadene ved bruk av 	
naturgass, kan dette imidlertid kombineres med andre 	tiltak som kan avbøte svekket effekt av dagens Enova-	
baserte virkemidler for fornybare varmeenergiløsninger.	 Aktuelle tiltak kan være avgifter og/eller styrke 	
Energifondets og Enovas midler til investeringsstøtte. 
Avhenging av oljepris, framstår oppvarming med oljepr	odukter som en relativt rimelig løsning. Norsk 	
Petroleumsinstitutt har beregnet at prisen for fyrings	olje i perioden 1994 – 2004 i gjennomsnitt var vel 10 	
øre/kWh lavere enn strømprisen. I Norge ble det totalt 	sett brukt oljeprodukter til oppvarming av boliger og 	
næringsbygg tilsvarende 5,2 TWh i 2004 (Olje- og energidepartementet 2005). 
Svingninger i de relative prisene mellom energibærern	e inkludert avgifter vil 	kunne påvirke forbrukernes 	
atferd og valg av energibærer. De	rsom avgiftsdelen er mindre enn svingningene i relative priser har den 	
følgelig mindre betydning enn svingningene. Imidlertid er det slik at energiforbruket reagerer tregt og 
 	32

33	
forbruket tenderer til å stige ved forbrukernes tilvenning til et høyere prisnivå. Samtidig er det slik at valg av 
energibærere er mer prisfølsomt i de mark	edene der sluttbrukerne har valgfrihet. 	
I tilegg til samspillet mellom energipriser og avgiftsnivå og 	innvirkning på energiforbruk, er det også relevant 	
å vurdere sammenhengen mellom klimakvotepris og kraftp	ris. Innføringen av klimakvotesystem i EU i 2005 	
og stigende kvotepris har blant annet resultert i økende	 tyske kraftpriser. Denne prisutviklingen har også 	
påvirket nordiske kraftpriser. Dette illustrerer at politiske beslutningstakere gjennom videre utforming av 
klimavirkemidler og framtidig avgrensning av klimakvotesystem kan påvirke insentivene for 
energiomlegging. 
4.2	 	Nærmere om Statens rolle 	som aktør i markedet 	
Staten er en stor aktør i eiendomsmarkedet. Dette	 gir muligheter til å utnytte rollene som en stor 	
eiendomsbesitter, bestiller av bygg, utvikler og forvalte	r av bygg, og derigjennom å innta en pådriverrolle for 	
bærekraftige energiomlegginger. I dette avsnittet gir vi en kort gjennomgang av hvordan staten håndterer 
rollen som stor aktør i markedet. Vi stiller spørsmål	stegn ved om staten utnytter mulighetene som ligger i 	
energibruken i egne bygg. Fungerer staten som en pådriver for bærekraftige energiløsninger i BE-næringen? 
Grønn stat 
Dette er et utviklingsprogram som koordineres av Miljøverndepartementet (MD), med bistand fra GRIP – 
Stiftelsen for bærekraftig produksjon og forbruk. 	GRIP har ansvar for oppfølging og har funksjon som 	
rådgivnings- og kompetansesenter. Et vi	ktig punkt er vedtaket om innførin	g av enkle miljøledelsessystemer i 	
alle statlige etater innen utgangen av 2005. I tille	gg kommer et nyopprettet Pa	nel for grønne, offentlige 	
innkjøp. Også panelet koordineres av GRIP og skal	 gi råd om videre tilnærminger og tiltak for å fremme 	
grønne, offentlige innkjøp – der energi	bruk er et sentralt element. Gjennom Grønn Stat arbeidet er det 	
imidlertid ikke definert konkrete mål 	eller egne tiltak for energi, utover at energibruk er en sentral indikator for 	
oppfølging av miljøledelsessystemet. Det er heller ikke bevilget egne budsjettmidler fo	r å sikre oppfølging i de 	
statlige etatene. 
Statsbygg	 	
Statsbygg er en forvaltningsbedrift underlagt Fornyi	ngs- og administrasjonsdepartementet (FAD). Statsbygg 	
har Kgl. res. av 14.09.98 om energibruk i statlige 	bygg som en generell retningslinje for sin virksomhet. 	
Statsbygg forvaltet pr. 2004 2,2 mill. kvm. til en verdi av ca. 18 milliarder kr., og har en årlig inntekt på ca. 2,3 
milliarder kroner. Hvert år ferdigstiller Statsbygg minst 	ti bygg. Investeringene er på ca. 3 milliarder kr. Ca. 	
1500 eiendommer totalt ble i 2004 vedl	ikeholdt, fornyet og utviklet for mer enn 300 mill. kr. Statsbygg har 	
også fokus på energisparing, og beregninger viser at slike tiltak bidrar til en årlig energibesparelse på ca. 1,8 
GWh – noe som gir en årlig økonomisk 	besparelse på ca. 1,29 mill. kr. 	
Entra eiendom 
Entra Eiendom er eid av Staten ved Nærings- og handel	sdepartementet (NHD) og skal operere i konkurranse 	
med private aktører på markedsmessige betingelser. Det er altså avhengig av bestiller og videre 
markedspreferanser hvorvidt Entras prosjekter skal ta	 høyde for energifleksible løsninger. Når det gjelder 	
statlige bestillere vil disse være bundet av Kgl. res. av	 14.09.98 om energibruk i statlige bygg. For eventuelle 	
andre bestillere vil det være andre føringer. Entra forval	ter en eiendomsmasse på ca. 950.000 kvm; dette utgjør

ca. 120 eiendommer over hele landet med 75 pst. av verdiene i Oslo-området (hovedsaklig 
kontoreiendommer). Entra har ikke egne målsettinger e	ller strategi knyttet til energibruk, men rapporterer på 	
energibruk til Statsbygg. Entra viser ellers til at de har 	fokus på energieffektiviserin	g og ligger i forbruk under 	
gjennomsnittet for Enovas 	bygningsstatistikk. 	
Helseforetakene 
Tidligere fylkeskommunale sykehus med tilhørende bygningsmasse forvaltes av de regionale helseforetakene 
underlagt Helse- og omsorgsdepartementet (HOD).	 Det er anslått at helseforetakene totalt disponerer en 	
bygningsmasse tilsvarende 4 mill. kvm (kilde: HOD). Helsef	oretakene er juridisk selvstendige enheter og 	
omfattes derfor ikke av kravet i Kgl. res. av 14.09.98. 	Kravene til avkastning og økonomisk evne til å etablere 	
energiomleggingsprosjekter varierer	 både mellom helseregionene og 	innad i regionene. Det finnes ikke 	
overordnede, nasjonale målsettinger fo	r hvordan helseforetakenes bygningsmasse skal forvaltes, og dermed 	
heller ikke felles føringer knyttet til energibruk. 
Enova er nå i dialog med helseregionene med sikte 	på å kunne etablere releva	nte prosjekter for både 	
eksisterende og nye helsebygg innenfor helseforetaken	e. Eksempelvis har Helseregion Øst et nettverk mellom 	
foretakenes eiendomsansvarlige som ogs	å har fokus på energiomlegging. Vide	re har flere av foretakene et 	
aktivt fokus på energibruk gjennom nylig etablerte og planlagte prosjekter for energimåling. Etablerte 
sykehusbygg i denne regionen har ofte en eksisterende 	tilknytning til allerede etablerte fjernvarmenett. Denne 	
forutsetningen vil imidlertid variere mellom regionene og foretakene, avhengig av lokalisering. 
Forsvarsbygg (herunder Skifte eiendom) 
Forsvarsbygg er et forvaltningsorgan underlagt Forsva	rsdepartementet (FD). Forsvarsbygg er oppdelt i ulike 	
underliggende virksomheter relatert	 til forvaltning, utbygging (Forsvar	sbygg Utvikling) og avhending/salg 	
(Skifte eiendom). Forsvarsbygg følger de generelle føring	ene som ligger i Kgl. res. av 14.09.98 om energibruk 	
i statlige bygninger, og er fra 2003 påla	gt å benytte alternative energikilder	 ved nybygg og rehabilitering, hvis 	
hensiktsmessig. Forsvarsbygg er også pålagt å drive en	ergiøkonomisering innen eget virksomhetsområde, og 	
aktivt ta i bruk alternat	ive energiløsninger. 	
Forsvarsbygg Utvikling har som mål at 50 % av all 	energibruk ved nybygging skal baseres på ny, fornybar 	
energi. Det er også formulert måltall eller styringsparame	tre for energibruk i nye bygninger; basert på kategori 	
og region (for eksempel 130 KWh/kvm for kontorbygg i Oslo-området). I forbindelse med større 
utbyggingsprosjekter anlegges det e	gne biobrenselanlegg; for eksempel ved Rena Leir og Sessvollmoen. Disse 	
prosjektene får investeringsstøtte gjennom Enova. Fors	varsbygg forvaltet til sammen 5,4 mill. kvm. i 2004. 	
Forsvarsbygg har systemer for rapportering av energibruk	 (for 2004 utgjorde total energibruk ca. 850 GWh). 	
Justissektoren 
Justissektoren avgrenset til kriminalomsorgen forv	alter totalt sett ca. 350.000 kvm. bygningsmasse. 	
Kriminalomsorgen er organisert i seks regioner som hver har en eiendomsansvarlig. Kriminalomsorgen har 
særskilte utfordringer når det gjelder sine eiendomme	r både knyttet til et spesielt bruksområde - som gir 	
begrenset grad av fleksibilitet, samt at det er 	en stor andel gammel bygningsmasse. Det finnes ikke 	
overordnede, nasjonale mål eller 	føringer knyttet til energibruk nå	r det gjelder bygningsmassen. 	
 	34

35	
Statsbygg har til nå hatt de fleste oppdrag knyttet til utbedringer og nybygg i justissektoren, og har fått oppdrag 
direkte fra Justisdepartementet (JD). Det legges imidlertid 	nå opp til større grad av regional delegering slik at 	
regionene selv skal kunne velge prosjektutfører og entreprenør. I tillegg utarbeides 	det nå regionale oversikter 	
over soningskø, kapasitet og lokalisering med sikte 	på å sammenstille en nasjonal oversikt og strategi for 	
lokalisering av institusjoner og bygninger. Det er ukjent 	hvorvidt energibruk er et tema som vil bli berørt i den 	
endelige strategien. Hver driftsenhet 	rapporterer årlig om sitt energiforbru	k, men disse rapportene blir ikke 	
sammenstilt eller evaluert verken på	 regionalt eller nasjonalt nivå. 	
4.3	 	Oppsummering; politiske mål, rammebeti	ngelser og staten som markedsaktør 	
Politiske mål og rammebetingelser 	
! 	Det finnes ingen helhetlig offentlig strategi for 	energibruk i bygninger generelt eller varmeenergi 	
spesielt. KRDs miljøhandlingsplan for bygg- og bol	igsektoren fra 2005 omhandler også energi, men 	
planen angir ikke avgrensete mål eller virkem	idler knyttet til energibruk, eller tiltak for bedre 	
samordning av eksisterende virkemidler. 	
! 	Ut fra gjennomgangen ovenfor kan det sies at Enova	s forvaltning av investeringsstøtte, informasjon 	
og kompetanseheving framstår som de mest konkrete offentlige virkemidlene for økt bruk av 
varmeenergi. Det er imidlertid en manglende 	sammenheng mellom Enovas virkemidler og andre 	
offentlige virkemidler. 	
! 	Enovas støtteordninger er forankret i overordnete	 energipolitiske målsettinger, mens Enovas primære 	
virkeområde er å yte investeringsstøtte – det vil si en avgrenset del av nødvendige tiltak for 
energiomlegging. Enovas virkemidler er prosjekt/bedriftsrettede. 	
! 	Det er ikke lagt opp til andre tiltak gjennom avgiftssystem eller lovregulering som kan støtte opp 
under Enovas oppdrag om å bidra til energiomlegging. 	
! 	Ansvaret for regelverk, lover og forskrifter som har betydning for energibruken i BE-næringen er 
fragmentert og fordelt mellom flere fagdepartementer og direktorater. Det synes å være for lite 
koordinering mellom ulike offentlige etater. Det 	framstår også som for uklart hvilke mål som er 	
utgangspunktet for de ulike virkemidlene. 	
Staten som markedsaktør 	
! 	Kgl. res. av 14.09.98 om energibruk i bygninger over 1000 kvm. er en generell føring for alle 
utbyggere med statlige etater som sluttbrukere. 	 	
! 	Staten som markedsaktør opptrer ik	ke konsistent i forhold til fokus, 	strategi eller valg av energi 	
løsninger. Statlige sektorer med store bygningsvolum har ulike krav til avskrivning, ulike typer mål 
for energibruk – og varierende grad av oppfølging. 	 	
! 	Organiseringen av helseforetakene gjør at de s	ykehusbygg trolig er unntatt dette kravet. Dette er 	
særlig interessant etter som helsebyggsektoren utgjør 	en stor sektor når det gjelder bygningsvolum (4 	
mill. kvm.).

37	
5 	HVORDAN PRIORITERE? 	OM LØNNSOMHET OG 	
KOSTNADSEFFEKTIVITET 	FRA ULIKE PERSPEKTIVER 	
Uavhengig av om mål og tiltak for å bidra til bærekrafti	ge energiomlegginger i BE-næringen “styres” fra et 	
overordnet politisk nivå gjennom lover, 	forskrifter, tekniske krav, avgifter	/subsidier, eller om næringen selv 	
utarbeider en felles strategi, må omleggingen skje inne	nfor gitte, og begrensede ressursrammer. Det er derfor 	
vesentlig at omleggingen og tiltakene som prioriteres er me	st mulig kostnadseffektive slik at tiltakene gir mest 	
mulig igjen per investerte eller brukte krone over tid. 
Utredningsinstruksen stiller krav til at alle tiltak, refo	rmer, lover mv som fremmes for Stortinget skal utrede 	
alle relevante konsekvenser, inkludert	 utgifts- og inntektskonsekvenser for berørte parter og enkeltpersoner 	
(Moderniseringsdepartementet 2005). Det skal foretas vur	deringer av hvordan tiltaket antas å virke, inkludert 	
en vurdering av usikkerhet	. Det skal også gjøres samfunnsøkonomiske vurderinger (ibid.). Når det gjelder 	
lover og andre tiltak for å fremme energiomlegginger i BE-næringen er det grunn til å re	ise tvil i forhold til om 	
relevante forhold er tilstrekkelig utredet. Det er også 	grunn til å reise tvil i forhold til om tiltak med intensjon 	
om å påvirke energibruken i bygg er tilstrekkelig koordine	rt fra statens side. Som vist i kapittel 4 er ansvaret 	
fragmentert – det er vanskelig å få øye på en helhet	lig politikk. Med diffuse mål er det også vanskelig å 	
prioritere tiltak som sikrer en mest mulig kostnadseffektiv energiomlegging. 
I dette kapitelet ser vi nærmere på hvordan samfunnsøkonomisk lønnsomhet kan operasjonaliseres og danne et 
utgangspunkt for prioriteringer av tiltak som kan fre	mme en kostnadseffektiv omlegging av energibruken i 	
bygg. Deretter ser vi på noen årsaker til at det ka	n være forskjell mellom samfunns- og bedriftsøkonomisk 	
lønnsomhet. 
Det gis også en drøfting av kalkulasjonsrentens betydning 	for valg av energiløsninge	r, samt en vurdering av 	
kortsiktig kontra langsiktig lønnsomhet. 
Avslutningsvis gis det en oppsummering av ulike forh	old som bidrar til å gjøre alternative energiløsninger 	
mindre attraktive enn tradisjonelle løsninger i næringen. 
Hvordan prioritere og i forhold til hva? 
Myndighetskrav som ikke synes å ha vesentlig effekt på	 målområdet, og som påfører bransjen eller brukerne 	
merkostnader, kan i verste fall virke mot sin hensikt 	blant målgruppen. Bransjens motivasjon for å teste ut 	
andre løsninger, eller å påta seg ytterligere kostnader	 utover det forskriften medfører, kan svekkes gjennom 	
krav som oppleves som meningsløse. 
En skjerping i kravet til bruk av energifleksibilitet fra	 1000m2 til 500m2 for statlige virksomheter, slik det 	
foreslås i Soria Moria erklæringen, bør vurderes i forhold til andre tiltak. Gir tiltaket en høyere forventet 
måloppnåelse per krone enn å eksempelvis implementere	 1000m2-kravet for alle kategorier bygg, uavhengig 	
av om det er statlig eller privat virksomhet som skal dr	ives inni bygget? Er ytterl	igere krav til isolasjon det

tiltaket som gir høyest måloppnåelse per brukte krone, e	ller finnes det andre tiltak som bør prioriteres? 	
Gjennomføres alle ”lønnsomme” energ	itiltak eller ligger det barrierer som 	hindrer at de mest lønnsomme 	
(både økonomiske og energimessige) løsningene 	velges? Vil forslagene fra planlovutvalget, 	
bygningslovutvalget eller bygningsdirektivet stimulere til at	 de mest kostnadseffektive løsningene i tråd med 	
nedfelte energimål stimuleres? 
Revideringen av teknisk forskrift i 1997 skulle fremme	 mer energieffektive bygg. 	Kravene påførte næringene 	
merkostnader og fordyret byggeprosessene. Energibruken 	i bygg etter nye forskrifter er høyere enn tilsvarende 	
bygg fra før forskriften ble revidert. Det er flere faktorer som kan ha bidratt til et høyere energiforbruk. Det 
synes likevel rimelig klart at endringene i forskriften fra 1997 neppe kan ha vært det tiltaket som har gitt det 
mest kostnadseffektive bidraget til et energimål. 
5.1	 	Samfunnsøkonomi – hva og hvordan? 	
Samfunnsøkonomi handler om forvaltning av knappe 	ressurser til samfunnets beste. Samfunnsøkonomiske 	
analyser tar utgangspunkt i at det er ressursknapphet (for	stått i vid forstand) og analyserer hvordan ressursene 	
best bør anvendes for å sikre samfunnet høyest mulig velferd. Begrepet ”alternativkostnad” har en viktig rolle i 
forståelsen av samfunnsøkonomi. Med dette menes at en re	ssurs har en alternativ anvendelse og at ressursens 	
verdi skal beregnes med utgangspunkt i hvilken verdi de	n ville gitt ved en annen anvendelse. Energi fra 	
vannkraft og bruk av CO	2-kvoter knyttet til fyringsolje, har alte	rnative anvendelser i Norges samlede 	
verdiskapning. 
I det videre redegjøres det for hva en samfunnsøkono	misk analyse er, og hvordan en slik analyse kan 	
gjennomføres for å vurdere alternative energiløsninger og energimål i BE-næringen. 
5.1.1	 	Samfunnsøkonomisk nytte og lønnsomhet 	
Begrepet samfunnsmessig nytte kan være både abstra	kt og subjektivt. Samfunnsmessig nytte er et normativt 	
begrep, og vurderingen av hva som gir nytte varier	er over tid. Begrepet samfunnsøkonomisk lønnsomhet 	
betegner prosjekter som er lønnsomme for samfunnet når 	alle konsekvenser, kostnader og inntekter er tatt 	
med. Begrepet brukes ofte om prosjekter som er sterkt ønsket selv om kostnadene i kroner er høye og det ikke 
er betalingsvillighet i markedet. Ofte brukes begrepet re	torisk uten at de samfunnsøkonomiske gevinstene er 	
synliggjort eller beregnet. I en ren teoretisk forstand er	 imidlertid samfunnsøkonomisk lønnsomhet et definert 	
begrep som det i prinsippet er mulig å regne seg fram til. 	Dersom verdien av alle konsekvensene av et tiltak er 	
positiv, er tiltaket per definisjon lønnsomt. 
I samfunnsøkonomiske analyser brukes ofte kroneverdien be	folkning er villig til å betale for å oppnå en positiv 	
konsekvens som mål på nytteverdien. Dette kalles 	befolkningens betalingsvillighet. Ved vurdering av 	
alternative energikilder og energiløsn	inger i bygg er befolkningens betalingsvillighet et	 lite egnet utgangspunkt 	
for å fastsette nytteverdien. De nasjonale energimålene har,	 som vi har vist tidligere, sin begrunnelse i miljø og 	
forsyningssikkerhet. Betalingsvilligheten må derfor knyttes opp 	til disse målene for at den skal ha relevans i en 	
samfunnsøkonomisk vurdering av nyttesiden ved alternativ	e energiløsninger. I en vurdering av alternative 	
energiløsninger eller energisparetiltak kan det være komplis	ert å få fram miljøgevinstene på en slik måte at den 	
relevante betalingsvilligheten måles. 
 	38

39	
Energiløsninger i bygg er dessuten også i stor grad tilbudsbestemt. Sluttbruker har ofte liten innflytelse på valg 
av løsninger med betydning for energibruk eller hvilke 	energibærere bygget baseres 	på. Det kan ikke utelukkes 	
at sluttbrukerne av bygg har sterkere	 preferanser for, og dermed også høye	re betalingsvillighet for alternative 	
energiløsninger enn det som gjenspeiles i tilbudet. Beliggenhet, funksjonalitet og kvaliteter knyttet til 
arkitektur og design, er de mest betydningsfulle fakt	orene for etterspørselen etter ett bygg. Beliggenhet 	
utmerker seg som den viktigste faktoren. Bygningens energibruk eller energiløsningen bygget er utstyrt med 
har liten vekt i forhold til andre faktorer. Dersom det 	finnes brukere som har preferanser og betalingsvillighet 	
for alternative energiløsninger, fanges dette nødvendigvis ikke opp i markedet. 
En lang og kompleks verdiskjede, med mange aktører fra 	planlegging til sluttbruk av bygget, gjør at det tar tid 	
fra brukernes preferanser endres til tilbudet tilpasses br	ukernes faktiske preferanser. Energimerking av bygg 	
kan bidra til at tilpasningen går raskere dersom sluttb	rukerne har betalingsvillighet 	for lavenergibygg og/eller 	
bygg basert på nye fornybare energiløsninger. 
Nyttevurderinger kan alternativt ta utgangspunkt i over	ordende prioriteringer fra myndighetene. Prioriteringer 	
fra myndighetene gir en implisitt verdsetting av nytten	 for å kompensere for markedssvikt eller ivareta andre 	
samfunnshensyn. Energifondet og prioritering av 600 millio	ner i året gir et bilde av deler av myndighetenes 	
betalingsvillighet for å bi	dra til energiomlegginger. 	
Et mer relevant utgangspunkt for 	samfunnsøkonomiske 	lønnsomhetsvurderinger av energitiltak i bygg, kan 	
være å ta utgangspunkt i myndighetenes energimål, uten 	å vurdere nytteverdien. Med utgangspunkt i gitte mål 	
kan kostnadene ved alternative tiltak systematiseres og 	verdsettes. Dette analyseopplegget krever at alle 	
konsekvenser kan verdsettes og 	at både tilsiktede og utilsik	tede konsekvenser inkludere	s. Formålet med en slik 	
tilnæring er å komme fram til de virkemidler og tiltak 	som minimerer kostnadene ved å oppnå et gitt mål. 	
Forutsetningen for analysen er at målet er gitt. Som vi har vist tidligere er det per i dag ikke operasjonalisert et 
mål for energiomlegginger i BE-næringen. Det er hell	er ikke klart hva som er det faktiske operasjonelle 	
energi- og klimamålet for Norges samlede 	energibruk og nasjonale klimautslipp. 	
Dersom alternative energiomlegginger skal vurderes og pr	ioriteres uten at det fastsettet et operativt mål, kan 	
det gjennomføres såkalte kostnads-virkningsanalyser. Denne	 type analyser benyttes når ulike tiltak som er 	
innrettet mot å løse et problem, har effekter på flere områder. I slike tilfeller er det ofte lite hensiktsmessig å 
velge det tiltaket som har lavest kostnader, uten at også nyttevirkningene vurderes. 
For at myndighetene skal kunne prioritere ressursen	e mellom sektorene må det først settes et operativt 	
nasjonalt energimål. Deretter må ressursene prioriteres e	tter hvor de gir størst effekt. Når målet er satt, kan 	
både myndighetenes virkemidler og næringen	s egne tiltak prioriteres med utgangspunkt i 	
kostnadseffektivitetsanalyse	. Alternative tiltak og løsninger i ulike kategorier bygg kan dermed vurderes i 	
forhold til hverandre uten at nyttesiden trekkes inn. 
5.1.2	 	Grunnlag for operasjonalisering av alternativkostnad 	
Kostnadssiden er i de fleste tilfeller enklere å få 	oversikt over enn nyttesiden. Kostnadssiden knyttet til 	
energibruken i bygg, fra planlegging til drift gjennom bygge	ts levetid, kan i de aller 	fleste tilfellene beskrives

eller beregnes. Som en tommelfingerre	gel kan alternativverdien av ressurs	ene et prosjekt legger beslag på 	
beregnes som kostnader i en samfunnsøkonomisk analyse.	 Hva som er et rimelig mål på alternativverdien 	
henger imidlertid også sammen med hvordan en	ergi- og klimamålene operasjonaliseres. 	
Dersom Norge skal være selvforsynt med energi i et	 normalår, og også skal redusere klimautslippene, vil 	
vurderingen av hva som er samfunnsøk	onomiske lønnsomme energitiltak gi an	dre resultater enn i et tilfelle der 	
det er et politisk mål å unngå netto kraftimport i et normalår. I et regime der import av kraft aksepteres, vil 
lønnsomhetsvurderingene av ny energiproduksjon og ener	gisparetiltak måtte ta hensyn til prisen på importert 	
kraft. Dersom det koster mer å spare og/eller produs	ere energi enn det koster å importere tilsvarende mengde 	
energi, er det i prinsippet mer lønnsomt å importere kraft enn å gjøre tiltak nasjonalt. 
Det er grunn til å anta at kraftprisen på Nordpool vil øke, dvs at prisen på importert kraft vil øke. CO	2-kvoter 	
har allerede fått en internasjonal pris som også har k	onsekvenser for kraftprisen. Bruk av fyringsolje, eller 	
tiltak som har til hensikt å erstatte fyringsolje med bioe	nergi, kan vurderes med utga	ngspunkt i prisen på en 	
internasjonal kvotepris. Lønnsomhetsvurderinger i dette 	perspektivet må baseres på prisframskrivninger av 	
kraftprisen og internasjonale CO	2-kvotepriser. 	
Dersom selvforsyning innenfor gitte nasjonale klimam	ål er et operativt mål, vil tiltak som reduserer 	
energibruken og/eller øker produksjon av ny energi basert på ny fornybar energi, være samfunnsøkonomisk 
lønnsomt selv om kostnadene ved produksjon/sparing er 	høyere enn kostnadene ved 	å importere en tilsvarende 	
mengde kraft. I teorien er det tenkelig at markedet	 kunne klareres gjennom prismekanismen. Høyere 	
kraftpriser ville da, i tillegg til å dempe etterspørselen, og	så gjøre alternative energibærere og energisparetiltak 	
mer lønnsomme. Politisk er imidlertid dette et lite 	sannsynlig scenarie. Det er derfor grunn til å anta at 	
myndighetene ville finne andre tiltak for å klarere markedet uten kraftimport. 
I dagens regime er det i praksis aksept for nettoimport 	av kraft. Det er heller ikke signalisert tiltak som kan 	
bidra til vesentlige reduksjoner av nasjona	le klimautslipp i forhold til dagens 	utslipp. Alternativet til nasjonale 	
tiltak er per i dag en import av kraft og kjøp av internasjonale CO	2-kvoter. Lønnsomhetsvurderinger av 	
utslippsreduksjoner og redusert energibruk, og/eller ener	gisparing må da i praksis gjøres med utgangspunkt i 	
framskrivninger av kraftprisen på Nordpool og en internasjonal CO	2-kvotepris. I tillegg må man vurdere 	
langsiktige effekter av tiltak som for eksempel markeds-	 og teknologiutvikling. Alternativet til nasjonale tiltak 	
er per i dag import av kraft og kjøp av internasjonale CO	2-kvoter. Dette danner dermed indirekte 	
rammebetingelsene for lønnsomhetsvurderingene 	av ulike energiomlegginger i BE-næringen. 	
5.1.3	 	Oppsummering – samfunnsøkonomi	ske lønnsomme energitiltak 	
Vi anbefaler at energitiltak i BE-næringen vur	deres og prioriteres med utgangspunkt i såkalte 	
kostnadseffektivitetsanalyser. Dette krever at målet er g	itt og kostnadene ved alternative tiltak systematiseres 	
og verdsettes. Med mangel på et operativt nasjonalt en	ergimål – er det uklart hvilke rammer som skal legges 	
på vurderinger av hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomme energitiltak i BE-næringen. 
Dersom Norge skal ha et operativt mål om å være se	lvforsynt med kraft i et normalår, og skal oppfylle 	
Kyotoavtalen gjennom tiltak i Norge, må kostnaden	e ved omlegginger – energireduksjon og bruk av 	
alternative energikilder i BE-næringen– sammenlik	nes med kostnadene (direkte og indirekte) ved å 	
 	40

41	
omlegginger i andre næringer. Dette kostnadsbildet kan danne utgangspunktet for en konkretisering av et 
myndighetsmål og ressursbruk rettet mot energiomlegginger i BE-næringen. 
Ved en fortsatt aksept av importert kraft, også i 	normalår, vil rammene for 	lønnsomhet være gitt av 	
internasjonale CO2-kvotepriser og kraftprisen på Nord	Pool. For å gjøre langsiktige investeringer kreves det 	
framskrivninger av disse prisene, og kunnskap om 	kostnader ved alternative tiltak i BE-sektoren. 	
5.2	 	Fordeling av kostnade	r og gevinster – pers	pektiver på lønnsomhet 	
Kostnadsbegrepet som anbefales for samfunnsøkonomiske	 lønnsomhetsanalyser er ofte annerledes enn de 	
kostnadsbegrepene politikere og byråkrater er vant til å fo	rholde seg til. De fleste beslutningstakere er mer vant 	
til å forholde seg til direkte utgifter og inntekter på o	ffentlige budsjetter (Nyborg 2002). Ulik begrepsbruk med 	
påfølgende lønnsomhetsvurderinger fra 	ulike perspektiver kan gi forskjellige vurderinger av hva som er det 	
mest ”lønnsomme” alternativet. Kontrakts- og eieforme	r påvirker også hvilke løsninger som vurderes som 	
mest lønnsomme for in	volverte aktører. 	
Kostnadene for et gitt prosjekt kan være fordelt mellom staten, eventuelle private markedsaktører, 
enkeltaktører og samfunnet for øvrig, inkludert natur- og 	miljøkostnader. Statens kostnader (og gevinster) kan 	
være fordelt mellom ulike etater og 	resultatenheter. Det er også mange markedsaktører på privat sider som 	
bærer ulike deler av kostnadene og inntektene fra et offentlig bygg planlegges til det tas i bruk. Det er relevant 
å spørre om en statlig utbygger skal ha fokus på 	statens samlede finanser, egne budsjetter inkludert 	
avkastningskrav eller et breder	e samfunnsøkonomisk perspektiv. 	
En privat utbygger eller aktør i mark	edet maksimerer egen lønnsomhet. Hv	ert ledd i kjeden fra investor til 	
involverte aktører gjennom hele byggeprosessen fo	rsøker å maksimere egen lønnsomhet innenfor sitt 	
ansvarsområde. Dette kan gi	 suboptimale løsninger. 	
Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv 	tas det ikke hensyn til hvordan eventuelle overskudd eller kostnader i 	
ulike institusjonelle sektorer fordeles. Fordeler og ulemper regnes med utgangspunkt i 
betalingsvillighetsprinsippet	7 der goder som ikke omsettes i markedet i prinsippet skal verdsettes. Ved 	
eksterne effekter, positive så vel som negative, skal ma	rkedsprisene justeres for disse effektene. Det spiller i 	
utgangspunktet ingen rolle om overskuddet oppstår som be	sparelser på offentlige budsjetter, som overskudd 	
hos private aktører, bedre kvalitet på tjenesteprodu	ksjonen eller andre nyttevirkninger for befolkningen	8. 	
Fra et statsfinansielt perspektiv kan staten betrak	tes som en kjøper på vegne av fellesskapet. Fra dette 	
perspektivet ønsker det offentlige mest mulig igjen i fo	rm av tjenester til fellesskapet. Statens behov for lokaler 	
til tjenesteproduksjon eller annen statlig	 virksomhet skal dekkes slik at de	 samlede produksjonskostnadene blir 	
lavest mulig. Hele verdikjeden med samtlige involve	rte statlige aktører sees i sammenheng. Fra dette 	
perspektivet er det uvesentlig hvilke 	offentlig budsjetter som belastes. Det 	offentlige som kjøper er heller ikke 	
interessert i om eventuelle private leverandører tjener e	ller taper på et prosjekt. Beregninger av årskostnader 	
 	 	
7 Eller andre verdsettingsmetoder, som for eksempel implisitt verdsetting 8 Vi ser i denne sammenheng bort fra kostnader (skattekostnader) i 	form av produktivitetstap ved å 	innhente offentlige midler.

eller LCC-beregninger som Statsbygg i dag benytter, er et	 verktøy for å kunne minimalisere statens utgifter 	
over et prosjekts levetid. I prinsippet er det samme modell som benyttes av private aktører ved såkalte OPS-
kontrakter. Ved en OPS-kontrakt skal investeringer, 	drift og vedlikehold sees i sammenheng og lønnsomheten 	
optimaliseres over hele bygningens livsløp 	(eller kontraktsperioden på 20-30 år). 	
Lønnsomhetsvurderinger med utgangspunkt i en statlig et	ats budsjett- og resultatbetingelser vil kunne gi andre 	
vurderinger enn om hele statens sees under ett. Dette er parallelt med at ulike kontraktsformer og 
organiseringer rundt eie-leieforhold, investering	sselskapers avkastningskrav og involverte parters 	
lønnsomhetskrav gjennom verdikjeden i privat sektor, 	bidrar til at byggenes utforming kan avhenge av 	
organiseringen. Profittmaksimering av hvert ledd gir ikke nødvendigvis samme løsning som 
profittmaksimering av den samlede verdikjeden over he	le byggets levetid. Det hevdes at bygg som bygges for 	
salg ofte vektlegger investeringskostnadene høyere en	n driftskostnadene enn bygg som bygges for eget eie 	
eller utleie. 
De ulike lønnsomhetsperspektivene 	er ikke gjensidig utelukkende. I praksis vil heller ikke noen av 	
perspektivene kunne rendyrkes. For en del type beslutni	nger vil det likevel være interessant å ta hensyn til 	
hvordan kostnader og gevinster fordeler seg, og om lø	nnsomhetsbetraktinger basert på henholdsvis samfunn, 	
stat og enkeltaktør, gir samme prioriteringer. 
I større prosjekt der flere parter er berørt av valgen	e som skal gjøres, bør det holdes rede på hvordan ulike 	
effekter virker på involverte parter. En samfunnsøkonom	isk lønnsomhetsanalyse skal beskrive virkningene for 	
alle grupper, og offentlige budsjetter, som er berørt av 	det aktuelle tiltaket. En slik beskrivelse kan synliggjøre 	
”taperne” i en omlegging og legge et grunnlag for kompensasjon. 
Ved energiomlegginger i BE-næringen viser det seg at 	kostnadene og gevinstene ved ulike typer tiltak er 	
skjevfordelt mellom involverte aktører. Dette er en barri	ere for å realisere selv lønnsomme tiltak. Dette er en 	
av flere former for markedssvikt som gjør at de	t kan være avvik mellom det samfunnsøkonomisk mest 	
lønnsomme alternativet og den løsn	ing som faktisk realiseres i mark	edet på grunnlag av rasjonell 	
markedsadferd. 
5.3	 	Bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomhet 	
Det er flere årsaker til at det kan være avvik mello	m bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. I dette 	
avsnittet omtales noen former for markedssvikt som da	nner barrierer for realiser	ing av samfunnsøkonomisk 	
lønnsomme energiløsninger i BE-næringen. 
5.3.1	 	Markedssvikt – et hind	er for energiomlegging 	
Det kan vises at goder (varer og tjenester) med positive ekst	erne effekter ikke vil bli realisert i tilstrekkelig 	
grad gjennom en markedsløsning. Dette fordi aktørene i sin tilpasning ikke tar hensyn til de positive eksterne 
effektene. Eksempelvis vil bruk av lokale fornybare en	ergikilder til oppvarming (e	ksempelvis varmepumper, 	
fjernvarme, lokale varmesentraler, solfangere) bidra til at	 kapasitet i eksisterende infrastruktur for elektrisitet 	
(trafo, ledningsnett) ikke trenger økes, samtidig som e	tterspørselen etter elektrisk kraft reduseres. En positiv 	
ekstern effekt kan da bli lavere nettkostnader grunnet lavere kapasitetskrav	 i nettet og vil til slutt komme alle 	
 	42

43	
brukerne til gode. Lavere etterspørsel etter 	elektrisk kraft kan også bidra til lavere CO	2-utslipp eller redusere 	
andre negative miljøeffekter ved energiproduksjon som i	kke gjenspeiles i prisene. Disse effektene tas det ikke 	
hensyn til i en bedriftsøkonomisk vurdering. 
Bygg- og anleggsmarkedet i Norge består av mange små aktører i tillegg til noen få store. Markedet framstår 
som fragmentert med mange ulike aktører og leverandør	er involvert i en lang verdikjede. Prosjektarbeid 	
kombinert med anbud gir en etterspørselsstyrt utvik	ling med korte perspektiv. 	Etterspørrerne har ikke 	
nødvendigvis full oversikt over løsningsalternative som fi	nnes, eller kostnadene bak ulike løsningsalternativer 	
i de ulike delene av verdiskjeden. Informasjonen om 	priser og kostnadene bak ulike alternativer er ofte 	
utydelige og vanskelige å få oversikt ove	r for bruker eller kjøper av et bygg. Dette kan gi en skjevfordeling av 	
kostnader og gevinster, noe som igjen kan være et hi	nder for at de mest lønnsomme løsningene i et 	
livssyklusperspektiv blir valgt. 
Selv om antatt bedre løsninger finnes, kan det ta tid før markedet etterspør løsningene. Det kan være kostnader 
forbundet med å være først ute me	d tilbud eller testing av nye løsn	inger. Den bedriftsøkonomiske 	
lønnsomheten er ofte større ved å være en ”fast sec	ond mover”, dvs være i forkant med å ta i bruk teknologi 	
andre har utviklet og testet i markedet. Denne mekanismen	 bidrar til at det kan ligge en rekke løsninger og 	
teknologier som er potensielt lønnsomme, men som ikke realiseres fordi ingen vil bære kostnaden eller 
risikoen ved å være først. 
Resultatet av disse forholdene kan kara	kteriseres som markedssvikt og effekten	 er at ”markedet” investerer for 	
lite i langsiktige utviklingsprosjekt	. Enkeltaktører forholder seg til egne	 kostnader og gevinster og tar ikke 	
hensyn til positive spillovereffekter. Risi	ko og usikkerhet ved bruk av ny te	knologi er en kostnad. Eksempelvis 	
vil risikoen knyttet til bruk av varmepumper ofte komme so	m en kostnad i tillegg til de øvrige kostnadene. I 	
tillegg kommer problemstillinger knyttet til at gevinstene 	i mange tilfeller ikke tilfaller det leddet som påtar seg 	
kostnadene. Brukerne av et bygg vil høste gevinster ved lave energikostnader uten at dette nødvendigvis 
gjenspeiles i byggets pris eller leiekostnad. Løsninge	r som fungerer, og som viser seg å være attraktive i 	
markedet, vil også ofte tilbys av andre markedsaktører s	lik at eventuelle konkurransefortrinn ved å utvikle nye 	
løsninger er begrenset. 
Forskning og utvikling, innovasjon og spredning av nye 	”miljøløsninger” kan ha positive eksterne effekter på 	
kort og lang sikt. Teknologisk utvikling er en sentral vekstfaktor i økonomien. En studie viser at den 
samfunnsøkonomiske gevinsten av FoU-virksomhet er 	høy, og er i enkelte studier beregnet som mer enn 	
dobbelt så høy som den bedriftsøkon	omiske gevinsten - 25%, mot 56% (M	ansfield 1977). Statsbyggs rolle 	
som utviklingsaktør kan begrunnes med positive eksterne 	effekter ved denne type prosjekter. Staten kan, som 	
stor aktør, velge å bære risikoen ved å teste nye lø	sninger. Per i dag gjøres dette ikke systematisk. 	
Det er flere årsaker til at FoU-virksomheten og viljen el	ler evnen til å gjennomføre utviklingsprosjekt er lavere 	
i BE-næringen enn det som sannsynligvis er samfunnsøk	onomisk lønnsomt. En høy kostnadsside med lave 	
forventninger til kortsiktige gevinster 	er en årsak. FoU er også risikobetont og det kan ta lang tid før en 	
eventuell gevinst realiseres. Erfaringer viser at de	t kun er en liten andel av den næringsrettede FoU-	
virksomheten som materialiserer seg i synlige ”avkastni	ngsbevis”. Brorparten av prosjektene vil kun, i beste 	
fall, gi kunnskapsgevinster som er 	vanskelige å verdsette eller gjøre 	om til bedriftsøkonomisk gevinst.

5.3.2	 	Risiko ved fallende enhetskostnader 	
Mangelfull informasjon og kompetanse 	om alt fra markedets etterspørsel	 til kunnskap om materialvalg og 	
effekten av ulike løsninger øker den finansielle risi	koen ved nye energiøsninger. For samfunnet kan det ha en 	
nytteverdi å teste, ta i bruk, og vise nye løsninger for derigjennom å øke kunnskapen. Eier og utbygger er 
imidlertid ikke nødvendigvis sikret å få dekket me	rkostnadene ved å teste og ta i bruk nye løsninger i 	
markedet. 
Investeringer i infrastruktur og energiløsninger har et betydelig element av å være såkalte sunkne kostnader. 
Med sunkne kostnader menes det at investeringen ikke har en alternativ verdi eller bruk dersom det skulle vise 
seg at den ikke fungerer eller blir konkurransedyktig	 i bruk. Den høye andelen sunkne kostnader knyttet til 	
investeringer i nye energiløsninger bidrar til å øke risikoen, og dermed kostnadssiden ved å teste, eller 
implementere nye løsninger. 
En positiv læringskurve kan gi fallende	 enhetskostnader. Innenfor miljø- og energiteknologi er lærings- og 	
erfaringskurvens betydning for utviklingen i kostnader fo	r solcellepaneler blant de mest kjente eksemplene 	
(Klaassen et al. 2002). Flere andre studier viser at de	t er fallende enhetskostnader ved flere energiteknologier 	
(se bl.a. IEA 2000). I følge IEA (2000) tilsier erfaringsk	urvene at det er omfanget av produksjonen som fører 	
til økte kunnskaper, og at det derfor er nødvendig 	å stimulere produksjonen av grønne teknologier. 	
Staten kan gjennom en koordinert satsning i egen by	gningsmasse bære kostnadene ved å implementere og 	
teste nye løsninger. Til nå har dette i liten grad vært te	stet, utover kravene om energifleksibilitet på bygg over 	
1000m	2. 	
5.4	 	Nærmere om lønnsomhetsvurderinger 	
Uavhengig av om et bygg eller et 	tiltak skal gjennomføres av en privat 	eller en offentlig aktør, stilles det 	
lønnsomhetskrav. En offentlig utbygger skal velge de løsningene so	m samlet sett minimaliseres statens 	
kostnader ved bygget vurdert over byggets levetid. En privat aktør prioriterer de tiltakene med som gir høyest 
avkastning på investeringen – det vil si det de tj	ener mest på. Rammene for lønnsomhetsvurderingene og 	
tidsperspektivet på når avkastningen skal høstes, har 	betydning for hvilke tiltak og alternative løsninger som 	
vurderes som mest lønnsomme. 
Statsbygg er tidligere gjennom St.prp.1 gitt en rolle so	m utviklingsaktør i bygg- og anleggsmarkedet. Dette har 	
gitt Statsbygg muligheter til å investere i mer langsiktige lø	sninger, teste ut ny teknologi og utforme bygg med 	
særlige hensyn til energibruk. Statsbygg har også vært 	pålagt egne energimålsetti	nger. Foruten spesifikke 	
energimål har positive eksterne effekter vært et bake	nforliggende rasjonale bak disse kravene. Verdien av 	
utviklingstiltak kommer ikke fram i en prosjektspesif	ikk lønnsomhetsvurdering. Ve	d en større grad av 	
konkurranseutsetting og bench-markeing av lønnsomhet,	 må utviklingstiltak og statens rolle som pådriver 	
løses gjennom andre tiltak. 
 	44

45	
5.4.1	 	Statens lønnsomhetsvurdering og avka	stningskrav- kalkulasjonsrenten 	
For at en offentlig investering skal være lønnsom kreves	 det at nåverdien av investeringen er positiv, til gitt 	
kalkulasjonsrente. Kalkulasjonsrenten reflekterer 	hva det samfunnsøkonomisk koster å binde kapital i 	
langsiktige anvendelser. Når en investering er gjort, er det ofte vanskelig å benytte den fastfrosne realkapitalen 
(f. eks et fengsel, kontorbygg eller in	stallert energiteknologi) til noe annet. Kalkulasjonsrenten skal dermed 	
gjenspeile 	nyttetap av utsatt konsum	. Kalkulasjonsrenten er en kronerente og kan ikke benyttes til å diskontere 	
virkninger som ikke er verdsatt i kr	oner (NOU 1997:27). Kalkulas	jonsrenten angir dermed en pris på penger 	
brukt i dag kontra i framtiden. 
En felles kalkulasjonsrente i offentlige prosjekter er	 nødvendig for å sikre at offentlige kapitalressurser 	
allokeres internt i offentlige sektor slik at nåverdien av 	det offentliges investeringsportefølje blir størst mulig. 	
Ved å sette kalkulasjonsrenten lik avkastningskravet i 	privat sektor, vil en positiv nåverdi signalisere at 	
kapitalressursene gir en høyere verdiskapning i offentlig enn i privat sektor. Dette sikrer konsistens i 
allokeringen mellom privat og offentlig sektor (Hagen 2000). 
Finansdepartementet fastsetter den risikofrie realrent	en som skal benyttes som diskonteringsfaktor i 	
nåverdiberegninger i offentlige prosjekt. 
Som en del av beslutningsgrunnlaget for valg av løsninger og prosjektgjennomføringer beregner Statsbygg 
nåverdien av kostnader som påløper i ulike perioder ove	r et prosjekts levetid. Kalkulasjonsrenten fastsettes 	
med utgangspunkt i avkastningskravet og har de siste årene ligget på 6-6,3 % (realrente) (Statsbygg 2005). 
Nivået på kalkulasjonsrenten har betydning for vurdering og rangering av lønnsomhet mellom kjøp, privat 
innleie, eller statlig nybygging/ombygging ved nye	 lokalbehov for statlige enheter. Nåverdien av 	
kostnadsstrømmen har også betydning for valg av utfo	rming, teknologiske løsninger og krav som stilles til 	
nybygging eller ombygging av vedtatte prosjekt. Valg 	av kalkulasjonsrente har også betydning for hvilke 	
energiløsninger som vil frems	tå som mest lønnsomme. 	
Finansdepartementet satte høsten 2005 ned den risikofrie kalkulasjonsrenten. Det antas at dette vil få 
betydning også for kalkulasjonsrenten i Statsbygg sine LCC-analyser. 
5.4.2	 	Konsekvenser av “for høy” eller “for lav” kalkulasjonsrente 	
Nivået på kalkulasjonsrenten har betydning for forholde	t mellom privat og offentlig investering/eierskap og på 	
vektleggingen av kortsiktige investeringskostnader kont	ra langsiktige driftskostnader. Med imperfeksjoner i 	
kapital- og eiendomsmarkedet vil kalkulasjonsrenten både kunne bli for høy og for lav i forhold til det som er 
samfunnsøkonomisk optimalt. 
Dersom kapitalmarkedet ikke er i likevekt eller det er andre former 	for markedssvikt som gjør at den 	
innenlandske renten ikke automatisk er gitt utenfra, kan offentlige investeringer få betydning for privat sparing 
og investering. Sett fra samfunnets side kan for høy kalkul	asjonsrente på offentlige prosjekter gi en fare for at 	
for mange private prosjekt gjennomføres i forhold til offe	ntlig prosjekt. Motsatt vil 	for lav kalkulasjonsrente, 	
dvs for lave krav til avkastningen på offentlige prosjekter	 i forhold til tilsvarende private prosjekter, kunne føre 	
til at for mange offentlige prosjekter gjennomføres.

Et høyt avkastningskrav på Statsbygg sine investeringer vil gi høyere leiekostnader, og kunne favorisere 
private leverandører. Dersom Statsbygg opererer med 	høyere avkastningskrav enn private leverandører, vil 	
Statsbygg kunne framstå som mindre kostnadseffektiv enn 	tilsvarende private tilbydere. Statsbygg skal gi råd 	
til departementene ved behov for nye lokaler, herunder	 vurdere om lokalbehovet ka	n dekkes ved kjøp, privat 	
innleie eller ved statlig nybygging/ombygging. Jo høyere den offentlige kalkulasjonsrenten er, jo mer 
lønnsomt vil privat innleie være. 
5.4.3	 	Investeringskostnader kontra 	drift/vedlikeholdskostnader 	
Ideelt sett skal kalkulasjonsrenta speile den marginal	e tids- og forbrukspreferansen slik at verdien av 	
investeringer som kan gi lavere drifts- og vedlikehol	dskostnader tilsvarer verdien av sparte drifts- og 	
vedlikeholdskostnader som vil påløpe under hele prosjektets levetid. I en perfekt økonomi (uten skatter) er den 
marginale tidspreferansen lik lånerenten i det innenl	andske markedet. I en perfekt økonomi gir derfor den 	
private lånerenten en riktig vektlegging mellom investeringer i dag og kostnader som påløper gjennom 
prosjektets levetid. 
Det hevdes imidlertid fra flere hold at imperfeksjoner i 	markedet gjør at bygg som bygges for salg, eller bygg 	
som overleveres til bruker, tenderer til å legge for stor ve	kt på kostnadsminimalisering i byggefasen. Brist på 	
forutsetningene om full informasjon 	om alle kostnader over 	bygget levetid, fører til at investerings- og 	
utbyggingskostnadene ilegges for stor vekt i forhold til drift- og vedlikeholdskostnader. Det er vanskelig å 
finne empiri som dokumenterer påstanden. 
Kontraktsformen ”OPS” med langsiktige 	kontrakter (20-40 år) som inkluderer prosjekt der samme selskap har 	
ansvaret for bygg, drift og vedlikehold,	 skal gi incentiver til å bygge og designe på en slik måte at fremtidige 	
vedlikeholdskostnader tas med i et helhetsbilde. Dette 	kan gi høyere investeringskostnader, men vil kunne gi 	
en bedre totaløkonomi i et livssyklusperspektiv. Dette er et av aspektene bak OPS som hevdes å gi ”value for 
money”, dvs gi mer igjen for investeringene	9. 	
Dersom langsiktige vedlikeholdskostnader	 vektlegges lavere enn forbrukernes	 tidspreferanser skulle tilsi, kan 	
dette være et tegn på at markedsrenten er for høy. Det 	kan imidlertid også skyldes transaksjonskostnader eller 	
andre former for markedsbrist i 	eiendomsmarkedet. Mangelfull informasjon om framtidige drifts- og 	
vedlikeholdskostnader kan bidra til at det fokusere	s mer på investeringskostnadene enn forbrukernes 	
tidspreferanser skulle tilsi. 
Argumentasjonen for OPS-kontrakter i BAE-næringen kan tyde på at markedet på grunn av markedssvikt, 
systematisk opererer med ”for høy” kalkulasjonsrente i byggenæringen. Preferansene tilsier i følge OPS-
argumentasjonen, en høyere vektlegging av driftskostnad	er gjennom byggets levetid 	enn det markedet leverer i 	
dag. 
Fra Statsbyggs side er det uttrykt usikkerhet i for	hold til om kalkulasjonsrenten som har vært brukt i LCC-	
analyser gir en hensiktsmessig fordeling mellom invest	eringskostnader og driftskostnader. Selv om Statsbygg 	
 	 	
9 Gjennom LCC-analyser (tidliger	e årskostnadsmodellen) tar Statsbygg i dag hensyn	 til alle kostnader som påløper i løpet av 	
hele prosjektets levetid. Beregningsmetodene i Statsbygg inkluderer dermed 	flere av momentene som også er styrken med 	
OPS-modellen. 
 	46

47	
beregner kostnadene over hele et byggs	 levetid kan kravene til kortsiktig 	avkastning og sammenlikninger med 	
byggekostnader i privat sektor, gi løsninger som legger for liten vekt på framtidige drifts- og 
vedlikeholdskostnader. 
5.5	 	Oppsummering – økonomiske ba	rrierer for energiomlegginger 	
En opplagt barriere for energiomlegginger i BE-næringen er manglende samsvar mellom nasjonale energimål 
og overordnede virkemidler rettet mot næringen. Enovas inve	steringsstøtte er, foruten lover og forskrifter, de 	
eneste virkemidlene rettet mot energiomlegginger i bygg. 
Markedssvikt i sektoren bidrar til å danne barrierer	 for samfunnsøkonomisk lønnsomme energiomlegginger i 	
næringen. Det er også markedsbarrierer i forhold til å realisere løsninger som er bedriftsøkonomisk 
lønnsomme over tid. For realisering av energiomlegginger er følgende barrierer vesentlige: 	
! 	Brist på forutsetningen om full informasjon gir skjevfordeling av kostnader og gevinster mellom 
involverte aktører. 	
! 	Lang verdikjede og tilbudsstyrt utvikling fanger 	ikke opp brukernes eventuelle preferanser og 	
betalingsvillighet for alternative løsninger 	
! 	Positive eksterne effekter ved energiomlegginger tas ikke hensyn til i en bedriftsøkonomisk vurdering. 
Dette gir lav FoU-aktivitet og lav tilbøyelighet til å teste ut nye løsninger. 	
! 	Positive eksterne effekter i form av gevinster ved 	lavere belastning av el.nettet inkluderes ikke i 	
lønnsomhetsvurderingene. 	
! 	Prisen på elektrisitet er lav, med forventninger om	 moderat økning. Alterna	tive energiløsninger eller 	
energireduksjoner er lite	 konkurransedyktige. 	
! 	De fleste alternative løsningene krever høyere in	vesteringskostnader enn el. Mangelfull informasjon i 	
markedet og brist i kapitalmarkedet bidrar til at in	vesteringskostnadene gis for høy vekt i forhold til 	
driftskostnader. 	
! 	Høy risiko ved nye løsninger, samt markedsris	iko, reduserer konkurranseevnen til alternative 	
energiløsninger. 	
! 	Mange aktører og en kompleks verdikjede, kombinert med markedssvikt knyttet til informasjon og 
kompetanse, kan være et hinder også for 	bedriftsøkonomiske lønnsomme løsninger. 	
! 	Anbudssystemet er et hinder for nye løsninger fordi hver aktør er tjent med å tilby rimelige 
standardløsninger. Begrensninger på kommunikasj	onen mellom aktørene i prosessen gjør det også 	
vanskelig å samarbeide for å få til nye løsninger som kan kreve koordinering mellom flere parter. 	
! 	Få incentiver i markedet for å teste ut nye løsn	inger. Gevinsten for å ta risiko tilfaller ikke 	
nødvendigvis den som bærer risikoen.

49	
6 	NÆRMERE VURDERING AV KONSISTENSEN I POLITISK 
STYRING SOM RAMMEBETINGELSE FOR 
ENERGIOMLEGGING 	
I dette kapitlet vil vi ta utgangspunkt i drøftingen av dr	ivkreftene knyttet til næringen selv, se kapittel 3, og 	
drøftingen av offentlige virkemidler for energibruk	 og energiomlegging i bygg- og eiendomsbransjen, se 	
kapittel 4. Vi vil diskutere hvorvidt og hvordan foru	tgående målsettinger er formulert og veid i forhold til 	
hverandre og i hvilken grad dette utgjør klare premi	sser for videre politikkutforming, implementering og 	
evaluering. Vi tar som nevnt utgangspunkt i at energipoli	tisk styring bør framstå som 	strategisk og helhetlig – 	
slik det ble beskrevet i kapittel 2.	 Hovedpoenget er å undersøke gr	aden av sammenheng mellom politiske 	
målsettinger og de virkemidler som utformes for å si	kre måloppnåelse, parallelt med eksistensen av systemer 	
for evaluering og eventuell justering av de politiske målene. 
Et viktig utgangspunkt er at det på et så komplekst politikkfelt som energiområdet er et klart behov for å se alle 
tilgrensende politiske målsettinger i sammenheng og finne 	fram til strategiske styringsredskaper som kan sikre 	
en konsistent oppfølging. I norsk sammenheng har det 	imidlertid ikke vært noen tradisjon for en samlet 	
energiplanlegging gjennom eksempelvis nasjonale energiplaner, slik Danmark har hatt. 
6.1	 	Politiske målsettinger – konsis	tens eller målkonflikt? 	
Fra 1999 har det i Norge eksistert kvantitative målsettinge	r for politikken for innenlands energibruk, knyttet til 	
økt bruk av vannbåren varme basert på nye, fornybare energikilder og styrket energieffektivisering fram til 
2010. Bakgrunnen var både klimapolitisk og hensynet t	il den framtidige, nasjonale kraftbalansen. Det finnes 	
imidlertid ingen helhetlig offentlig strategi for energibruk i bygninger. KRDs m	iljøhandlingsplan for bygg- og 	
boligsektoren fra våren 2005 omhandler energibruk, men 	planen angir altså ingen avgrensete målsettinger, og 	
heller ingen analyse av oppfølgingen av de overo	rdnede målene relatert til denne sektoren. 	
En uklar overordnet målstruktur antas å skape kryssende føringer som også kan fungere som barrierer for 
energiomlegging i sektoren. Med en økende kompleksitet 	knyttet til de rammer, mål og interesser som omgir 	
nasjonal energibruk som politikkområde	, øker også faren for at fragmenterte og eventuelt motstridende 	
styringssignaler bygges inn i politikken. Slik inko	nsistens kan i så fall pr	ege hele kjeden gjennom 	
virkemiddelutforming og implementering – og dermed 	de offentlige tiltak som ut	gjør rammebetingelser for 	
bygg- og eiendomsnæringen. 
Vi vil knytte drøftingen her til tre områder som framstå	r som relevante for bygg- og anleggssektoren og hvor 	
det også er et potensial for målkonflikt. Dette gjel	der henholdsvis forholdet mellom målene for vannbåren 	
varme og energieffektivisering, forholdet mellom hens	ynet til lave kraftpriser og 	målet om tilrettelegging for 	
vannbåren varme, og – endelig, forholdet mellom målene 	knyttet til Energifondet og målet om økt bruk av 	
naturgass.

6.1.1	 	Mål om fornybar, vannbåren var	me vs. energieffektivisering 	
Slik det ble drøftet i kapittel 3 kan bygg- og eiendomsn	æringens bidrag for å nå nasjonale energimål gå 	
gjennom to veier; enten ved å frigjøre elektrisite	t gjennom tilrettelegging for alternative fornybare 	
energibærere til varme- og kjøleformål, eller ved å re	dusere det samlede energibehovet i bygninger. Tiltak 	
knyttet til energiomlegging i bygg kan derfor bidra til 	måloppnåelse i forhold til klimapolitiske mål om 	
redusert bruk av fyringsolje, energipolitiske mål om mindre bruk av vannkraftbasert elektrisitet, samt økt bruk 
av avfallsbasert bioenergi. Imidlertid	 er det vanskelig, eller umulig, å forvente at én samfunnssektor alene kan 	
bidra til å oppnå alle disse målsettingene på en gang. 
De fleste alternative løsninger til tradisjonell elektrisk 	oppvarming er omfattet av høyere investeringskostnader 	
enn elektrisitet. Jo mindre energi et bygg krever	 til oppvarming, kjøling og ventilasjon, jo mer 	
kostnadskrevende vil en prioritering av energifleksibilit	et og tilrettelegging for alternative energibærere være, 	
jf. kapittel 3.4. Slik sett kan altså målet om energieffektivitet komme i konflikt med målet om en omlegging til 
mer oppvarming basert på nye, fornybare energikilder. 
Fjernvarme utgjør i dag bare om lag 1 % av energile	veransene til oppvarming av bygningsmassen. Paradoksalt 	
nok kan en konsekvens av et større innslag med lavenergibygg være at konkurransekraften til fjernvarme 
ytterligere svekkes. Det er imidlertid fremdeles et uutny	ttet potensial for bruk av fjernvarme. Det stilles krav til 	
planlegging og regulering av områder for å sikre best mu	lig lønnsomhet ved de energiløsningene som velges. 	
Det er også en politisk målsetting at en større andel avfall benyttes til energi	gjenvinning. Om lag halvparten av 	
fjernvarmen er basert på forbrenning av avfall. Resten er	 basert på forbrenning av olje og gass, og elektrisitet. 	
Potensialet for ny tilgang på avfall til energigjenvinning va	rierer fra 3 til 6 TWh per år (Enova 2003b). Det kan 	
forventes at potensialet økes gjennom sk	jerpede krav til energigjenvinning. 	
Med dagens priser og den relative 	konkurranseevnen mellom ulike energisystemer, kan en større andel 	
lavenergibygg redusere mulighetene for energigjenvinn	ing av avfall gjennom fjernvarmeanlegg. Her er det 	
altså uklarhet om prioritering mellom de ulike måls	ettingene, Det er behov for en avklaring av om 	
energigjenvinning av avfall primært er knyttet til et mål om	 å løse et avfallsproblem, eller om det primært er et 	
energitiltak. Denne avklaringen er nødvendig for å kunne vurdere hva som er den mest hensiktsmessige 
behandlingen av avfallet. 
Det er slik sett en innebygd målkonflikt i de to hove	dmålene for energiomlegging. Derfor er det behov for en 	
klargjøring av hvilket mål som skal gjelde for bygninger. Man kan eventuelt tenke seg ulike faser der en første 
fase knytter seg til etablering av et mer energifleksi	belt system med vekt på fo	rnybar vannbåren varme – som 	
dermed er i tråd med både klimapolitiske mål og mål om 	redusert bruk av elektrisit	et til oppvarming. Deretter, 	
i en andre fase, kan det komme sterkere krav om ener	gieffektivitet som dermed 	ikke fortrenger mulighetene 	
for en utbygging av alternative varmeløsninger. For begg	e faser gjelder det å være presise på målformulering 	
og avgrense nærmere med hensyn til målgruppe. 
6.1.2	 	Mål om omlegging til vannbåren varme vs. lave kraftpriser 	
Norsk energiforbruk er i særdeles grad vannkraftbasert.	 Elektrisitetens andel av energibruken er betydelig 	
høyere enn i andre land. Hovedårsaker til dette er en stor andel kraftintensiv industri og at det meste av 
 	50

51	
oppvarmingen er elektrisk. God tilgang på vannkraftbaser	t elektrisitet til relativt lave priser har historisk sett 	
framstått som et konkurransefortrinn for norsk industri. 
Da det oppsto en såkalt forsyningskris	e vinteren 2003 med sterkt økende kraftpriser, ble det stilt krav til 	
politiske beslutningstakere om å finne mottiltak for å 	hindre videre prisøkninger, både for industri og 	
husholdninger. Forsyningssikkerhetsmeldingen (St.meld. 	nr. 18, 2003-2004) utgjør Bondevik II-regjeringens 	
tilsvar til dette. I meldingen slås det fast at det er et	 politisk mål å sikre at det er tilstrekkelig elektrisitet i 	
markedet til ”akseptable priser”. Dette koples til forsyningssikkerhet og et mest mulig fleksibelt og effektivt 
kraftmarked. Et velfungerende marked antas også å holde 	prisene på et akseptabelt nivå. Samtidig ønsker man, 	
også begrunnet med hensynet til forsyni	ngssikkerhet, å legge til rette for en styrking av alternative fornybare 	
energikilder (ibid.). Heller ikke Soria Moria-erklær	ingen inneholder noen nye signaler som skulle tilsi en 	
endret tilnærming til selve prisnivået for el. 
Slik det imidlertid ble drøftet i kapittel 3 er fjernvarmean	legg avhengig av et minstevolum og en viss tetthet for 	
å kunne oppnå lønnsomhet over tid. Prisene er gitt av prisen på konkurrerende energibærere, og da i 
særdeleshet elprisen. Når det ikke legges opp til å gjøre noe med elprisen, men at man derimot politisk søker å 
motvirke effektene av en periodevis prisøkning - vil det 	fortsette å være sterke konkurransemessige vridninger 	
til fordel for vannkraftbasert elektrisk oppvarming. 
6.1.3	 	Mål om fornybar energi vs. innenlands bruk av naturgass 	
I innstillingen til St.meld. nr. 29 i 1999 (Bondevik I-re	gjeringens energimelding) understreket flertallet i 	
Stortingets energi- og miljøkomité viktigheten av 	å gi naturgass en større plass i den fremtidige 	
energiforsyningen (Innst. S. nr.122 , 1999-2000).	10 Komiteen ba på denne bakgr	unn regjeringen utarbeide en 	
helhetlig strategi for bruk av naturgass i Norge (ibid.	). Bondevik II-regjeringen oppnevnte i 2001 et utvalg som 	
avga sin innstilling, 	Gassteknologi, miljø og verdiskaping 	(NOU 2002:7)	, våren 2002. Gassteknologiutvalget 	
anbefalte en tilrettelegging for innenlands bruk av naturgass innenfor rammen av Norges internasjonale 
miljøforpliktelser og samtidig en høy prioritering	 av utvikling av teknologi for gasskraft med CO	2-håndtering 	
(ibid: kap. 2.2). Dette lå til grunn for samme regjerings fremme av en stortingsmelding om innenlands bruk av 
naturgass (St.meld. nr. 9, 2002-2003). 
Stortingsflertallet ga i perioden fram til valget i 2005 po	sitive signaler om innenlands bruk av naturgass, og 	
vedtok i 2005 å forberede etablering av en infrastruktur 	for dette (jf. Innst. S. nr. 135, 2004-2005). På denne 	
bakgrunn forelå det i desember 2005 en rapport fra Ga	ssco utarbeidet med basis i kontakt med aktører fra 	
petroleumsbransjen og industrien. Rapporten konkluderte med at det vil være grunnlag for å fortsette 
prosjektering av et gassrør til Grenlandsområdet med 	mulige avgreninger til Agder, Østfold og Vest-Sverige. 	
Det er foreløpig ikke kommet signaler fra Stoltenberg 	II-regjeringen om hvordan dette arbeidet vil bli fulgt 	
opp. Soria Moria-erklæringen slår fast at regjeringen 	ønsker å legge til rette for miljøvennlig bruk av gass. Det 	
utdypes imidlertid ikke hva dette skal innebære i praksis. 
 	 	
10 Stortingsflertallet forutsatte samtidig 	at utbygging og bruk av gass skulle sk	je i samsvar med Norges internasjonale 	
klimaforpliktelser, og bruken av	 de fleksible mekanismene.

Det politiske flertallet har fram til nå ikke gitt konkr	ete signaler om hvordan målet om bruk av naturgass 	
innenlands skal veies i forhold til målet om mer vannbå	ren varme og styrking av andre fornybare energibærere 	
enn vannkraft. Slik det ble drøftet i kapittel 3.4 kan 	gassbaserte løsninger komme i direkte konkurranse med 	
alternative bioenergiløsninger til oppvarming. Hvis det foretas en utbygging av gassrør innenlands parallelt 
med forsøk på å bygge ut en infrastruktur for for	nybar, vannbåren varme vil dette kunne innebære et 	
ytterligere prispress på varmeutbyggingen. 
Det norske prisnivået for utbygging av vannbåren varme 	ligger betydelig over av hva det koster i Sverige. Mye 	
av årsaken til dette ligger i manglende tilgang på fagf	olk og et lite marked i Norge. Med ytterligere én 	
konkurransefaktor på markedet, i tillegg til de lave kr	aftprisene, vil dette gjør	e utbyggingen av vannbåren 	
varme enda vanskeligere. Dette illust	rerer hvordan uklarhet rundt de energipolitiske prioriteringene gir 	
markedsmessige konsekvenser og konsekvenser for den faktiske oppfølgi	ngen av energipolitiske målsettinger. 	
6.2	 	Sammenhengen mellom overordnete mål og 	den videre virkemid	delutforming og 	
implementering 	
I Norge i dag finnes det altså ingen 	overordnet	 politikk for hvordan ulike og eventuelt motstridende politiske 	
mål for nasjonal energibruk og energiomlegging skal veies i forhold til hverandre, og i hvilken grad og 
hvordan miljøhensyn skal integreres. De	rmed er det ikke utformet noen nasjonal strategisk ramme som kan 	
forhindre at mulige interessekonflikter bygges inn i og opprettholdes gjennom virkemiddelutforming og 
implementering. 
I kapittel 4 konkluderte vi med at offentlige virkemidler med betydning for energiomlegging i Norge ikke 
virker konsistente og samordnet. I operasjonaliseringe	n av de politiske målsetti	ngene, slik de framstår i 	
relevante stortingsmeldinger og budsjettdokumenter, framkommer det dessuten i liten grad en samlet 
vurdering av hvordan ulike virkemidler skal virke samm	en og bidra til ulike politisk bestemte målsettinger. 	
Det er også uklart hvilke aktører eller sektorer som skal bidra til denne måloppnåelsen på en 
samfunnsøkonomisk mest mulig effektiv måte. I de energipolitiske meldingene er det lite diskusjon av 
hvordan ulike samfunnsaktører skal bære de ulike kostna	dene, eventuelt hente ut gevinstene av omlegginger i 	
energiproduksjon og energibruk, utover at dette er samfunnsnyttig totalt sett. 
Slik det ble drøftet i kapittel 3 ligger det også en ukla	rhet i hva ’energieffektivitet i bygg’ innebærer, hvordan 	
dette skal måles og hvordan kostnadene for dette 	skal håndteres. Dersom målet er å redusere 	
elektrisitetsbruken og klimautslippene fra bygg vil en mu	lig forbedring derfor kunne ligge i å basere seg på 	
elektrisitets- og utslippsintensiteter (dvs elektrisite	tsforbruk og klimautslipp per aktivitetsenhet) framfor 	
energiintensiteter 
De energipolitiske målene er altså operasjonalisert 	gjennom Enovas forvaltning av Energifondet. Enovas 	
primære virkeområde er imidlertid å yte investeringsstøtte – det vil si en avgrenset del av nødvendige tiltak for 
energiomlegging. Det er ikke foretatt noen tydeliggjørin	g av hvordan andre virkemidler skal støtte opp under 	
Enovas virksomhet. Det er ikke lagt opp til andre til	tak gjennom avgiftssystem eller lovregulering som kan 	
støtte opp under Enovas oppdrag om å 	bidra til omlegging av energibruken. 	
 	52

53	
I tillegg er altså ansvaret for regelverk, lover og forskr	ifter som har betydning for energibruken i BE-næringen, 	
fragmentert og fordelt mellom flere offentlige etater, 	og det synes ikke å være t	ilstrekkelig koordinering 	
mellom disse. Det er uklart hvilke mål som er utgangs	punktet for virkemidlene. Heller ikke gjennom rollen 	
som stor eiendomsforvalter og markedsaktør har de	t offentlige en klar strategi eller tilnærming. 	
Det mangler en ramme eller arena som kan virke me	r tilretteleggende og fungere mer operasjonelt for 	
sammenhengen mellom mål og virkemidler på energiområdet. Den rådende forsyningssituasjon og den 
dominerende infrastrukturen for elektrisitet i Norge gjør 	det vanskelig å tilrettelegge fo	r varige strukturelle og 	
markedsmessige endringer. En 	varig omlegging vil måtte innebæ	re en mer robust og konsistent 	
virkemiddelbruk enn det som er tilfellet i dag. 
KRDs miljøhandlingsplan for bygg- og boligsektoren fra 	våren 2005 kan ses som et forsøk på å samle mer av 	
den aktuelle virkemiddelbruken, men denne planen fr	amstår ikke som en operasjonell ramme for videre 	
virkemiddelvurdering- og utforming. 
I tillegg til manglende konsistens og sa	mordning av målsettinger fra sentrale politikkfelter i en innledende, 	
strategisk fase – mangler det også mekanismer for å si	kre slik konsistens i forhold til implementering og 	
virkemiddelutforming, samt på tvers av virkemidler. 
Flere former for markedssvikt danner barrierer for en	ergiomlegginger i BE-næringen. Det mangler virkemidler 	
som korrigerer markedet slik at lønnsomme energiomlegginger i tråd med nasjonale mål stimuleres. 
6.3	 	Evaluering og justering 	av energipolitiske mål 	
For å sikre at aktuelle energipolitiske mål blir fulgt 	opp gjennom relevante tiltak og 	virkemidler, er det også 	
viktig å ha på plass mekanismer eller prosedyrer som kan sikre en nødvendig evaluering og løpende vurdering 
av hensiktsmessigheten ved både mål og midler. En s	lik evalueringsmekanisme bør inneholde et rullerende 	
element slik at evalueringen kan få konsekvens	er for videre målutforming- og oppfølging. 	
Evalueringsmekanismen bør også basere seg på læri	ng, blant annet gjennom systematisk innhenting av 	
erfaring fra berørte aktører. 
I forhold til energibruk i bygningssektoren i Norge mangler det faste mekanismer eller prosedyrer for å sikre 
slik tilbakeføring og evaluering og eventuell 	rullering av målsettinger og virkemidler. 	
Imidlertid foreligger det en basis for slik rulleri	ng gjennom den kompetansen og kontakten berørte 	
forvaltningsorganer har med omverdenen. Slik sett kan 	det sies at Enova har en rolle både i forhold til 	
implementering, og evaluerings- og læringsaspektet. 	Gjennom sin direkte kontakt med bransjeaktører og 	
sluttbrukere i bred forstand besitter Enova bred kj	ennskap til markedsaktørene 	og god innsikt i sentrale 	
problemstillinger ved implementering og oppf	ølging av målene for energiomlegging. 	
Slik innsikt og kompetanse kunne ha vært vektlagt	 bedre og utnyttet mer systematisk. En revidert 	
energipolitisk strategi bør derfor inneholde klarere meka	nismer for tilbakeføring av kunnskap og erfaringer fra 	
bransjer og sluttbrukere, og et system for å ru	llere og revidere målsettinger og virkemidler.

Dette illustrerer igjen behovet for en sterkere samordning	 mellom berørte offentlige etater og institusjoner og 	
at det overfor sluttbrukere og berørte aktører bør væ	re færrest mulig – og ideelt sett én inngang – til det 	
offentlige systemet. Slik sett kan også erfaringer og si	gnaler fra markedet og markedsaktørene lettere fanges 	
opp og bidra til en mer dynamisk utvikling av energipolitikken. 
6.4	 	Muligheter gjenno	m nye prosesser? 	
Stoltenberg II-regjeringen har gjennom Soria Moria-	erklæringen signalisert en gjennomgang av Enovas 	
virksomhet og en skjerping av målsettingene for 	energiomlegging. En slik gjennomgang bør også omfatte 	
vurderinger av sammenhengen mellom ulike målsettinger,	 og virkemiddelbruken for å sikre en sterkere 	
konsistens. Soria Moria-erklæringens mål om skjerpede 	krav til bygningsstandarder og energibruk i offentlige 	
bygg bør også inngå som premisser i en samlet strategisk	 vurdering. Det samme bør gjelde for en vurdering av 	
det offentliges rolle som en markedsaktør samt en bedr	e klargjøring av det offentlige som premissleverandør 	
gjennom eiendomsforvaltning og sluttbruk. 
Denne gjennomgangen må også ses i sammenheng med den 	pågående innpassingen av EUs Bygningsdirektiv 	
i norsk lovverk. Denne prosessen illustrerer behovet fo	r en nøye samordning av relevante forskrifter og 	
revidering av disse. Den norske energiforsyningssitu	asjonen og de strukturelle forutsetningene for 	
energiomlegging i Norge skiller seg sterkt fra det som er	 det rådende i EU-landene 	ellers. Oppfølgingen av 	
direktivet illustrerer at det er utfordrende å innpasse 	et nytt regelverk og nye forpli	ktelser som er utformet med 	
utgangspunkt i et annet energisystem enn det norske. 
 
 	54

55	
7 	KONKLUSJON OG ANBEFALINGER 	
Energibruken knyttet til byggsektoren er økende, me	n også sammensatt. BE-næringen forholder seg til 	
etterspørselen i markedet samt standarder og krav som settes av offentlige myndigheter. Næringen kan bidra til 
nasjonale energimål gjennom to veier: Ved frigjøring av elektrisitet og olje gjennom omlegging til bruk av ny 
fornybar energi til varme og kjøling, og gjennom å 	redusere det samlede energiforbruket (behovet) i 	
bygninger. 
Offentlige virkemidler for energibruk i bygg framstår som 	lite konsistente og treffsikre. Det er en for stor grad 	
av fragmentering både med hensyn til virkemidler og 	institusjonell forankring. Denne fragmenteringen og 	
mangelen på enhetlige, offentlige krav bidrar til us	ikre rammebetingelser for bransjen. Usikkerhet om 	
eksisterende og framtidige offentlige virkemidler framstå	r derfor som en vesentlig ba	rriere for en effektiv 	
tilrettelegging for energiomlegging. 
Flere tiltak for energiomlegging og energieffektivisering 	i gamle og nye bygg er lønnsomme, men velges ikke 	
på grunn av markedssvikt (informasjon, kunnskap,	 tilbud som ikke svarer til etterspørselen). 	
Det er behov for en mer samlet samfunnsøkonomisk vurdering som kan avklare hvilke mål som skal gjelde 
hvor og når. Målene om hhv. energiomlegging og energi	effektivisering må klargjøres og avgrenses nærmere 	
med hensyn til målgruppe og fordeling av kostnad og 	nytte over tid. Samtidig må dette knyttes bedre til 	
forvaltningens energipolitiske praksis. 
Slik det er i dag er det høyst uklart hvilken ener	gibruk samfunnet mener skal legges om og hvilken type 	
energibruk som skal reduseres. Mark	edssvikt hindrer at selv en del 	lønnsomme energiomlegginger ikke 	
realiseres under dagens rammebetingelser. Det er derfo	r behov for en klarere avgrensning og prioritering av 	
hvilke mål som skal gjelde for byggsektoren, samt en klarere håndtering av målkonflikter. Så lenge denne 
typen avveininger ikke er foretatt kan det heller ikke utformes mer tr	effsikre tiltak og mer konsistente 	
virkemidler.

57	
8 	REFERANSELISTE 	
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpar	tiet (2005): Plattform for regjeringssamarbeidet mellom 	
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senter	partiet 2005-09. (Soria Moria-erklæringen). Oslo. 	
Arbeids- og administrasjonsdepartementet (1998): Konge	lig resolusjon av 14.09.98	: Krav om energifleksible 	
varmesystemer i statlige bygg, samt i private bygg 	som oppføres for utleie til staten. Oslo: Arbeids- og 	
administrasjonsdepartementet. 	
Dagens Næringsliv, 5/6. november 2005. 
Enova (2002): Bygningsnettverkets energistatistikk 2001. Trondheim: Enova. 
Enova (2003a): Byggstudien. Trondheim: Enova. 
Envoa (2003b): Varmestudien 2003. Grunnlag for utbygging og bruk av varmeenergi i det norske 	
energisystemet. Trondheim: Enova. 	
Enova (2004): Resultatrapport 2004. Trondheim: Enova. 
Enova (2005): Bygningsnettverkets energistatistikk 2004. Trondheim: Enova. 
Hagen, Kåre P. (2000): 	Økonomisk politikk og samf	unnsøkonomisk lønnsomhet	. Oslo: Cappelen akademisk 	
forlag. 	
IEA (2000): 	World Energy Outlook 2000	. Paris: IEA 	
Innst. S. nr. 122 (1	999-2000): Innstilling fra energi	- og miljøkomiteen om energipolitikken (St.meld. nr. 29 	
(1998-99), unntatt kap. 8 om Kraftkontrakter med in	dustrien; og forslag oversendt fra Stortinget 13. 	
oktober 1999. Oslo: Stortinget. 	
Innst. S. nr. 167 (2	002-2003): Innstilling fra energi	- og miljøkomiteen om innenlands bruk av naturgass mv. 	
(Jf. St.meld. nr. 9, 200-	2003). Oslo: Stortinget. 	
Innst. S. nr. 135 (2004-2005): 	Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om innovasjonsverksemda for 	
miljøvennlege gasskraftteknologiar mv. (Jf. St.meld. nr. 47, 2003-2004). Oslo: Stortinget. 	
Kommunal- og regionaldepartementet (1997): Forskrift 	om krav til byggverk og produkter til byggverk. 	
(TEK). www.lovdata.no 	
Klaassen G	, Miketa A	, Riahi K	, Schrattenholzer L	 (2002): Technological pr	ogress towards sustainable 	
development. 	Energy & Environment	, 13(4/5):553-578 [2002]. 	
Kommunal- og regionaldepartementet (2005): Miljøhandlingsplan for bolig- og byggsektoren 2005-2008. 	
Oslo: Kommunal- og regionaldepartementet. 	
Lafferty, William M. (ed.) (2004	): Governance for Sustainable Develop	ment: The Challenge of Adapting 	
Form to Function. Cheltenham	 (UK): Edward Elgar. 	
Lafferty, William; Ruud, Audun; Larsen, Olav Mosvold (2005): Environmental Policy Integration: How Will 	
We Recognize It When We See It? The Case of Green Innovation Policy in Norway. I: 	Governance of 	
Innovation Systems: Case Studies in Cross-Sectoral Policy	: OECD Publishers 2005. ISBN 	
9264035710. s. 221-244 	
Larsen, Bodil M. og Rune Nesbakken (2005): Formålsf	ordeling av husholdningene	s elektrisitetsforforbruk i 	
2001. Sammenlikning av formålsfordelingen i 1990 	og 2001. Statistisk sentralbyrå Rapporter 2005/18. 	
Oslo: SSB

Larsen, Olav Mosvold (2005): Governing Innovation for Sustainable Development: Integration of 	
Environmental and Innovation Policies in Norway. 	ProSus Report no. 4/05. 	Oslo: University of Oslo – 	
ProSus. ISBN 82-7480-150-4. 	
Mansfield, Edwin (1977):“Social and private rates of return from industrial innovations”, i E.Mansfield et al: 	
The production and application of new industrial technology	. New York: Norton. 	
Moderniseringsdepartementet (2005): Utredningsinstruksen. www.fad.dep.no 
NOU 1997:27: Nytte-kostnadsanalyser Prinsipper for lønn	somhetsvurderinger i offen	tlig sektor Utredning fra 	
et utvalg oppnevnt av Finans- og tolldepartementet 6. mai 1994. Avgitt 24. september 1997. Oslo: 
Finansdepartementet. 	
NOU 1998:11: Energi- og kraftbalansen mot 20	20. Oslo: Olje- og energidepartementet. 	
NOU 2002: 7: Gassteknologi, miljø og verdiskaping. Ut	redning fra en ekspertgruppe oppnevnt av Olje- og 	
energidepartementet 5. oktober 2001. Avgitt 1. ma	rs 2002. Oslo: Olje- og energidepartementet. 	
NOU 2003:14: Bedre kommunal og region	al planlegging etter plan- og 	bygningsloven II Planlovutvalgets 	
utredning med lovforslag. Oslo: Miljøverndepartementet. 	
NOU 2005: 12: Mer effektiv bygningslo	vgivning II. Bygningslovutvalgets an	dre delutredning med lovforslag. 	
Utredning fra Bygningslo	vutvalget, oppnevnt ved kongelig resolusjon 15. mars 2002. Avgitt til 	
Kommunal- og regionaldepartementet 28. juni 2005.	 Oslo: Kommunal- og regionaldepartementet. 	
Official Journal of the European Communities (04.01.03): Directive 2002/9	1/EC of the European Parliament 	
and of the Council of 16 Dec 2202 on the energy performance of buildings. (L 1/65). 
http://europa.eu.int/eur-lex/lex/en	
Olje- og energidepartementet (2002): Forskrift om energiutredninger. 	www.lovdata.no	
Olje- og energidepartementet (2004): Høringsnotat om 	utkast til Lov om pliktige elsertifikater. (Datert 	
24.11.04). Oslo: Olje- og energidepartementet. 	
Olje- og energidepartementet (2005): Fakta 2005 – Energi	- og vassdragsvirksomheten i Norge. Oslo: Olje- og 	
energidepartementet. 	
Ot.prp. nr. 35 (2000-2001): Om lov om endringar i lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, 	
overføring, omsetning og fordeling av energi m.m. 	(energilova). Oslo: Olje- og energidepartementet. 	
Statsbygg (2005): Veiledning Livssykluskostnader LCC. 	www.statsbygg.no	
St.meld. nr. 29 (1998-99): Om energipolitikken. Oslo: Olje- og energidepartementet. 
St. meld. nr. 54 (2000-2001): Norsk klimapolitikk. Oslo: Miljøverndepartementet. 
St.meld. nr. 15 (2001-2002): Tilleggsmelding til St.mel	d. nr. 54 (2000-2001) Norsk klimapolitikk. Oslo: 	
Miljøverndepartementet. 	
St.meld. nr. 9 (2002-2003): Om innenlands bruk av 	naturgass mv. Oslo: Olje- og energidepartementet. 	
St.meld. nr. 18 (2003-2004): Om forsyningssikkerheten 	for strøm mv. Oslo: Olje- og energidepartementet. 	
St.meld. nr. 47 (2003-2004): Om innovasjonsverksemda for miljøvennlege gasskraftteknologiar mv. Oslo: 	
Olje- og energidepartementet. 	
Unander, Fridtjof & Lee Schipper (2000): Trends in 	Norwegian stationary energy	 use; an international 	
perspective. NVE Report. Oslo: Norges Vassdrags- og energidirektorat. 	
 
 	58

Parse pdf-doc by clicking the button below. Parsed pdf-documents will be searchable.

Metadata Found
Author
mettesam
Producer
Mac OS X 10.5.8 Quartz PDFContext
CreationDate
2010-03-25T08:59:01+00:00
ModDate
2010-03-25T08:59:01+00:00
Pages
58